Opprør mot det råtne

Yahya Hassan har med sin første diktsamling skapt rabalder og samfunnsdebatt i Danmark. Han er kritikerrost, fått priser og drapstrusler. Tirsdag kveld kom han til Skien med politieskorte.

Litteraturhuset i Skien har det siste halve året skapt en ny debattarena i Ibsenhuset, og salen var fullpakket for å høre den kontroversielle danske dikteren i samtale med Åsne Seierstad.

Rap og Knausgård
Atten år gamle Yahya Hassan er født i Århus i Danmark av foreldre som er palestinske flyktninger. Han debuterte med Dikt i oktober i fjor på dansk Gyldendal. «Tidligere skrev jeg rap-tekster, men på et tidspunkt ble ikke rap-formen med sine 16-linjers vers , rim og forherligelse av alt som er gått galt  nok for å uttrykke det jeg ville  si.» Alle diktene er skrevet i versaler og har en rå og direkte form. «Rapen ble for gangsteraktig og lite kritisk. Hvis ting forholder seg på en bestemt måte, så kan man vel like godt skrive dem på den bestemte måten», sier Hassan.

 Før var jeg et problembarn. Nå er jeg bare kontroversiell.

Seierstad spør om den selvbiografiske formen og påpeker sammenligningen med Karl Ove Knausgård i måten og utlevere seg selv og andre på. «Jeg har lest Knausgård. Jeg var på en ungdomsinstitusjon og ble med i en bokklubb. Jeg valgte Knausgård da jeg meldte meg inn, først og fremst fordi boken var gratis. Jeg er ikke ekspert eller har nok innsikt til å uttale meg om litteratur, men jeg liker måten han beskriver trivielle ting og daglige hendelser på. De er med på å underbygge sannheten i de vonde tingene som også er der hele tiden. Jeg har flyktet flere ganger, flyktet fra undertrykkende forhold som påvirket meg negativt følelsesmessig. Jeg har flyktet fra noe, men ikke rømt til noe spesielt. Jeg har ikke hatt noe ønske om flykte for å bli forfatter for eksempel.»

Verstingen har blitt yndling
Publikum humrer når Hassan svarer infamt eller blir stum. Han er ikke like farlig nå som da han var en kriminell andregenerasjons innvandrer. Vi vil gjerne være på hans lag nå. Høre grusomheter pakket inn i dress og litterær kontekst. Hassans dikt  tangerer krysningspunkter hvor kulturer ikke har språk for å forstå hverandre, hvor fordommer står mot fordommer. Vi får kanskje også bekreftet noen av våre egne og klapper av oppdragelse til dikt om vold og omskjæring. «Jeg er en hykler. Du er hyklersk. Alle her er hyklerske, men det er ikke all hykleri og umoral som hindrer interaksjoner mellom mennesker.»

Vi er personlig ansvarlige for hva vi gjør. Hvis man hele tiden betrakter seg selv som et offer, er det vanskelig å bli et helt menneske.

«BARNDOM»

FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE
FLERGRÆDERI OG EN PØL AF PIS
VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM
FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD
DEN DER LYD NÅR SLAGENE RAMMER
SØSTER DER HOPPER SÅ HURTIGT
FRA DEN ENE FOD TIL DEN ANDEN
PISSET ER ET VANDFALD NED AD HENDES BEN
FØRST DEN ENE HÅND FREM SÅ DEN ANDEN
GÅR DER FOR LANG TID RAMMER SLAGENE VILKÅRLIGT
ET SLAG ET SKRIG ET TAL 30 ELLER 40 TIL TIDER 50
OG ET SIDSTE SLAG I RØVEN PÅ VEJ UD AD DØREN
HAN TAGER BROR I SKULDRENE RETTER HAM OP
FORTSÆTTER MED AT SLÅ OG TÆLLE
(Yahya Hassan)

Noe er råttent i Danmark
Og i Norge også for den saks skyld. Hassans dikt peker på råtne elementer i samfunnet. Ordene dobbeltmoral og hykleri blir gjentatt i diktene og når han snakker om integreringsmodeller som feilet. «Det handler ikke om hvilke problemer våre foreldre har hatt, det handler om hvilke problemer de har skapt», sier Hassan. «Når de ikke forstår det danske samfunnet, og barna må lese opp brevene fra kommunen på grunn av språkproblemer, så skaper det en mindreverdighetsfølelse og maktesløshet de selv må ta ansvar for og ordne opp i. Men man kan ikke lukke øynene for at også staten har sviktet på noen områder. Man kan ikke regne med at flyktninger og innvandrere finner jobber i småbyer som danskene har flyttet fra fordi det ikke var flere jobber der i utgangspunktet. Og når man setter sammen mange mennesker med traumatiske og kanskje psykiske problemer, så skaper det bare grobunn for ny vold, stønadssvindel og undertrykking.

Ut av offerrollen
«Enhver har et eget ansvar for å komme seg ut av offerrollen. Man kan ikke skylde på staten eller dekke seg bak religiøse ritualer for sine handlinger. Vi er personlig ansvarlige for hva vi gjør. Hvis man hele tiden betrakter seg selv som et offer, er det vanskelig å bli et helt menneske.»

Handler ikke om islam
«Min bakgrunn er palestinsk. Diktene mine er ikke islamkritiske. Jeg er trett av å bli kalt sint og rasist.», sier Hassan. Jeg skriver om den historien jeg kjenner til. Elementene jeg peker på handler ikke om islam spesielt, men om religion. Hadde jeg kommet fra en kristen familie, kunne jeg kanskje skrevet om indoktrinering og religiøs kontroll i slike miljøer, men det er ikke min bakgrunn.  Foreldre har ikke pant på sannheten. Jeg har alltid sagt ifra om det jeg mener har vært feil i mitt miljø – lenge før jeg begynte å skrive dikt. Før var jeg et problembarn. Nå er jeg bare kontroversiell.»

Røff ærlighet
Hassan er som ved tidligere offentlige opptredener relativt uttrykksløs under selve intervjuet. Noen spørsmål vil han ikke svare på, andre ganger er svarene korte og direkte. Under spørsmålsrunden fra publikum blir han friere i formen og underbygger meningen i diktene. På spørsmål om den messende resiteringen av diktene er lært fra islamsk bønnelesning svarer han kjapt: «Ja, det er en blanding av gangsterrap og koranen.» Og på spørsmål om den plutselige berømmelsen og livvakter svarer han: «Jeg er den samme, min posisjon er bare litt annerledes.  Når det gjelder politiet så har jeg hatt med dem å gjøre i mange år allerede, men dette er på en måte mer behagelig.»

Tekst: Per Erik Andersen

Foto: Astrid Borchgrevink Lund