Smart kosekrim fra Lahlum

Foto: Per-Åge Eriksen – Omslagsfoto Cappelen Damm

Hans Olav Lahlum virker som en krimforfatter med svært så hederlige motiver. Ifølge ham selv skriver Lahlum gjerne flere bøker for leserne sine, hvis A – han er i live, B –folk kjøper dem og C – hvis han fortsatt har idéer som minst er på høyde med tidligere bøker. Det skriver Lahluhm i etterordet i sin nyeste krimromanen om K2 og Patricia som kom tidligere i høst.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
(Bokomtale i forbindelse med døden på Høyers 2018)

Alle har sin personlighet, oss andre og krimforfattere også faktisk. Det virker som Hans Olav Lahlum er bekvem som den eksentriske, distre, joviale kunnskapsnerden innen norsk krim. Bortsett fra bokstavrimet hos etterforskeren K2 (Kolbjørn Kristiansen) er det ikke så mye som minner om andre enn Lahlum selv i bøkene hans. Som type kan K2 muligens være en ukjent tremenning av Tom Egelands arkeolog Bjørn Beltø, men i stil holder Lahlum på med noe nesten bare han gjør her tilk lands, videreføring av den klassiske krimen.

I «Isbjørngåten»har vi kommet frem til 1973, noe som for øvrig er forfatterens fødselsår. Vi forstår fort at handlingen har et bakteppe med en kidnappingssak på trettitallet, som har likhet med kidnappingen av Charles Lindebergh i 1932. Når historien på flere måter gjentar seg i romanens nåtid, har K2 en sak. Lahlum sier selv at han også har hatt kidnappingen av J. P. Getty i nettopp 1973 i tankene i arbeidet med boken.

«Isbjørngåten» har et godt sammenskrudd plott i Lahlums klassiske stil. Her får du historien servert som et sjakkparti, med en åpningsteori hvor brikkene blir flyttet i posisjon på brettet, mellomspillet hvor Patricia begynner å legge planer, og et forrykende sluttspill, denne gang kanskje også med et tårnoffer.

Vi fornemmer ofte Agatha Christie og Hercule Poirots måte å tilnærme seg mysterier på i Lahlums bøker, men i «Isbjørngåten» finner vi også kjekke, kjappe og hardkokte innslag som minner om Philip Marlowe på førti- og femtitallet. Og helt uvesentlig, selv om forfatteren i flere bøker har påstått at handlingen foregår på syttitallet, så tror jeg mange lesere tenker tjue år tidligere når de leser Lahlums replikker og tidsreferanser.

I «Isbjørngåten» har jeg spesielt sans for K2’s gjentatte raske kjøttkakemiddager på en taverna eller kafé. Et sjarmerende karaktertrekk. (Senere tilbrakte jeg, bare avbrutt av en enkel kjøttbollemiddag på en kafeteria, lørdagskvelden alene hjemme, side 38)

Forfatteren kaller ofte bøkene sine for historisk krim, og historiekunnskapen er en viktig del av troverdigheten også i «Isbjørngåten». Hans Olav Lahlum kan det han skriver om. Likevel er det interessant at radikale Lahlum risser opp et bilde av en hovedperson som ved første øyekast kan ha likheter med Donald Trumps brutale vesen. En hensynsløs forretningsmann, med et helt spesielt forhold til sin egen kone, men underveis i boken stiller forfatteren spørsmålet om førsteinntrykket alltid stemmer, kanskje ting er annerledes enn det opplagte.

Et slags slektskap med Bjørn Beltø har også K2 når det gjelder å omgås kvinner. Han forelsker seg stadig og voldsomt, uten at det blir noe særlig greie på tingene. It’s complicated ville nok K2 si om sitt forhold til supersmarte Patricia, som nok en gang er nøkkelen til å løse de store mysterier.

Man sitter igjen med en godfølelse etter å ha lest «Isbjørngåten.» Lahlum kan trygt fortsette å skrive for sine lesere. Dette er påskekrim, julekrim og kosekrim han behersker til fulle.      

Frontkjemperen som snudde

Frontkjemperen som snudde

Foto: Per-Åge Eriksen. Omslagsbilde Aschehoug.

Forfatter Aslak Nore fikk tidligere i år Rivertonprisen for «Ulvefellen» (Aschehoug 2017). Romanen er ingen tidstypisk krimbok, og Nore kanskje ikke en tidstypisk forfatter, eller det er kanskje nettopp det han er. Han representerer en generasjon som skriver annerledes om andre verdenskrig. Mer om det senere.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
(Bokomtale i forbindelse med Døden på Høyers 2018)

Da Nore stilte seg midt i samfunnsdebatten for omtrent femten års siden, ble det kjapt både applaus og hoderisting av hans kule, spissformulerte polemikk og skråsikre argumentasjon. Etter utgivelsen av «Ekstremistan – Frykt og håp i det flerkulturelle Norge» i 2009 var oppmerksomheten stor og debatten het. Det var derfor ikke uten grunn at han uttalte «Det har vært mye ris, så det er hyggelig med en pris» da han mottok den gylne revolver i mars.

Juryen som besto av Hans H. Skei, Knut Faldbakken og Elin Brend Bjørhei. Leder Skei uttalte blant annet dette om tildelingen. «Ulvefellen er en spionroman av beste merke, velskrevet, godt strukturert, spennende og medrivende. Den skaper autentisitet ved å utnytte store kunnskaper om forholdene under andre verdenskrig, både i Oslo, Berlin og London, og vi får fascinerende innblikk i noe av dynamikken i det tredje rikes krigsmaskineri.»

Wolfsangel eller ulvefelle, er opprinnelig et tysk fangstredskap som bestod av en Z-formet kjøttkrok med mothaker i hver ende. Kroken ble dekket med åte, og når ulven beit på, skulle mothakene feste seg i ulvekjeften. Det er også et grafisk symbol benyttet av flere nazistiske militære enheter, blant andre SS.

Hovedpersonen i «Ulvefellen» er Henry storm som opprinnelig kjemper for Tyskland ved Østfronten, blir skadet, dekorert med Jernkorset før han desillusjonert vender hjem til Norge. Han blir spion for den norske motstandsbevegelsen for å skaffe opplysninger om den tyske utviklingen av V2-raketten, verdens første ballistiske missil.

Selv om Nore koster på seg noen få setninger som «Kulene haglet så tett som snefiller i advent,» er det langt mellom sjangeruttrykk i «Ulvefellen». Her er det liten plass for sentimentalitet. Roman er skrevet i en kjølig tone, og realistisk med realistiske karakterskildringer. Nores skrivestil har en historisk korrekt tilnærming til stoffet. Her er det ikke en sak eller mysterium som skal etterforskes. Leseren opplever å være med på og vitne til faktiske hendelser. Uten å ha noe dypere belegg for det, tenker jeg når jeg leser at Nore ikke egentlig er krimforfatter, det er sjanger han holder på med for tiden.

Hovedpersonens navn er sikkert ikke tilfeldig valgt. Storms nemesis i «Ulvefellen» er Werner Sorge, som han også tapte gull i seiling til under olympiaden i 1936. I løpet av boken møtes de igjen i opprørt vann.

Det er skrivestilen og at hovedpersonen Henry Storm ikke er noen typisk norsk krigshelt som gjør «Ulvefellen» ekstra interessant. Henry Storm var jo i utgangspunktet nazist! Nore tilhører barnebarnsgenerasjonen til tidsvitner, motstandsfolk og frontkjempere. Han virker interessert i å undersøke nyansene i forholdet til Tyskland på tjue- og trettitallet. Hva som var bakteppet for at folk havnet på den ene eller andre siden i krigsårene. Aslak Nore bygger noe av hovedkarakteren Henry Storm på forfatteren, eventyreren og nasjonalsosialister Per Imerslund, en figur det anbefales å sjekke ut nærmere. Plottet i «Ulvefellen» finner også inspirasjon i en historie fra forfatterens families nære omgangskrets, Sverre Bergh, som på dødsleiet fortalte om sin tid som norsk spion i krigs-Tyskland.

Med «Ulvefellen» traff Nore tidsånden i 2017/2018. Denne gangen gjennom en krimbok som åpner for en mer nyansert diskusjon om de politiske strømningene før og under krigsutbruddet i Norge. «Ulvefellen» er kanskje til og med en krok med mothaker som får byttet til å sitte fast. Sjangerbok eller ikke, karakterbyggingen gjør uansett «Ulvefellen» til en tidløs spionthriller.

Spennende oppdrag fra riksadvokaten

jørn lier horst 1

ENGASJERT: Etterforsker William Wisting har funnet ny gnist i Jørn Lier Horsts nyeste krimbok.

Jeg vet ikke hvor han har fått gnisten fra, men etter noen år med en desillusjonert og nesten resignert William Wisting, er det en vital og nysgjerrig etterforsker Jørn Lier Horst gir leserne med «Det innerste rommet».

Bokanmeldelse: Per Erik Buchanan Andersen

Tjueatten utgaven av Wisting-bøkene er den trettende i rekken, og den første Horst gir ut på forlaget han har eierandeler i, Capitana. Og tretten er kanskje et lykketall, for i «Det innerste rommet» går Lier Horst enda mer detaljert til verks med det hans voksenbøker både har blitt kritisert og bejublet for; den realistiske politietterforskningen.

Riksadvokaten endret Horsts planer
I forbindelse med fjorårets bok Katharina-koden, hvor Horst introduserte den pågående etterforskeren for eldre og uløste saker, Adrian Stiller, sa forfatteren at hans nye plan for Wisting-bøkene hadde tatt en ny dreining. Horst var blitt kontaktet av riksadvokat Tor-Aksel Busch, og opplysningene han fikk på riksadvokatens kontor ved Stortorvet i Oslo, danner grunnlaget for «Det innerste rommet».

I boka har Busch blitt til Johan Olav Lyng, og på første side gir han Wiliam Wisting opplysninger som skal vise seg å omhandle store verdier og muligens også rikets sikkerhet.

True crime er en rød tråd
Jørn Lier Horst har vunnet de fleste krimpriser av betydning, både nasjonale og utenlandske, og bøkene hans havner alltid på toppen av salgslistene. Han har samtidig blitt kritisert for at William Wisting er for traust, det er for lite action og blod i bøkene hans. Horst har som kjent bakgrunn som etterforsker, og har flere ganger uttalt at han ikke har stor sans for krimbøker som spekulerer i ekstreme voldsscener. Wisting har fremstått som en godgutt i forhold til mange andre fiktive krimhelter. Men både i fjorårets Katharina-koden og de to foregående bøkene, Når det mørkner (2016) og Blindgang (2015) møtte vi en Wisting som virket resignert og oppgitt når det gjelder å gjøre verden til et bedre sted gjennom å løse krimsaker. I «Det innerste rommet» er det annerledes. Hele Lier Horsts forfattergjerning hviler på interessen for å finne løsningen på gamle krimgåter. Dette temaet møtte vi i debutboka «Nøkkelvitnet» i 2004 som er basert på den faktiske saken om drapet på Ronald Ramm i Larvik, og er en rød tråd gjennom Horsts bøker.

Top of the pops
De siste årene har true-crime-serier og dokumentarer strømmet inn i og ut av tv-kanalene. Måten Horst har skrevet krim på i fjorten år, har plutselig blitt top of the pops. Ekte saker, realistiske metoder og granskning på detaljnivå.

Enda mer realistisk etterforskning
For det er mer av det gamle som gjør «Det innerste rommet» til en vellykket bok. Som leser får jeg inntrykk av at vi kommer enda tettere på Wistings etterforskningsmetoder. Hvordan man kjører og måler opp avstanden fra en skogsvei utenfor Stavern til nærmeste bompassering på E18 for å lete etter en mulig ugjerningsbil, hvordan små hull i en vegg ikke nødvendigvis er kikkehull, men noe annet. Heller ikke «Det innerste rommet» er fylt med actionscener, men bedre enn på lenge, får Horst til å skape spenning av små detaljer. Wistings motstykke, Adrian Stiller, er tilbake, han er frekkere og sleipere enn Wisting. Det funker. Et annet element som også funker i «Det innerste rommet» er samspillet mellom Wisting og datteren Line. I denne boka er hun en viktig brikke, og Horst klarer å tegne et bilde av en far-datter-relasjon som er interessant og troverdig. Rent språklig er han også fiffig når han bruker barnebarnets leking med et puslespill til å sette egne tanker i gang.

Fra å være litt traust og gomodig løser den nøkterne William Wisting nå sakene sine slik publikum vil at de skal løses, basert på fakta og bevis. «Det innerste rommet» er godt håndverk fra forfatter Jørn Lier Horst. Jeg vet ikke om riksadvokaten fikk svar på sine spørsmål, men med Wistings nye vitalitet kommer vi han nok til å etterforske gamle, uløste saker i flere bøker.

det innerste rommet

Det innerste rommet
Jørn Lier Horst
Catitana forlag 2018
383 sider

Kveld for bøker og blodtørstige gjester

FORFATTERE 3

 «Døden på Høyers» er akkurat så dramatisk som den høres ut. I 1934 døde norges mest kjente krimforfatter, Stein Riverton, under mystiske omstendigheter på Høyers i Skien. 14. november er det femte gang Litteraturgarasjen og Thon hotels inviterer til krimfestival på hotellet.

Det er et spesielt prisbelønt krimlag som besøker Thon Hotel Høyers i år. Årets vinner av Rivertonprisen, Aslak Nore kommer. Den prisen har også Jørn Lier Horst og Tom Egeland fått. Høstens mest spennende krimdebut kommer fra brageprisvinner Ruth Lillegraven, og Hans Olav Lahlum kommer for å snakke om både krimbøker og sjakk.

-Det er Litteraturgarasjen som står for bookingen av forfatterne, og årets gjester til «Døden på Høyers» er rett og slett kremen av norsk krim, uttaler Astrid Borchgrevink Lund.
-Dette er forfattere som skriver med grundighet og høy kvalitet, fortsetter hun.

Bambleforfatteren Jørn Lier Horst er den eneste som har vært med på alle fem utgavene av «Døden på Høyers», sier Per Erik Buchanan Andersen.
-Han har vært en av pådriverne, og har jobbet for krimfestivalen i Skien hele veien. Vi har hatt de fleste av de femten års siste Rivertonprisvinnere på besøk på hotellet der Riverton selv endte sine dager på rom 208.

sdr

-Hvert år kjøper hotellet inn signerte utgaver av bøkene til forfatterne som er på besøk. De står i hylla her, bortsett fra de til Lier Horst. De har noen stjålet, forteller hotelldirektør Christer L. Sørensen.

«Døden på Høyers» har blitt en greie for folk i Grenland, sier Borchgrevink Lund.
-De siste par årene har det vært ventelister for å få plass, men foreløpig har vi noen ledige i år.

For det er en helaften Litteraturgarasjen og Thon hotel Høyers byr på. Velkomstdrink, to-retters middag og fem krimforfattere på menyen. Det skal skape en mørk og stormfull aften for bok- og blodtørstige gjester.

Døden på Høyers 14. november

DØDEN PÅ HØYERS 2018 PLAKAT 1

Litteraturgarasjen presenterer:
Døden på Høyers – 14. november kl. 18.00-21.30.

Fem forfattermøter:
Tom Egeland​ Hans Olav Lahlum​, Ruth Lillegraven​, Aslak Nore​ og Jørn Lier Horst​ Mulighet for bokkjøp og signering.

Velkomstdrink.
Hovedrett:
Ytrefilet av okse som serveres med blomkålpuré, bakt tomat, brekkbønner, rosmarinsaus og bakte småpoteter.
Dessert:
Karamellmousse serveres med bringebærcoulis, friske bær og cookie-crunch.

Pakkepris kr 650,-
Påmelding Thon hotel Høyers, tlf. 35 90 58 00
(Obs! Begrenset antall plasser)

Foto: Per-Åge Eriksen​

Døden på Høyers 2018 – Avsløringen

Jørn Lier Horst skriver thriller med Thomas Enger

Magisk krimkveld på Høyers

23632316_10154907061966356_7933415829658951292_o

HARDBARKA GJENG: (f.v.) Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum, Merete Junker, Tom Egeland, Aslak Nore, Per Erik Buchanan Andersen og Astrid Borchgrevink Lund. Foto Per-Åge Eriksen.

Seks av landets fremste krimforfattere var i storform på Høyers i Skien torsdag 16. november. Publikum fikk presentert fagkunnskap, anekdoter og personlige historier som vil sitte lenge i.

Tekst: P. E. Andersen. Alle foto Per-Åge Eriksen.

Det var fullbooket og ventelister en måned før årets utgave av Døden på Høyers gikk av stabelen. Skiensfolk hadde tatt på finkjoler og stillett, og fylte bordene under lysekronene i restaurant Madame Blom. Middag og seks forfattere sto på menyen.

(saken fortsetter under bildegalleriet.)

For fjerde gang arrangerte vi i Litteraturgarasjen arrangerer krimfestival i Skien, og det er gøy å kunne tilby publikum en helaften med spenning og overraskelser. Bakgrunnen for å arrangementet er Stein Riverton alias Sven Elvestads dødsfall på hotellet i 1934.

Det var et stort spenn i fortellergrep mellom de forskjellige forfatterne, og nettopp variasjonen fra realistiske, historiske og filosofiske romaner til ren underholdning, var det som ga kvelden et magisk preg. Fenomenet Hans Olav Lahlum holdt et legendarisk show, Aslak Nore, Tom Egeland og Jørn Lier Horst briljerte med fag- og bakgrunnskunnskap, og Merete Junker og Øystein Wiik viste hvorfor de er noen av høstens mest populære forfattere. Etter Lahlums besøk på scenen, måtte det legges inn en ekstra pause for å roe latterkulene hos publikum. Og under middagen smalt Wiik også til med et overraskende ekstranummer, da han fremførte «Miss Otis regrets» fra scenen.

Den lokale Norli-forhandleren solgte bordet rent for flere av titlene, men det som gjorde kvelden mørk, stormfull og spesiell for publikum, var forfatternes formidling av egne tanker, historier og meninger.

Døden på Høyers 2017

Publikum i 100 på Døden på Høyers

Denne gjengen lagde en krimkveld Skien aldri har sett maken til. Fullt hus på Døden på Høyers. Fra venstre: Tom Egeland(f.v.), Jørn Lier Horst, Christer L. Sørensen, Per Erik Buchanan Andersen, Nils Nordberg, Astrid Borchgrevink Lund og Kurt Aust. Tom Kristensen og Bernt Rougthvedt hadde allerede dratt ut i en mørk og stormfull aften. Alle foto: Kai Hansen)

KRIMKVELD: Denne gjengen lagde en krimkveld Skien aldri har sett maken til. Fullt hus på Døden på Høyers. Fra venstre: Tom Egeland(f.v.), Jørn Lier Horst, Christer L. Sørensen, Per Erik Buchanan Andersen, Nils Nordberg, Astrid Borchgrevink Lund og Kurt Aust. Tom Kristensen og Bernt Rougthvedt hadde allerede dratt ut i en mørk og stormfull aften. (Alle foto: Kai Hansen)

Det var trangt om plassen da krimfestivalen «Døden på Høyers» inviterte prisvinnende forfattere og publikum til en kriminell aften i Skien torsdag 17. november. Over hundre publikummere kom for å få med seg spennende intervjuer, premiere på Rivertonklubbens julehefte og kåringen av festivalens uhøytidelige krimquiz.

Når Thon Høyers Hotell og Litteraturgarasjen for tredje gang inviterer til festival for å samle landets ypperste krimforfattere, har det sin enkle grunn. Det var her den svært berømte og populære forfatteren og journalisten Sven Elvestad alias Svein Riverton, døde 18. desember 1934. Han døde brått og uventet og mytende om hans død har vært mange. Rykter om at han skal gå igjen på hotellet, har versert i flere år.

Norgespremiere
Prisbelønte forfattere som alle er medlemmer av den eksklusive Rivertonklubben, fortalte mer enn gjerne om sine siste bøker. Hvor de tar ideene fra, hvordan bygge opp et plott om hvordan de jobber med manus. Jørn Lier Horst, Tom Kristensen, Kurt Aust og Tom Egeland delte villig vekk sin viten og kom med anekdoter om forfatterlivet. Egeland som er president i Rivertonklubben og redaktør for det nye julemagasinet, kunne berette om håndplukkete noveller skrevet av Norges beste krimforfattere. Vår fremste ekspert på kriminallitteratur, Nils Nordberg, malte det store bildet og fortalte om genrens utvikling og egenart. Nordberg var for øvrig med å etablere Rivertonklubben i 1972.

Quizvinner digger krim
Forfatter og Rivertonbiograf Bernt Rougthvedt fra Skien, fortalte om mannen bak mytene og om den uortodokse og høyst produktive Elvestad som var superkjendis i lang tid etter sin død.

Foruten forfatterintervjuer og smakebiter fra bøkene, boksalg og middag til de 100 gjestene, vanket det en signert bokpakke til vinneren av quizen. Vinneren, Hilde Marianne Kristoffersen, var storfornøyd med å motta en bunke bøker av sin krimhelt Jørn Lier Horst.

(saken fortsetter under bildegalleriet).

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Blod på tann
Med fornøyde forfattere og publikum ser ikke arrangørene Astrid Borchgrevink Lund og Per Erik Buchanan Andersen i Litteraturgarasjen og Christer Sørensen ved Høyers hotell, bort fra at det kan bli ny krimfestival neste år.
-Med fullt hus og ventelister har vi stor tro på at dette vil Grenlandspublikumet ha. En slik kveld gir oss som litteratur- og kulturformidlere og ikke minst arrangører, blod på tann, sier de.

doden-pa-hoyers-per-erik-buchanen-andersen-og-astrid-borchgrevink-lund-foto-kai-hansen

Litteraturgarasjens Per Erik Buchanan Andersen og Astrid Borchgrevink Lund inviterte til krimfestival for tredje gang sammen med Thon Høyers Hotell i Skien. (Alle foto: Kai Hansen)

"MYE MORO MED MORD: Fylkesavisa Varden var til stede på krimfestivalen. (Varden 18. november 2016).

«MYE MORO MED MORD: Fylkesavisa Varden var til stede på krimfestivalen. (Varden 18. november 2016).

Døden på brettet

alexander-aljekhn

FUNNET DØD. Sjakkspilleren Aleksandr Alekhine er den eneste som har tatt verdensmestertittelen med seg inn i døden.

Av Per Erik Buchanan Andersen.

Det er vårjevndøgn og søndag. På det lille Hotell Estoril i nærheten av Lisboa, banker stuepiken på romdøren til den celebre gjesten for fjerde gang. Fortsatt ikke noe svar. Hun låser seg inn. Verdensmesteren i sjakk, Aleksandr Alekhine, ligger veltet over et sjakkbrett med frakken på. Han var nylig blitt utfordret. Nå er kongen død.

Hjertekrampe. Angina Pectoris var den offisielle forklaringen på Alekhines død. Hjertekrampen kom som følge av en stor kjøttbit som ble funnet i halsen hans. Alekhine var regjerende verdensmester i sjakk. Hadde vært den ledende spilleren siden han overraskende slo Capablanca i Buenos Aires to tiår tidligere. Nå lå han livløs over et reisesjakkbrett. Hvordan var stillingen? Stuepikens forklaring ble aldri skrevet ned. Klokken var elleve den 24. mars 1946.

Hans liv var som en springers. To frem og en til siden. Uventede trekk, fra flanke til flanke, men hele tiden fokus mot sentrum – sjakken. Alekhins brokete, eventyrlige liv er vanskelig å beskrive med få setninger. Født i Russland, arrestert av tyskerne under første verdenskrig før han ble fransk statsborger. Født til å angripe. Arrestert for spionasje. Enten eller, alltid svart, hvitt. Verdensmester, alkohol, berømmelse, fattigdom, ekteskap og skilsmisser, tap ensomhet og revansje. Som lagkaptein på den franske sjakklandslaget nektet han å spille mot Tyskland i 1939. Syv år senere spilte han matt og deprimert sitt siste parti alene på et lite hotellrom. Utfordret av Mikhail Botvinnik. Stemplet som antisemitt. Forlatt av sjakkvenner på grunn av sine artikler om jødene og sjakkspill for nazistene under andre verdenskrig. Det kan virke som det eneste han var tro mot, var brikkene.

Den beste delen av livet mitt har passert mellom to kriger som har lagt Europa i ruiner. Begge krigene har ruinert meg, Aleksandr Alekhine, 1944.

Tap eller gevinst. Han gikk aldri for remis. Alekhine vant verdensmestertittelen fra José Raúl Capablanca i 1927. Den eneste skikkelige pausen de to hadde fra brettet i Buenos Aires var da Aleksandr måtte trekke seks tenner. Han ga aldri Capablanca den høflige gest å tilby  revansjekamp, men briljerte på brettet til han marinert i alkohol tapte for nederlenderen Max Euwe i 1935. Euwe var ikke like vrang som sin motstander, og to år senere reiste Alekhine seg fra glasset og vant verdensmestertittelen tilbake. Den beholdt han til vårjevndøgnet i førtiseks.

Stuepikens forklaring ble aldri publisert. På det sensasjonelle avisbildet som gikk verden rundt, sitter verdensmesteren bakoverlent i stolen. Det ser ut som han sover. Hendene er foldet. På bordet står brukte tallerkener, skåler og bestikk sammen med et oppslått reisesjakkbrett med brikkene i utgangsstilling. Hvorfor satt han med frakken på ved middagsbordet på sitt eget hotellrom?

Tok han selvmord som følge av sorg og svak helse? Ble han drept for sitt svik under krigen? Skutt utenfor hotellet og plassert i stolen. Tok russerne ham av dage for å sikre Botvinnik tittelen? Var det fransk etterretning. Svarene blir aldri helt tydelig, de avgjørende brikkene settes aldri på plass, men Aleksandr Alekhine siste trekk i Lisboa gjorde at han er den eneste som har tatt verdensmestertittelen i sjakk med seg inn i døden.

Tom Egeland vil gjøre julen skummel

tom-egeland-og-julehefte

KRIMNOVELLER TIL JUL: Forfatter og president i Rivertonklubben har samlet nyskrevne krimnoveller fra norske forfattere i et eget julehefte.

Hva ønsker du deg til jul i år? Rivertonklubben og forlaget Egmont satser på julehefte med skumle historier. Forfatter og president i Rivertonklubben, Tom Egeland, har fått et knippe forfattere til å skrive nye krimnoveller. Opplaget sier noe om interessen for spenningsbøker, 45.000.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

-Det var ikke vanskelig å si ja da henvendelsen fra Egmont kom, forteller Tom Egeland til Litteraturgarasjen. Egmont utgir jo en rekke julehefter. Folk liker å lese i jula, og et eksperiment med fokus på krim synes jeg var spennende. Lista med aktuelle forfattere ble fort veldig lang. Vi har nok å ta av til mange julehefter fremover. Kvaliteten på novellene er høy. Jeg tror vi sitter igjen med en samling krimhistorier leserne vil like.

-Selv om du har en del noveller på samvittigheten, så er du som de fleste andre i juleheftet, mest kjent for romanene. Hvordan er det å skrive krimhistorier i novelleform?
-Vanskelig! Personlig synes jeg nesten det er vanskeligere å skrive noveller enn romaner. Alt er så kort og kompakt, og du er helt avhengig av å ha en god idé.

Mørke historier
Det er meritterte forfattere som presenterer nye historier i Rivertonklubbens julehefte. Unni Lindell, Nils Nordberg, Kurt Aust, Karin Fossum, Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum for å nevne noen. I Tom Egelands eget bidrag, I dødsskyggenes dal, kan man ane et skriveteknisk slektskap til Roald Dahl. En mørk historie fra den fiktive bygda Juvdal i Telemark.
– Ja, min store novellefavoritt er utvilsomt Roald Dahl. Velskrevne, poengterte noveller med et overraskende sluttpoeng. Hvis man får til historier som nærmer seg hans beste kaliber, skal man være fornøyd.

Verdens første detektivhistorie
– I tillegg til elleve høyst levende og aktive forfattere, trykker vi Novellen av Maurits Christopher Hansen, forteller Tom Egeland. Det er ofte Allan Edgar Poe som blir tilkjent æren for å være først ute med kriminelle historier. Men vår egen Hansen, var først ute både med Novellen og romanen Mordet paa Maskinbygger Roolfsen, og  med Sven Elvestads Rivertonhistorier en del senere har vi en god tradisjon å bygge på.

Tror på krim i jula
– Det er jo påske som har blitt høytiden for krim i Norge. Nils Nordberg kan alt om bakgrunnen for det. Han kjenner til bakgrunnen for det meste i norsk krimhistorie. Les hans bidrag i juleheftet om krimnovellen som sjanger. Men krimnoveller i jula, hvorfor ikke. Vi er et lesende folk. Det ligger tusenvis av harde, tykke pakker under treet. Vi byr på et kortere, fortettet format.

Da jeg var guttunge, var det også populært med julehefter, fortsetter Egeland. – Det gikk mye i 91 Stomperud. Rivertonklubbens julehefte er vel noe mer bloddryppende. Tror det vil slå godt an.

Vil ikke spekulere i råhet og vold for å selge bøker

img_2589

VIL REFLEKTERE VIRKELIGHETEN: Krimforfatter Jørn Lier Horst baserer sine bøker på etterforskning, ikke råhet og spekulativ vold. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

Det mørkner. Skogsveien er uten belysning, greinene henger tunge og hvite over veibanen. Krimforfatteren står med en skuffe i hånden da jeg svinger av til høyre. Gårdsplassen er romslig med toppen én centimeter snø.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

Jørn Lier Horst har akkurat kommet tilbake fra Sveits, i morgen tidlig går flyet fra Gardermoen til Svenska deckarefestivalen i Sundsvall, og for tre dager siden lanserte han sin ellevte roman om William Wisting. Inne i villaen byr han på kaffe. Panormautsikten utover Larviksfjorden viser Superspeed på kveldsturen til Hirtshals.

-Blir det hektisk med all reisingen?

-Det er en del jeg må si nei til, men i tillegg til skrivingen liker jeg å reise. Jeg blir ofte spurt om hvilket yrke jeg drømte om å bli da jeg var liten, forfatter eller politi. Da svarer jeg at jeg drømte om å bli kokk på et stort cruiseskip som besøkte spennende steder over hele verden, mens jeg skulle lage og spise god mat. Nå er det bøkene min som gjør at jeg får tatt de reisene. I morgen er det veldig tidlig fly, men da får jeg med meg det amerikanske valget på radioen på vei oppover. Horst setter frem et fat med lefser på kjøkkenbordet.

-Når det mørkner er en Wisting-roman for den trofaste leserkretsen, forteller han. Den er selvfølgelig for alle, men for de som har fulgt bøkene mine så er dette en slags prolog-roman. I denne historien får vi vite mer om hvordan den unge Wisting ble formet som etterforsker.

-Historien er lagt tilbake i tid?

-Ja. Hovedhandlingen foregår i 1983. I researchen til boka har det vært spennende å tegne tidskoloritten fra begynnelsen av åttitallet. Hvordan var veien inn til Oslo, hva slags musikk hørte man på? Selv var jeg tretten år den gang, en god del år yngre enn Wisting, men jeg husker jo telefonkiosker med kronestykker og at vi hjemme helst ringte etter fem. Det var rimeligere da. Horst smiler.

-Men også denne gangen foregår handlingen i Larvik og Staverntraktene.

-Ja, en forfallen låve ute ved Tvedalen er sentral for handlingen. Og hemmeligheter som holdes i generasjoner. Boka er kortere enn de foregående romanene, det er færre handlingsløp, men for meg er den viktig i forhold til den planen jeg har med både Wisting og forfatterskapet mitt.

-Tittelen på boka. Ligger noe av svaret her?

-Når det mørkner kan jo spille på så mangt. Men i den forrige boka mi, Blindgang, møtte vi en William Wisting som begynte å bli desillusjonert i forhold til hvordan kriminaliteten har blitt. Hva man kan gjøre. I denne boka får vi vite hvordan han begynte å jobbe med samfunnets skyggesider.

-Merkelappen True Crime blir ofte brukt om bøkene dine.

-Jeg har jo selv bakgrunn som etterforsker, har sett og opplevd mye. Gjennom bøkene mine vil jeg vise et mest mulig sannferdig bilde av virkeligheten. Det er et bevisst valg av meg som forfatter å ikke pøse på med voldsscener for å øke intensiteten og spenningen. De finnes, både i bøkene og i virkeligheten, men jeg har bevisst valgt å ikke spekulere i råhet og bestialske drap for å selge bøker.

I tillegg til tidskoloritten som var artig å jobbe med, er jo dette en bok som ligger forut for alle de andre historiene og sakene. Jeg har kost meg med å legge inn små tråder og frampek her og der til noen av bøkene som følger i etterkant av denne historien.

-Og de videre planene om Wisting og forfatterskapet ditt vil du ikke fortelle mer om?

-Jeg skriver på en bok, svarer Horst og viser meg utsikten over den mørke fjorden fra en gedigen terrasse, før han på ny finner frem snøskuffa. Stavern lyser ute til høyre, Larvik inne til venstre, havet ligger sort rett frem.

Skumle saker i Skien

Se Døden på Høyers 2016-filemen her:

Døden på Høyers ringer julen inn

heading-facebook

Vi tenner våre lykter når det mørkner…

Det er 17. november som gjelder. For tredje gang arrangeres Døden på Høyers, krimfestival i Skien.

Det rosa hotellet i Skien bærer med seg dødsfallet til en av norgeshistoriens mest kjente krimforfattere, Sven Elvestad, som skrev sine krimbøker under pseudonymet Stein Riverton. En kald eftermiddag, den 18. desember 1934 tok forfatteren inn på hotellet. Han forlot det aldri i live.

Les mer om Sven Elvestads historie her.

Litteraturgarasjen samarbeider med Thon Hotel Høyers om krimfestivalen i Skien, og den 17. november får hotellet kriminelt godt besøk.

IMG_2588

Jørn Lier Horst kommer til Skien for å snakke om sin nyeste krimroman, Når det mørkner. Horst har et sterkt forhold til Riverton, noe som gjenspeiles i hans barne- og ungdomsbøker. I den nyeste Wisting-romanen, får vi historien som formet Wiliam Wisting som etterforsker.

døden torsdag kristensen2

Tom Kristensen har i høst gitt i boken Pandora om et dramatisk bioterrorangrep i Vesten. I Pandora får vi igjen møte Stine Lind fra Profitøren.

julehefte

Rivertonklubben  gir for første gang ut eget julehefte, med nye krimnoveller fra vår mest kjente forfattere. Tom Egeland, Nils Nordberg og Kurt Aust leser skumle saker på Døden på Høyers.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I tillegg får du høre forfatter og Sven Elvestad-biograf, Bernt Rougthvedt fortelle historien om hvordan Stein Riverton døde på Høyers. alle forfatterne du møter på Thon Hotel Høyers denne kvelden er medlemmer av Rivertonklubben.

Kom hvis du tør!

Arrangementet starter kl. 19.00.

 

 

Rivertonprisen til Kjell Ola Dahl

RIVERTONPRISEN 2016

Kjell Ola Dahl vant Rivertonprisen 2015 for kriminalromanen «Kureren». Det er andre gang forfatteren fra Gjøvik vinner den prestisjetunge prisen. Første gang var i år 2000 for «En liten gyllen ring».

Juryen har bestått av Hans H. Skei, Ola Hegdal Merete Junker Gundersen. Juryen sier at de gir prisen til –En kunnskapsrik, intelligent og innenfor fiksjonens rammer troverdig og pålitelig kriminalroman, mener juryen.

– Prisen går til en kriminalroman som presenterer oss for tilsynelatende uløselige gåter fordi de oppstår i situasjoner så vanskelige, så uvirkelige, og likevel så nært på en virkelighet som alltid er med oss, og som vi vet har kastet lange skygger helt opp til vår egen tid: Den andre verdenskrigen, skriver juryen videre i sin begrunnelse.

Kjell Ola Dahl er en av landets mest kjente kriminalforfattere. Han debuterte i 1992, og kriminalromanene hans om Gunnarstranda og Frølich er utgitt i fjorten land.

For «Kureren» mottok Dahl også Brageprisen i åpen klasse i fjor høst.

Hardbarka krimkveld på Høyers

jørn lier horst og trond einar frednes

En tidligere torpedo med drap på samvittigheten og hardbarka krimforfattere som kunne fortelle om både plott og metoder. Joda, krimfestivalen «Døden på Høyers» ga publikum en litt annerledes fredagskveld i en novembermørk Skien.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

For andre året på rad er det arrangert krimfestival med Litteraturgarasjen og Thon Høyers Hotell som vertskap. At det måtte bli på Høyers, var selvsagt. Det var der journalist og krimforfatter Sven Elvestad alias Stein Riverton, døde under mystiske omstendigheter i 1934. Han forlot Oslo, ville ut på en reise, overnattet i Skien, og endte altså sine dager på hotellet. Fredag var det moderne krimforfattere som sjekket inn med sine bøker og mysterier.

Første gang sammen på scenen
Bambleforfatter Jørn Lier Horst har fått stor oppmerksomhet rundt sine to bøker i år. Både sin nyeste bok om William Wisting, «Blindgang» og «Badboy». Den er skrevet i samtale med Trond Einar Frednes, torpedoen som forteller om Larviks harde, kriminelle miljø. Fredag var første gang de to satt på en scene sammen og hvor Horst intervjuet mannen han en rekke ganger både har jaktet på og buret inne. Og Frednes fortalte åpenhjertig om torturmetoder, vanskelig barndom og da han opplevde kjærligheten. Den muskuløse karen på scenen med en tatovering over halve ansiktet, ga publikum innblikk i barndomsdager som en pjusk, liten gutt som etter hvert forstod at det å slå fra seg var tingen. Og da var ikke veien lang til grove ran, stoff og biljakter med politiet på hjul.

Knivdrap og kjoler
Drevne krimforfattere som Jan Mehlum og Thomas Enger ble intervjuet av Elisabeth K. Johansen i tillegg til debutant Helle Stensbak. I romanen «Monopol» møter vi politiførstebetjent Rigmor Stark som blir ført inn i Oslos lyssky sider av Oslos musikkmiljø etter at vokalisten Sally Hov blir funnet brutalt knivdrept.
– Jeg liker personene i boka mi, selv om de ikke nødvendigvis er sympatiske. Hovedpersonen Rigmor bruker matematikk og økonomisk analyse som etterforskningsmetode. Og hun er en som tenker hele døgnet. Der er vi nok ganske like. Og så fasinasjonen for kjoler da. Den har vi begge, sier Stensbak til Litteraturgarasjen.

Festivalen ble støttet av Telemark Fylkeskommune. Med «Døden på Høyers»-arrangementet har Litteraturgarasjen hentet over tretti forfattere og utøvere til Porsgrunn og Grenland i løpet av året.

døden-på-høyers-foto-forfatterne

Døden på Høyers

DØDEN PÅ HØYERS 2015 bilde til nett

I desember 1934 døde Norges mest kjente kriminalforfatter gjennom tidende, Stein Riverton (Sven Elvestad) på Høyers hotell. Sammen med hotellet har Litteraturgarasjen tatt initiativ til en årlig krimfestival i det høstmørke Skien.

I år fyres festivalen av den 6. november. Første del av kvelden består av fem krimforfattere i samtale med Elisabeth K. Johansen.

Jørn Lier Horst – Blindgang.

Blindgang

Med sine spenningsromaner om politimannen William Wisting regnes nå Jørn Lier Horst (f. 1970) fra bamble som en av Norges fremste krimforfattere. Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder i Larvik, og kjenner godt til både miljøet og metodene han skriver om. Handlingen i bøkene til Jørn Lier Horst er hentet ut fra politietterforskernes hverdag, både når det gjelder rutinene og dramatikken. Horst bøker henter mye av handlingen fra kystbyen Stavern.

Jørn Lier Horst fikk Bokhandlerprisen for Vinterstengt i 2011. I 2012 mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen.

Thomas Enger – Banesår

Gyldendal_Enger_Banesår_v2


Thomas Enger (f. 1973) har tidligere jobbet som journalist. Han debuterte med kriminalromanen Skinndød i 2010, som allerede før lansering vakte stor oppsikt i utlandet. Det var den første frittstående boka i en bredt anlagt serie om journalisten Henning Juul. Serien er nå solgt til 26 land. I tillegg til å skrive bøker, komponerer han musikk. Thomas Enger bor på Grünerløkka i Oslo.

Helle Stensbak – Monopol

Monopol
Helle Stensbak (f. 1961 på Hamar) er bosatt i Oslo. Hun er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, jobber i dag som sjeføkonom i YS og skriver om økonomi i Aftenposten.  Hun var musiker i femten år og spilte i flere anerkjente band i Oslos undergrunnsmiljø på den tiden norsk rock for alvor begynte å måle seg mot utlandet. Kriminalromanen Monopol(2015) er hennes første skjønnlitterære utgivelse.

Eirik Wekre – Inkognito

Inkognito
Eirik Wekre (f. 1966) har bakgrunn som etterretnings- og sikkerhetsoffiser i Forsvaret og arbeider nå som rådgivende økonom.

Han debuterte med Spill uten regler i 2005, og i 2006 kom Terbovens liste. Det store gjennombruddet kom med thrilleren Operasjon Snøhvit (2008). Boken ble antatt i bokklubb og solgte ca. 30.000 i Norge. I 2009 kom Operasjon Isbjørn, som også kom i bokklubb og ble utgitt som lydbok. Operasjon Høye Nord (2010) avsluttet Operasjon-trilogien. Alle Operasjon-bøkene utgis i Danmark.

I 2012 kom Trollmannens læregutt, første bok i en ny trilogi moderne norske spionromaner. Fuglefangerne kom i 2012, og trilogien fullførtes med Inkognito i 2015.

Jan Mehlum – Et hardt slag

Et-hardt-slag
Jan Mehlum (f. 1945 i Tønsberg) debuterte med kriminalromanen Gylne tider i 1996. I 1998 fikk han Rivertonprisen for Kalde hender. Hans bøker er oversatt til dansk, tysk, nederlandsk, svensk og albansk. Jan Mehlum er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo. Han arbeider nå som førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og bor i Tønsberg.

 

Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes – Badboy

badboy

I kveldens andre avdeling møter vi igjen forfatter og tidligere etterforsker Jørn lier Horst sammen medforfatter Trond Einar Frednes. De skal snakke om sitt forhold til hverandre og boka de har skrevet i fellesskap, Badboy.

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år – på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig og usminket.
I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie?

Lokker med djevelens giftering

IMG_2179 

– Telemark er et fantastisk utgangspunkt for mysteriekrim. Her finnes det fortsatt en levende interesse for myter, sagn og gammel folketro. Det har aldri vært så gøy å skrive en bok som denne, sier Rivertonprisvinner Vidar Sundstøl fra Bø.

Syv bøker i løpet av ni år, og om få måneder kommer den neste, «Djevelens giftering». Sundstøl har forflyttet seg både fra Minnesotatrilogier og utgravinger i Alexandria til et fiktivt sagn om gamle-lensmannen på Dalen som både var ond og korrupt. Han ble invitert til djevelens bryllup der han etter hvert havnet i slagsmål med selveste brudgommen. I basketaket forsvant djevelens ring og den dag i dag gror det ingenting på den plassen.

Mysterier og plott
– Boka åpner med at en middelaldrende nordmann, Max Fjellanger, vender tilbake til hjemlandet fra USA. Han kommer over sagnet om djevelens giftering og møter etter hvert bibliotekar Siri Vesterli ved Høgskolen i Telemark. Alenemoren opptrer som en slags Miss Marple og sammen nøster de opp mysterier og plott, gamle og nye.
Helgendyrking
Det dreier seg om drap begått med flere års mellomrom, men alle med en tilknytning til den lille bygda Eidsborg i Tokke kommune. Sammen med Bø er dette det viktigste stedet i boka, som også gjør flere avstikkere til Skien. – Hvorfor velger du å bruke disse stedene?
– Også i de forrige bøkene har jeg brukt steder jeg kjenner godt, både USA og Egypt. Denne gang ønsket jeg å skrive fra det magiske fylket vårt. En stor del av vår felles sagn- og eventyrskatt stammer fra Telemark. Tenk bare på noe så unikt som Draumkvedet. Den store spellemannstradisjonen hører også hjemme i dette bildet. Jeg kjenner stedene og landskapene godt, men jeg har naturligvis lest meg opp  på Tokkes historie. Mye av handlingen er bygget rundt Eidsborg stavkirke, tidligere helgendyrking av bøndenes Sankt Nikolas eller «Nikuls» og denne helt spesielle gifteringen.

Må vite alt
-Hvor mye planlegger du på forhånd når du går i gang med en slik krim?
– Det må alltid være en gåte i tillegg til selve plottet og leseren må møte mange mistenkelige personer. Jeg bruker mye tid på research. Persongalleriet bygger jeg opp og gir dem liv. Kjøtt og blod. Jeg må vite alt om dem, sier Sundstøl som mottok Rivertonprisen i 2008 for «Drømmenes land». -Har prisen åpnet noen dører?
– Ja, til utlandet har den gjort det. Den gode mottakelsen i USA hadde nok ikke skjedd uten Rivertonprisen. Men jeg er nok ikke den mest leste krimforfatter.
– Og ditt forhold til Elvestad/Riverton – hvordan er det?
-Jeg har lest både «Jernvognen» og Bernt Rougthvedts biografi om ham. Og når jeg kjører forbi Høyers hotell, tenker jeg alltid at her døde Elvestad.

 

Ikke skyve
– Du kan vise til stor produksjon på kort tid. Hvordan er arbeidsdagen? -Jeg har bra kustus. Jobber fra 08 til 16 og gjerne lenger også. Og i helgene. Har fryktelig lite fri, men får naturligvis tid til kona og sønnen min. Men jeg liker jobben min veldig godt. Den er selvvalgt. Jeg tror ikke på å skyve ting foran seg og vente til barna er store. Har derimot tro på kontinuitet. Sundstøl leser gjennom manus utallige ganger og kan våkne om natta fordi han husker noe som må rettes på.

 

Ikke opptatt av samfunnsansvar
Vidar Sundstøl henger ikke mye med forfattere. I stedet bruker han tida godt på å klekke ut nye gåter.
– Har alltid likt det mørke, mystiske, ikke det ulne, tåkete. Jeg er ikke opptatt av samfunnsansvar i bøkene mine. Det å glede folk er mye det.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

(Artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven Litteraturgarasjen nr. 3-2014)

 

Suksessmannen fra Bamble

jørn lier horst 1

DOLLARGLIS: Forfatter Jørn Lier Horst selger flere krimbøker enn de fleste. Foto: Kai Hansen

Soliditet, seriøsitet og skrivekunst. Slik blir det suksess av. På ti år har Jørn Lier Horst fra Rugtvedt i Bamble jobbet seg opp til å bli en av Nordens bestselgende og mestvinnende kriminalforfattere.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

-Det er viktig å være etterrettelig og skikkelig når man går inn for noe, sa krimforfatteren til Litteraturgarasjens Astrid Borchgrevink Lund i en samtale ‘Mellom linjene’ på kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn den 11. juni. Han er aktuell med boken ‘Blindgang’ med handling fra Stavern og Kristiansand.

-Lysten til å skrive har jeg hatt siden jeg var barn. Nysgjerrigheten gjorde at utdanningsvalget sto mellom politi eller journalistikk. Det endte med mange år som etterforsker i politiet. Nå kombinerer jeg skriving og tidligere arbeidserfaring og er forfatter på heltid.

Nordeuropeisk triangel
I ti kriminalromaner har leserne blitt kjent med etterforsker William Wisting og hans virke i Stavern og Larvik. Bøkene har inneholdt både ilanddrevne, avkappede føtter og hoder på stake, men Horst har gjennom hele bokserien tatt et bevisst valg om å ikke dyrke spekulativ vold og sex for å fylle sidene. Det går et triangel mellom Ystad i Sverige, Midsomer i England og Stavern på Vestfoldskysten. I Ystad ruller Henning Mankells Kurt Wallander opp lokale saker, og i den fiktive, engelske byen Midsomer løser Chief inspector Barnaby mord og mysterier skrevet av Caroline Graham. Stavern og Wisting ligger et sted midt imellom. Horsts kriminalromaner har lokal forankring og høy virkelighetsfaktor. I likhet med Mankell har Horst et prosjekt med å forene skjønnlitteratur og krim, og skrive historiene bort fra den hardkokte, amerikanske, krimklisjéen, og viderefører med det den nordiske arven fra Sjöwall og Wahlöös bøker om Martin Beck på seksti- og syttitallet.

Skriver som han jobbet
Da Horst jobbet som etterforsker brukte han regneark med opplysningskolonner for hver enkel person og hendelse i saken. Slik arbeider han som forfatter også. Grubler på plottet, fører inn opplysninger og viktige fakta, og jobber frem detaljene underveis i skrivearbeidet.   Ved hver ny bokutgivelse presiserer anmelderne det grundige og troverdige etterforskningsarbeidet. Horsts forse ved å legge to talenter på hverandre, skriving og etterforsking har ført ham til toppen av bestselgerlistene.

Forsiktig med damene
Wiliam Wisting er en forstandig mann. Ingen eskapader eller skandaler. I samtalen ‘Mellom linjene’ lurte Astrid Borchgrevink Lund på om Wisting var litt kjedelig og forsiktig når det kom til damehistorier.
–Han er nok mest opptatt av jobben sin, repliserte Horst.

Fra Rugtvedt til Riverton
I 2012 fikk Horst den norske Rivertonprisen for ‘Jakthundene’. For samme bok fikk han også tildelt Glassnøkkelen som tilsvarer Nordisk Råds litteraturpris for kriminalforfatterne. Det har blitt mange boksider siden purunge Horst lurte seg opp bak sofaen og skremte kameratens mor mens hun leste Stephen Kings rabies-hund Cujo. Tøffe ungdommer og referanser til Riverton har Horst bevart i sine barne- og ungdomsbøker, Clue-serien og detektivbyrå nr. 2.

Blindgang
Da Jørn Lier Horst presenterte tittelen på sin kommende roman, ‘Blindgang’, på krimfestivalen ‘Døden på Høyers’ i fjor høst, fortalte han at ‘blindgang’ er et politibegrep som brukes om retninger i en etterforskningssak som blir oversett bevisst eller ubevisst. Nå som boka er ute, drar han litt på munnviken, humrer og sier at det var bare noe han fant på, men at politiet nå har begynt å bruke begrepet.

Wisting snart slutt?
Nærmer det seg slutten for William Wisting? spør Borchgrevink Lund.
-Nja, det vil jeg ikke si noe eksakt om. Han er ti år eldre enn meg og nærmer seg pensjonsalderen for politietterforskere. Jeg har en plan for å si det sånn.

Litteraturgarasjen tipper at Wistings avslutning som etterforsker ligger skjult i hans egen barndom, og enda mer sikre er vi  på at lesere og seere i løpet av noen år får servert Wistings kriminelle Stavern i en sommerlig TV-serie.

jørn lier horst 6

FANT TONEN: Forfatter Jørn Lier Horst i samtale med journalist Astrid Borchgrevink Lund om romanen «Blindgang» på Ælvespeilet i Porsgrunn. (Foto: Kai Hansen)

Papirdukkene

DØDDAMEMEDBLOD

I

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

Jeg liker Hedda. Hun var så forut for sin tid. Utålmodig og tydelig. Nå har hun joggebukse og flatt hår. Hun ligger i fanget mitt på en av benkene i parken. Det er synd egentlig. Hun kunne virkelig blitt noe helt spesielt. Huden hennes er tam. Parken er geometrisk, en trekant hvor spissen peker nedover gågata og ut i elva. Ibsen troner på sokkel, og bak sildringen fra fontenen hører jeg en sirene forsvinne sørover mot Smieøya. Liker Hedda godt. Stryker gjennom det matte håret. Høstløv flekker til det grønne gresset, den lyse tiden er i ferd med å dø bort. Oppover forbi Café Stockmand kommer en mor med barnevogn.

– Jeg klarer ikke møte noen lenger, sier hun. -Jeg prøver å komme meg ut, men alt blir bare verre. En lyd, en fugl som letter, skyggen fra en bil. Knyter seg inni magen et sted. Jeg sitter i mørket hele natten uten å sove.
– Jeg vet det, sier jeg. Fortsette å stryke henne. Lyset i lyktestolpene slår seg på.
– Jeg prøver å spise. Prøver å puste normalt, sove vanlig. Høre når folk sier noe bra, men det hjelper ikke. Akkurat som om de snakker om en annen. En som ikke er meg.
– Ja.
– Eneste jeg vil prate med er deg. Eneste som forstår hva jeg vil.
– Forteller du om meg?
Hun setter seg litt opp, samler seg. – Det beste var om det skjedde en ulykke, om noe bare skjedde. Hun ser mot barnevognen og moren. – Om det bare skjedde noe. En buss, noe jeg ikke kunne noe for. Jeg kunne knust alle bena eller blitt lam, det spiller ingen rolle. Jeg vil ikke mer. Nei, forteller ikke om deg. Deg vil jeg ha for meg selv.
– Det skjer ikke noen ulykke, Hedda. Tar du pillene dine?
– Bare de jeg får av deg. De hjelper litt. Hun ler plutselig.
– Og så har jeg jo pistolen.
– Her, sier jeg, henter en solo fra den brune vesken, skrur av korken og rekker henne flasken.
– Du lukter så godt, Hedda, sier jeg og snuser henne i håret.
– Du hadde noe så fint over deg.

– I går kledde jeg meg naken på balkongen. Hun tar i mot tabletten og vipper på soloflasken.
– Nå er jeg slik.

Hun sitter med leppene adskilt. Sommeren holdt seg lenge, mennå har kulden sneket seg inn i septemberkvelden. Hun ser mot fontenen og statuen av Peer Gynt og bukken før hun sakte legger hodet ned mot lårene mine igjen.
– Tror du det er farlig?
– Jeg vet ikke. Roligere enn nå. Jeg vet ikke. Kanskje bedre. Vinteren kommer snart.
– Samvittigheten er til slutt verre enn angsten. Tror du de kommer til å savne meg?
– Ja, alle vil savne deg. Jeg passer på deg.

Hun ligger som en fugleunge i fanget mitt. matte øyne, stryker hånden oppover låret mitt. Jeg ser pulsen svakt under den bleke halshuden.
– Det er deilig nå, hvisker hun.
Jeg bøyer meg mot øret hennes. -Du er deilig.
Fingrene hennes på innsiden av lårene mine. Pekefingeren stryker meg mellom beina. Neglene er flisete, neglbåndet bitt. Jeg lar henne stryke litt, før jeg tar forsiktig tak om de tynne skuldrene.
– Ikke nå, sier jeg og løfter henne opp. -Nå må jeg gå.
– Vil ikke være alene mer.
– Jeg passer på deg.
– Vil ikke være alene. Kommer du tilbake? Hun presser hånden mot underlivet mitt.
– Ikke nå. Hjem å være sove-Hedda. Jeg passer på deg.
– Vil ikke mer.
– Jeg kysser henne i tinningen.
– Nei, sier jeg. Reiser meg. Stryker henne lenge over håret, ser henne inni øynene. Gjentar stille.
– Nei.

Jeg liker byen når jeg ser den herfra. Den går nedover. Brostein mellom stramme fasader, og munningen der nederst. Jeg vet hun ser etter meg. Jeg snur meg ikke. Hun gjør som jeg sier. Kommer seg nok hjem til Snipetorp. Har piller og pistol i skapet. Svake jenter, oppfører seg som ofre alle sammen. Gjennom vinduet til Folque skimter jeg en mørkhåret kvinne med en bok og publikum som kikker på henne. Jeg hører ikke hva hun sier. Nede ved Langbryggene tar jeg opp sigarettpakken og teller. Tretten. Da er det tolv igjen. Blue Master. Tom barnevogn, tenker jeg, men føler ikke raseriet like sterkt som med de første. Som med Svanhild. Nå er det mest sorg. Jeg tenner en. Bort fra vannsøylene og belysningen i Bryggevannet svømmer en enslig and. Hedda var klar nå. De finner henne vel hjemme. Med de hvite lårene og nattkjolen, dagboken og scrabble-spillet. Ingenting i avisene, ingenting. Så ungdommelig og lett. Hun kunne virkelig fått til alt. Flotte Hedda.

II

De har funnet Solveig nå. Innerst i Voldsfjorden. Ingenting mistenkelig står det. Jeg leser igjen. Det er over et halvt år siden Solveig. Jeg måtte hjelpe litt til. Holde henne under. Se øynene hennes under overflaten da hun var tom for luft, og lungene begynte å ta inn vann. Det er så lite som skal til for å rive i stykker et liv. Kan man virkelig stole fullt på kjærligheten mellom foreldre og barn? Jeg spurte Helene om det på Bjørkøya. Inger på Breviksbrua. Åse i Døvika. Jeg har hatt dem hos meg alle sammen. Ingen visste at de gikk til meg, men de kom. Jeg behandlet dem som døtre. Badet dem, matet dem, leste for dem. Elskerinner og døtre. Fikk dem til å klippe ut papirdukker av seg selv som vi la i et skrin. En etter en. Jeg samler deg her, sa jeg. Alle reagerte likt. De lo. Solveig begynte å bli farlig. Bambling, velvillig og fortvilet. Spurte om hva jeg egentlig gjorde med henne, hva det var for noe i pillene. Ingen mistenkelig står det i avisen. Det har ikke stått noe om de andre.

(saken fortsetter under bildet)

jjjj

 

Agnes er en sort sommerfugl. Hun liker at jeg kutter i kroppen hennes med en lommekniv. Snitt meg, ropte hun sist gang og vred seg i dynen. Snitt meg. Jeg møter henne i Reynoldsparken like ovenfor det nye kulturhuset i Porsgrunn. Jeg har nye hansker og nytt skjerf.

– Dette stedet er en skatt, sier hun og sparker i løvhaugene ved de rustbrune buene. Det blinker i nesa hennes fra gatelyset.

Hun biter av den siste sashimien, rekker meg halve.
Fingervanter, sorte negler.
– Nei takk.
– Jeg tenker alltid på døden sammen med deg. Det er så befriende. Hun slikker seg på fingrene og kaster en favn av de oransje bladene opp i lufta. Hun er for blid tenker jeg. Alt for blid. Hun stiller seg helt inntil meg. Mascara, sort skjerf, skinnjakke. Jeg hater nesedobber, de er skitne. Hun puster meg i ansiktet. Jeg kjenner en svak lukt av rå laks.

– Vet du. Jeg har ei venninne. Hedvig. Jeg er sikker på at vi tre kunne finne på mye gøy.

Jeg dytter henne hardt unna uten å tenke.

– Hallo, hva skjer! Hun tar et støtteskritt. Ser overrasket og dumt på meg.
– Du lukter fisk. Jeg har vondt i hodet.

Jeg trekker pusten to ganger. – Beklager Agnes, sier jeg, ser i bakken. Blir litt. Migrenen.

– Stakkars deg. Hun truter munnen, lager barnestemme. Har du så vondt i hodet ditt? Jeg som tenkte vi skulle ha det gøy og kose.
Jeg ser utover elven. – Det skal vi, sier jeg sakte. – Beklager igjen. Jeg trenger litt luft.

Jeg tar armen hennes, hun smiler. Vi går noen meter langs bredden nedover mot sentrum. Alt for blid, tenker jeg. Trekker pusten. Hodet dunker. Nye hansker.
– Jeg liker ikke den nye parken, sier jeg.
– Hvorfor ikke? spør hun.
– Liker ikke buer. Liker linjer og oversikt. Kulturhuset er fint. Det er tydelig. Vet du, sist vinter så datt ni gamlinger og brakk lårhalsen på den betongplata vi går nå. Det blir blankere is på betong enn på asfalt.
– Ni lårhalser. Hun ler høyt. -Gamle kalkuner.

Jeg har kontroll igjen. – Blogger du fortsatt? Spør jeg.
– Nei, etter jeg traff deg har jeg nesten ikke skrevet på nettet. Jeg trenger det ikke lenger.

– Tenkte kanskje at jeg skulle blogge deg.
Hun snur seg mot meg og i et glimter tvilen og mistenksomheten i blikket hennes.
– Skal du blogge meg? Stemmen går litt opp på slutten.
Dobbelt ordpoeng, tenker jeg.
– Ja. Tenkte at du fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Du er jo alltid så blid. Jeg henter opp lommekniven. Gir henne den. Snur meg mot elven.

– Det har vært så utrolig mye sild i elva i år, sier jeg. Det har kokt helt opp til Lahelle. Og etter silda kommer sei og makrell. Du kan se den feite, blanke buken deres når de kaster seg rundt i overflaten. Ta av futteralet, Agnes.

Et kaldt drag siger nedover elven. Snart vil det regne. Hun tar av futteralet.
– Vaker det så stor fisk helt oppi her? Her er det jo bare brakkvann. Hva skal du blogge om da – kroppen min?
Hun bretter ut bladet og gir meg kniven. Ser utfordrende på meg.
– Makrellen og seien spiser seg mette og dorske på småsild, svarer jeg.
– Og finner de ikke veien ut igjen så dør de vel på bunnen her da. Jeg skal ikke blogge om deg. Jeg skal blogge deg.
Jeg drar skinnjakka oppover underarmen hennes.

– Blogge deg som en fisk.

Jeg stikker kniven dypt ned i håndleddet hennes, drar hardt oppover langs underarmen, så hardt jeg kan. – Rå laks. Jeg ser at spyttet mitt treffer kinnet hennes. – Ikke snakk om Hedvig, hveser jeg.
Trykket i kroppen hennes kollapser i løpet av noen få sekunder. Jeg bikker henne over den belyste jernbjelken på bryggekanten og utfor i det hun faller sammen, ser ikke vannflaten engang, hører bare et svakt plask.

På nettet har jeg sett at det står et webkamera ved rådhuset, så jeg snur og går tilbake forbi Skagerakbygget. Raseriet koker i meg. Småsild. Dette var over grensen. Dette var ikke rent Det er spor. De kan finne blod. Kaste hansker, kaste sko. Jeg teller lyktestolpene og de hvite stripene i gangfeltet ved Lilleelva. Småsild. Må finne på noe som dekker over, noe vanlig, hvit, sort, hvit sort, to tre, fir. Jeg går inn på Statoil, sier jeg skal ha en kopp kaffe. Sier jeg har vært på kino, 1001 gram. Den burde han se. Du har ikke lyst til å prøve vår nye lakseburger, spør den kvisete Statoilgutten mens maskinen lager kaffe.
– Den var bra. Symmetrisk og ren film. Nei takk, sier jeg og tar koppen. Handler om kjærligheten mellom far og datter.

Jeg tømmer kaffen i en hekk like bortenfor, putter koppen i lommen. De første dråpene kommer. Bilen står på baksiden av Funnemark. Nei, man kan ikke stole på sine barns kjærlighet. Kan aldri stole på noen. Hvorfor i helvete nevnte du Hedvig. Helvetes taperhore. Rive dere i stykker. Småsild. I det jeg starter motoren husker jeg en strofe av et dikt jeg kunne en gang; Og derfor taust du dukker, dybt i den mørke fjord. Og bølgen kold seg lukker, og sletter ut ditt spor.

III

Det har vært noen fra kripos på labben her og spurt om medisiner. Agnes har gjort meg forsiktig. Store avisoppslag og Oslo-politi. Jeg har avbestilt timer i flere uker fremover. Thea, Nora, Rebekka. Aldri mobil, aldri sms. Bare beskjeder fra hovednummeret. Jeg er den som alle vet hvem er, og som ingen legger merke til. Jeg forsvinner i korridorene, finnes bare mellom linjene. De snakket om medisinene på vaktrommet, men ingenting er registrert borte herfra. De skriver ikke noe om Solveig, ikke noe om Statoilgutten. De har ingenting. Jeg bretter sammen avisen. Kontoret er nøytralt, skrivebordet tomt. En stol foran og min med høy rygg. Vindu til høyre, et lukket skap borte i hjørnet. Det er alt.

Det begynte med Kjærlighetens komedie. Jeg leste den om igjen da jeg traff Svanhild på seminar. I to år hadde jeg bare lest hans tekster. Jeg var sikker på at grunnen til sviket lå gjemt der et sted, inni stykkene hans. Svaret på løgnene. Hedvig var så opptatt av dem. Jeg leste og leste før jeg skjønte at de var like svake nesten alle sammen. De forlatte, de som sto alene og ville bryte ut, men som aldri klarte det. Det er de som lever falskt. Svake, lette å lede.

Svanhild var med. Vi spilte teater. Latet som vi hadde et forhold og skulle gå fra hverandre ‘mens leken var god’. Det er bra for selvfølelsen, hvisket jeg til Svanhild og ga henne piller som gjorde angsten sterkere og trøstet henne gjennom. Man vil jo hjelpe sine barn, elske sine barn samme hvor syke de er. Det er jo det foreldre skal.
Jeg vet at det ikke gjør at jeg får henne tilbake, jeg vet det, men å være der for dem i den totale hjelpeløsheten demper noe i meg. Når livet ble skjørt hadde de bare meg.

Jeg svarer ikke når det banker på. Går bort til vinduet. Ny scene. Ute i hagen står en statue av en naken kvinne med gule sko og rød hatt. Borte i røykeskuret sitter en eldre kar i rullestol. Det banker igjen og døren åpnes bak ryggen min.

– Hei, det er bare meg. Jeg vil ikke forstyrre, men jeg, vi kan ikke kansellere. Jeg må ha den timen.

Jeg snur meg. – Hei, Nora, er det deg, sett deg ned.

Nora har mørke skygger under øynene. Hun blir stående foran skrivebordet. -Jeg må ha den timen – skjønner du. Jeg må… snakke med deg.
Nora er den vakreste. Den sterkeste. Etter tre flasker rødvin danset hun flamenco for meg i bare truse, dunket hodet i dørkarmen inn til kjøkkenet mitt og lo.

Jeg løfter frem stolen for henne. Hun setter seg. Den freidige munnen, haken litt frem, morske øyenbryn, håret til alle kanter, kjenner parfymelukten hennes, Midnight Poison. Nora har ikke en føflekk på hele kroppen.

– Jeg kan ikke vente i mange uker. Du må følge meg opp.
Jeg setter meg på kanten av skrivebordet. Vipper med den ene skoen. Snakker sakte.
– Nora. Jeg skal ikke bli sint, men du vet at du ikke bare kan komme inn slik.
– Jeg kan ikke vente. Jeg må ha timen min.
Jeg reiser meg. Fugler i bur, tenker jeg. Høsten er her nå. Legger en hånd på skulderen hennes, lar den ene fingeren gli over siden av halsen hennes før jeg igjen stiller meg borte ved vinduet.
– Parfymen. Har du pyntet deg i dag? Tror du det hjelper. Er det pillene du tenker på? Jeg ser ut mot statuen.
Hun venter en stund før hun svarer.

– Det også. Men jeg har tenkt litt. På oss. På deg. Jeg vet noe om deg.

Endelig. Der kommer det, vendepunktet. Jeg ser en glo falle fra sneipen til rullestolmannen. Midnight Poison. Det måtte bli Nora.

– Har du hatt en datter? spør hun.
Dagslyset er ekstra skinnende i oktober. Som om det må skynde seg før mørketiden kommer. Rød hatt og gule sko. Samle dem i en eske. Todimensjonale papirbiter.

-Det er klart du vet noe om meg. Du vet mye om meg. Vi vet mye om hverandre. Jeg har ikke tid akkurat nå, men vi kan møtes i kveld hvis du vil. Gå en tur og snakke litt. Vi kan ta en tur til Dammane i Brevik.
Jeg merker hun blir glad. Får nok lyst til å legge armene om halsen min, men Nora gjør ikke det. Ikke her.

– Fint, sier hun bare. Det er bra. Klokka sju?
– Klokka sju.

Duften fra huden hennes henger igjen når hun lukker døren. Jeg bretter opp avisen en gang til. Stakkars Agnes, tenker jeg. Forholdet etterforskes. Foreløpig ingen spor. Selvmord utelates ikke. Mørke, sorte, dumme lille Sushi-Agnes.

Jeg vipper opp vinduet på gløtt, tenner en sigarett. Pakken er halvfull, bra. Rullestolmannen er borte. En kråke på taket til bygg 52. De vet ingenting. De kjenner ikke igjen navnene deres. Det famler i blinde, ser ingenting. Jeg ser på en statue med gule sko. De tror de leter etter en mann.

Åpne buret og sette henne fri. Jeg låser opp den nest nederste skuffen, henter noe ut og låser igjen. I kveld er det Nora.

Illustrasjoner: Kine Lilløy Andersen

Krim i sofaen

GRUPPEFOTO DAG 1

 

Drap, overgrep og spionasje. Det fikk publikum et nærmere bekjentskap med på krimfestivalen «Døden på Høyers» som startet i går.

 

Det var en mørk og stormfull aften. Likevel hadde mange funnet veien til stedet for der vår mest kjente krimforfatter gjennom tidene, Sven Elvestad, døde for 80 år siden. Åstedet for kveldens begivenheter var det rosa hotellet i Skien, der Elvestad alias Stein Riverton, endte sin siste dag, vel og merke uten mistanke om noe kriminelt.

 

Råskap fra gata
Men spenning ble det uansett. Norges krimnestor Nils Nordberg «forhørte» de utvalgte forfatterne etter tur. Og fra den dype chesterfieldsofaen på scenen forklarte og fortalte de om sine siste bøker og forfatterskap.

Bernt Rougthvedt, historiker og forfatter fra Skien, ga oss et dypdykk inn i Elvestad/Rivertons liv, mens Aslak Nore med sin siste roman «Oslo Noir» ga et interessant innblikk både i Oslos underverden og råskapen på gata. Han fortalte også om hvordan han jobber med research. -Jeg skriver kun fra hjertet og jeg vil få frem livet fra Oslos bakgater, forklarte Nore før han måtte reise videre til New York.

TOM KRISTENSEN

INGEN KJÆRE MOR: Råskap dyp kunnskap. Rivertonprisvinner Tom Kristensen fortalte om bøkene og arbeidsmetodene sine på festivalen som startet onsdag. Foto: Kai Hansen

Rituale ved graven
Tom Kristensen har med sin siste bok «Dødspakten» avsluttet sin trilogi om nordmenn som har vært villig til å ofre liv og helse for Norge. Boka handler om norske soldater i Norges krigføring i Afghanistan I samtalen med Nils Nordberg ga han et innblikk i den tøffe hverdagen soldatene blir utsatt for og vi fikk kjennskap til ritualet soldatene gjør når en av sine dør.

-De drikker seg fulle der de sitter rundt den nye graven og legger brukte patronhylser på stedet til ære for den som er død, fortalte han.

Kristensen mottok Rivertonprisen for «Dødsriket».

handlet om krigsseilerne og krigsprofitørene under andre verdenskrig, mens den andre boken, «Dypet» handler om nordsjødykkerne på begynnelsen av 1980-tallet. Vi får en god porsjon fortiet norgeshistorie i denne lune samtalen mellom Nordbyhandlet om krigsseilerne og krigsprofitørene under andre verdenskrig, mens den andre boken, «Dypet» handler om nordsjødykkerne på begynnelsen av 1980-tallet. Vi får en god porsjon fortiet norgeshistorie i denne lune samtalen mellom Nordby

Plot i Paris
-Jeg opplevde selv å bli utsatt for et plot, etter et opphold i Paris. Senere fikk jeg ideen om å bruke dette litterært, forklarte Jorun Thørring som er både lege og kriminalforfatter. Hun hadde ingen planer om å skrive bøker, men kan skylde på en påske med dårlig vær. Det var starten på «Skyggemannen» som ble en braksuksess.

Det vi leser om i bøker, kan virke rystende, men hverdagen er hundre ganger verre, mente hun. Thørrings siste roman, «Mørketid», handler om alvorlige overgrep som skjedde på en internatskole langt mot nord.

JORUN THØRRING

Jorun Thørring hadde ingen planer om å bli krimforfatter, men legen opplever stor suksess med sine bøker, fOTO: Kai Hansen

Urettferdighet og overgrep
Journalist og krimforfatter Trude Teige har skrevet flerre bøker og er nå aktuell med romanen «Jenta som sluttet å snakke. Et sterkt samfunnsengasjement preger samtalen hennes med Nordberg. -Overgrep i bedehusmiljøer kjenner vi til. Vi vet de finnes, men likevel får det lov til å fortsette. Dette setter jeg på dagsorden. Er det noe jeg ønsker å få kastet lys på med mitt forfatterskap så er det urettferdighet og overgrep som skjer i blant annet slike miljøer, sa en engasjert Trude Teige.

Festivalen fortsetter i kveld med Jørn Lier Horst, Gard Sveen og Vidar Sundstøl, alle Rivertonprisvinnere, i tillegg til Skiens Merete Junker, samt de nye krimstemmene Roar Ræstad og Frode Eie Larsen.

Mer info på FB: Døden på Høyers

Bak festivalen står Litteraturgarasjen, Litteraturhuset i Skien og Thon Høyers Hotell.

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund
Foto: Kai Hansen

Foto: Ole Kaland, NRK

Døden på Høyers 

Journalist og forfatter Sven Elvestad er mannen bak pseydonymet «Stein Riverton» som Rivertonklubben er oppkalt etter. «Les mer om ham i artikkelen «Mannen bak «Jernvognen».
Vidar Sundstøl: «Lokker med djevelens giftering»

TRUDE TEIGE

ALVOR OG ENGASJEMENT: Forfatter Trude Teige i samtale med krimnestor Nils Nordberg.

 

 

 

.

 

 

 

Selvtillit og angst skapte stor krim

Nils Nordberg

– Sven Elvestad var like populær som det Jo Nesbø er nå og er den beste norske krimforfatter vi har hatt. En ordkunstner som lot notatblokka ligge, men som hadde en enormt god hukommelse, stilsans, og en stadig blåere nese, mener krimnestor Nils Nordberg.

Vi kjenner Elvestad gjerne under hans aliaser Stein Riverton og Kristian F. Biller. Journalisten, som etter hvert hadde nærmere 90 krimromaner og en rekke andre bøker på samvittigheten, kom ut på 17 språk. I Norge solgte bøkene i titusener og i utlandet hundretusener – noe som var eksepsjonelt høyt for sin tid – og de fleste av romanene handlet om mesterdetektiven Asbjørn Krag, Norges svar på Sherlock Holmes.

Løve i bur
Mange av krimromanene ble først trykt i dagspressen som føljetonger. Han skrev dem på kafeer og restauranter og midt i lystige lag, mens budet fra avisen ventet ved bordet. Det hendte han portretterte folk uten engang å ha snakket med dem og likevel ble dette oppfattet som en ære. En kuriositet er at han var den første utenlandske journalist som intervjuet Adolf Hitler. Det skjedde i 1923. Da hadde han blant annet drevet med høytlesning fra Morgenbladet for en løve i bur og reist med luftballong. Historiene om ham er mange, på godt og vondt.
Norges fremste ekspert på kriminallitteratur, Nils Nordberg, kjenner godt til Elvestads meritter. Som regissør og produsent i NRK Radioteatret satte han opp både «Jernvognen» og «Den røde enke» og fikk dramatisert flere andre av Rivertons bøker. Nordberg var også med og grunnla Rivertonklubben, norsk forening for kriminallitteratur, i 1972. Navnet på foreningen var en gest til vår største krimforfatter, sier Nils Nordberg til Litteraturgarasjen.

Ufortjent glemt
– Hvorfor ble du opptatt av Sven Elvestad/Riverton?
– Jeg ble fanget inn av bøkene hans i ung alder. Han var en ordkunstner som skapte atmosfære og levende bilder fra tiden han levde i. «Jernvognen» er en nyromantisk klassiker, den minner om den tidlige Knut Hamsun, han med «blodets hvisken og benpibernes bøn». Det ligger så mange lag i tekstene hans. Han var en sammensatt person, en ensom sjel som slet med både fedme, homofili og alkohol. Eli Krogh forteller i sine erindringer at når hushjelpen hennes meldte at det var kommet en herre med enda blåere nese enn Olaf Bull, så visste hun at det var Sven Elvestad. Vennen Herman Wildenvey har skildret hvordan Elvestad satt og skrev – «katiplet» kalte han det – omgitt av feststemte mennesker som drakk, snakket og leste høyt. Det er ikke unaturlig å sammenligne Elvestad med en senere pressepersonlighet som Arne Hestenes, de var diktere så vel som reportere, og begge journalister som var opptatt av språket og alle dets muligheter, forteller Nordberg som mener Elvestad er ufortjent glemt.

Beskjeden heltinne
– I England holdes klassiske krimforfattere som Sir Conan Doyle og Agatha Christie stadig høyt, men i Norge er det få som kjenner til Stein Riverton. Da han var på høyden visste alle i Norden og Tyskland hvem han var, og haldenseren som kom fra enkle kår, ble en slags krimmens superstjerne på 1910 og 1920-tallet. Elvestad mistet faren tidlig, og i boka «De fortaptes hus» skildrer han miljøet han kjente fra barndommen, en gråbeingård i Halden med mange rare og hardt rammede eksistenser, forteller Nordberg, som tidlig ble interessert i krimsjangeren.
– Jeg har alltid vært veldig glad i å lese. Og bøkene ble desto viktigere for meg, som en alternativ virkelighet, da moren min ble syk og døde. Jeg likte å lese krimbøker, det appellerte til nysgjerrigheten, og det begynte vel med Detektivmagasinet og Frøken Detektiv, som jeg foretrakk fremfor Hardy-guttene. Jeg har fortsatt sans for henne og har dramatisert et par av historiene for radio; selv vår tid har vel plass for en heltinne som både er skarpsindig, modig og beskjeden – så vel som pen, selvsagt. Som student vant jeg i NRKs «Kvitt eller dobbelt», i emnet Sherlock Holmes. Da trodde folk at jeg kunne masse om krim og jeg fikk stadig forespørsler om temaet. Jeg studerte språk og litteratur og tenkte at det var tydeligvis bruk for en spesialist i emnet, så jeg leste meg opp.

I over 30 år var Nils Nordberg regissør i Radioteateret og har satt opp over 130 hørespillproduksjoner, blant annet med krimhelter som Sherlock Holmes, Philip Marlowe, Varg Veum og Knut Gribb, han har skrevet en lang rekke artikler om krim og andre emner, og vært president i Rivertonklubben. Han er det eneste norske medlemmet av den amerikanske Sherlock-foreningen The Baker Street Irregulars. Han har redigerte en rekke novelleantologier, blant annet en med bare norske forfattere og en med bare kvinnelige krimforfattere.

Lite krim fra kvinnene
– Det er over førti år siden Rivertonklubben ble stiftet. Har prisen blitt mer eller mindre viktig med årene?
– Jeg tror den har vært med på å øke kvaliteten på bøkene. Og vinnerne opplever nok prisen som god markedsføring.
– Men fortsatt er det kun et fåtall kvinner som har fått Rivertonprisen «Den gyldne revolver». Hvorfor har det blitt slik?
– Først og fremst at det har vært og er for få kvinner som skriver krim. Det har i hvert fall ikke noe å gjøre med at det sitter menn og velger menn. Den aller første prisvinneren var en kvinne, og i juryen har de siste årene bestått av to kvinner og en myk mann – undertegnede – og vi har virkelig hatt øye for kvinnelige forfattere. Men ingen kvinner har nådd opp til prisnivå på noen år nå, og enkelte år har bare én av ti bøker hatt kvinnelig forfatter. Jeg tror mye av årsaken til at det kommer lite krim fra kvinner er mangel på selvtillit, samtidig som forlagene ikke gjør nok. Kvinnene har mye å tilføre sjangeren. Jeg er ikke så opptatt av å finne kjønnsforskjeller i bøkene, men har lagt merke til at kvinnene er mer opptatt av rettferdighet, mens menn har mer fokus på hevn.

Fryktet «Sort messe»
– Har krim gått fra å være kiosklitteratur til å bli mer stuerent?
– Ja, absolutt. Da vi startet Rivertonklubben fantes ikke krim på bibliotekene, mens nå er Brageprisen gitt til krimforfatter Karin Fossum. Det går i riktig retning. Men selvsagt kan alt bli bedre; jeg ser gjerne at krimforfatterne jobber mer med språk og uttrykk.
– Er dagens krim i bøker og på TV for bestialsk?
– Jeg kan iblant synes det. Det blir til tider unødvendig og spekulativt. Jeg foretrekker krim som retter seg mer mot hodet enn mot magen. Men dagens unge, med det enorme tilbudet fra alle slags nye medier som de har, er nok vant til andre og verre ting enn det vi var. Jeg lånte John Dickson Carrs «Sort messe» på biblioteket tre ganger før jeg turte lese den, betror Nils Nordberg.

RIVERTONKLUBBEN Stiftet i 1972. Formål: å arbeide for å fremme av den gode kriminallitteratur i Norge og fungere som et faglig fellesskap for forfattere, redaktører, litteraturforskere og andre som har en yrkesmessig tilknytning til kriminallitteratur. Klubben er oppkalt etter forfatteren Sven Elvestad som signerte sine krimbøker som Kristian F. Biller og Stein Riverton. Klubben ble opprettet etter ide av Bjørn Carling, Sigurd B. Hennum, Tor Edvin Dahl, Gerd Nyquist og Nils Nordberg.

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund
Foto: Ole Kaland, NRK

Døden på Høyers 

Journalist og forfatter Sven Elvestad er mannen bak pseydonymet «Stein Riverton» som Rivertonklubben er oppkalt etter. «Les mer om ham i artikkelen «Mannen bak «Jernvognen».
Vidar Sundstøl: «Lokker med djevelens giftering»

 

Lokker med djevelens giftering

IMG_2179 

– Telemark er et fantastisk utgangspunkt for mysteriekrim. Her finnes det fortsatt en levende interesse for myter, sagn og gammel folketro. Det har aldri vært så gøy å skrive en bok som denne, sier Rivertonprisvinner Vidar Sundstøl fra Bø.

Syv bøker i løpet av ni år, og om få måneder kommer den neste, «Djevelens giftering». Sundstøl har forflyttet seg både fra Minnesotatrilogier og utgravinger i Alexandria til et fiktivt sagn om gamle-lensmannen på Dalen som både var ond og korrupt. Han ble invitert til djevelens bryllup der han etter hvert havnet i slagsmål med selveste brudgommen. I basketaket forsvant djevelens ring og den dag i dag gror det ingenting på den plassen.

Mysterier og plott
– Boka åpner med at en middelaldrende nordmann, Max Fjellanger, vender tilbake til hjemlandet fra USA. Han kommer over sagnet om djevelens giftering og møter etter hvert bibliotekar Siri Vesterli ved Høgskolen i Telemark. Alenemoren opptrer som en slags Miss Marple og sammen nøster de opp mysterier og plott, gamle og nye.
Helgendyrking
Det dreier seg om drap begått med flere års mellomrom, men alle med en tilknytning til den lille bygda Eidsborg i Tokke kommune. Sammen med Bø er dette det viktigste stedet i boka, som også gjør flere avstikkere til Skien. – Hvorfor velger du å bruke disse stedene?
– Også i de forrige bøkene har jeg brukt steder jeg kjenner godt, både USA og Egypt. Denne gang ønsket jeg å skrive fra det magiske fylket vårt. En stor del av vår felles sagn- og eventyrskatt stammer fra Telemark. Tenk bare på noe så unikt som Draumkvedet. Den store spellemannstradisjonen hører også hjemme i dette bildet. Jeg kjenner stedene og landskapene godt, men jeg har naturligvis lest meg opp  på Tokkes historie. Mye av handlingen er bygget rundt Eidsborg stavkirke, tidligere helgendyrking av bøndenes Sankt Nikolas eller «Nikuls» og denne helt spesielle gifteringen.

Må vite alt
-Hvor mye planlegger du på forhånd når du går i gang med en slik krim?
– Det må alltid være en gåte i tillegg til selve plottet og leseren må møte mange mistenkelige personer. Jeg bruker mye tid på research. Persongalleriet bygger jeg opp og gir dem liv. Kjøtt og blod. Jeg må vite alt om dem, sier Sundstøl som mottok Rivertonprisen i 2008 for «Drømmenes land». -Har prisen åpnet noen dører?
– Ja, til utlandet har den gjort det. Den gode mottakelsen i USA hadde nok ikke skjedd uten Rivertonprisen. Men jeg er nok ikke den mest leste krimforfatter.
– Og ditt forhold til Elvestad/Riverton – hvordan er det?
-Jeg har lest både «Jernvognen» og Bernt Rougthvedts biografi om ham. Og når jeg kjører forbi Høyers hotell, tenker jeg alltid at her døde Elvestad.

 

Ikke skyve
– Du kan vise til stor produksjon på kort tid. Hvordan er arbeidsdagen? -Jeg har bra kustus. Jobber fra 08 til 16 og gjerne lenger også. Og i helgene. Har fryktelig lite fri, men får naturligvis tid til kona og sønnen min. Men jeg liker jobben min veldig godt. Den er selvvalgt. Jeg tror ikke på å skyve ting foran seg og vente til barna er store. Har derimot tro på kontinuitet. Sundstøl leser gjennom manus utallige ganger og kan våkne om natta fordi han husker noe som må rettes på.

 

Ikke opptatt av samfunnsansvar
Vidar Sundstøl henger ikke mye med forfattere. I stedet bruker han tida godt på å klekke ut nye gåter.
– Har alltid likt det mørke, mystiske, ikke det ulne, tåkete. Jeg er ikke opptatt av samfunnsansvar i bøkene mine. Det å glede folk er mye det.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Les også: «Plottmakeren fra Bø»

Sundstøl er en Rivertonprisvinnerne som deltar på vår nye, nasjonale krimfestival i «Døden på Høyers»

Journalist og forfatter Sven Elvestad er mannen bak pseydonymet «Stein Riverton» som Rivertonklubben er oppkalt etter. «Les mer om ham i artikkelen «Mannen bak «Jernvognen».

Døden på Høyers – krimfestival i Skien

Døden på høyers heading

Litteraturgarasjen, Litteraturhuset i Skien og Thon hotel Høyers ønsker velkommen til «Døden på Høyers», en ny, nasjonal krimfestival i Skien.

I desember er det åtti år siden Norges fremste kriminalforfatter, Sven Elvestad, alias Stein Riverton. døde på Høyers hotell. Dette er bakgrunnen for at krimfestivalen nå sparkes i gang. Riverton var større enn Jo Nesbø, solgte over en million bøker, intervjuet en vill løve, drakk og hadde angst, og var den første utenlandske reporter som intervjuet Adolf Hitler.

Torsdag 6. og fredag 7. november har vi fått en rekke kriminalforfattere og Rivertonprisvinnere til å besøke Skien for å fortelle om forfatterskapet og bøkene sine.

Dørene åpnes kl. 17:00 begge dager, og kveldsprogrammet forgår fra kl. 18:00 – 2030.

Her er initiativtakerne til krimfestivalen:

Døden på Høyers pressefoto

DØDEN PÅ HØYERS: Fra venstre, Per Erik Buchanan Andersen og Astrid Borchgrevink Lund fra Litteraturgarasjen. krimforfatter og Rivertonvinner Jørn Lier Horst. Merthe Nilssen fra Litteraturhuset i Skien, Hotelldirektør Christer L. Sørensen og Helle Riis fra Litteraturhuset i Skien.

Les flere saker om festivalforfatterne og Døden på Høyers på Litteraturgarasjen:

Mannen bak jernvognen – et miniportrett av Stein Riverton

Åpner lukkede rom – Jørn Lier Horst om å skrive

Bykrim fra Junker – om Merete Junkers siste bok, Venuspassasjen

Døden på Høyers – Møte med et hotell og et gjenferd.

Program torsdag 6. november (pris kr 150,-)

Kl. 17:00 Pianomusikk og åpen bar i lobbyen

Kl. 18:00-20:30 Åpning med miniforedrag om Sven Elvestad ved forfatter og biograf Bernt Rougthvedt. Deretter samtaler Nils Nordberg med forfatterne Aslak Nore, Trude Teige, Tom Kristensen og Jorun Thørring.

Middag for de som ønsker i restaurant Madame Blom fra kl 21:00.


Nils Nordberg

Nils Nordberg (f. 1942) er cand. mag. i engelsk, litteraturvitenskap og folkeminnevitenskap, har arbeidet i NRK siden 1966 og fra 1973 i Radioteatret, hvor han har satt opp 130 hørespill. Nordberg var med på å stifte Rivertonklubben 1972 og var president der 1977–83 og 1985–2001. For dette arbeidet fikk han Rivertonklubbens ærespris 1992.

978x

Bernt Rougthvedt (f. 1956) er historiker og forfatter, bosatt i Skien. Han har skrevet en rekke tidsskriftartikler, romaner og biografier, blant annet biografien Riverton: Sven Elvestad og hans samtid. I år er han aktuell med den kritikerroste romanen Saken mot Abelone.

Aslak Nore_foto AKAM1K3

Aslak Nore (f. 1978) er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene Gud er norsk (2007) og Ekstremistan (2009). Den kritikerroste thrilleren En norsk spion (2012) var Nores første roman om Peter Wessel, og den har fått sin oppfølger i Oslo Noir (2014).

Trude Teige

Trude Teige (f. 1960) er utdannet oversetter og journalist. Har jobbet i TV2. I 2002 debuterte hun med den historiske romanen Havet syng, oppfølgeren Lene seg mot vinden kom to år senere. De tre krimromanene om TV-journalisten Kajsa Coren – Noen vet (2009), En hjelpende hånd (2010) og Svik (2012) har vunnet mange lesere. Aktuell med romanen Jenta som sluttet å snakke.

døden torsdag kristensen2

Tom Kristensen (f. 1955) er utdannet siviløkonom og ingeniør. Han debuterte i 2001 med finansthrilleren En kule, som ble en solid salgs- og kritikersuksess. I 2006 fikk han da også Rivertonprisen for romanen Dødsriket. I år er Kristensen aktuell med Dødspakten som omhandler Norges krigføring i Afghanistan, om en norsk soldat som ser noe han aldri burde ha sett.

Døden torsdag Jorun Thørring2

Jorun Thørring (f.1955) Hun er lege og bosatt i Trondheim. Debutboka, kriminalromanen Skyggemannen, ble en kritikersuksess høsten 2005. Thørring har stor internasjonal appell og hennes bøker om etterforskeren Aslak Eira er på vei til filmlerretet.

Festivalprogram fredag 7. november (Pris kr 150,-)

Kl. 17:00 Pianomusikk og åpen bar i lobbyen.

Kl. 18:00-20:30

Helga Lilleland presenterer de spennende, nye krimstemmene Frode Eie Larsen (Du skal lide) og Roar Ræstad (Sovende hunder).

Tidligere redaktør i Varden, Lars Kittilsen, speed-dater med Telemarks største krimforfattere; Jørn Lier Horst, Merete Junker og Vidar Sundstøl.

IKulturjournalist Anne Lill Wenneck Aas (TA) samtaler med årets Riverton-prisvinner Gard Sveen (Den siste pilegrimen).

Middag for de som ønsker i restaurant Madame Blom fra kl 21:00.

døden fredag horst

Jørn Lier Horst (f. 1970) er vinner av Bokhandlerprisen 2011, Rivertonprisen og den skandinaviske Glassnøkkelen 2012. Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder i Larvik, og kjenner godt til både miljøet og metodene han skriver om. Lier Horst skriver også bøker for barn og ungdom.

SONY DSC

Gard Sveen (f. 1969) er norsk krimforfatter og arbeider som seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet.. Debuterte i 2013 med den omfangsrike og spennende kriminalromanen Den siste pilegrimen som ble belønnet med både med den norske Rivertonprisen og den skandinaviske Glassnøkkelen som beste kriminallitterære arbeid dette året.

døden fredag sundstøl

Vidar Sundstøl (f. 1963) er oppvokst i Drangedal i Telemark. Han har tidligere bodd i Egypt og USA. Sundstøl slo gjennom med Drømmenes land, første bok i Minnesota-trilogien. Boken vant Rivertonprisen 2008. Hele Minnesota-trilogien er foreløpig solgt til seks land og Nordisk film har kjøpt opsjon. Siste boken i triologien, Ravnene, utkom våren 2011.

døden fredag ræstad

Roar Ræstad (f. 1968) underviser på Strinda videregående skole og har en master i historie fra NTNU. Sovende hunder er hans debutroman. Ræstad er en av de nye stemmene på årets festival.

døden fredag junker

Merete Junker (f. 1959) er bosatt i Skien. Hun er Camilla Läckbergs norske favoritt og debuterte som forfatter i 2008 med romanen Jenta med ballongen. For den ble hun tildelt Maurits Hansen-prisen Nytt Blod for beste norske krimdebut. Junker har jobbet som journalist i radio og aviser, og som lærer. Nå er hun aktuell haktuell med romanen Venuspassasjen.

Døden fredag larsen

Frode Eie Larsen (f. 1973) er krimforfatter og markedsansvarlig i Forlagshuset i Vestfold. Han debuterte med Hemmeligheten i 2011. Siden har han skrevet en roman i året, og i år er han aktuell med sin fjerde kriminalroman Du skal lide. Eie Larsen er en av de nye stemmene på årets festival.

Arrangører: Litteraturhuset i Skien ved Merete Nilssen og Helle Riis, Thons Hotell Høyer ved direktør Christer L. Sørensen og Litteraturgarasjen ved Per Erik Andersen og Astrid Borchgrevink Lund.

%d bloggere like this: