YTRINGSFRIHET: Biblioteksjef Maria Guribye og ordfører Janicke Andreassen gjør Porsgrunn til en friby for forfulgte forfattere.

Porsgrunn har endelig blitt friby. Det betyr at forfulgte forfattere og kunstnere får et trygt sted å bo og utvikle sitt kunstneriske virke.

Tekst/foto: Astrid Borchgrevink-Lund

Porsgrunn blir dermed den tjuefemte fribyen i landet, noe biblioteksjef Maria Guriby har jobbet lenge for.
-Vi snakker her om det frie ord og ytringsfrihet. Nettopp derfor er det så viktig at både forfattere og andre kunstnere som blir forfulgt i hjemlandet sitt, får muligheten til å komme til oss, sier Guribye.

Beskyttelse
Det er fribynettverket ICORN som godkjenner hvilke kommuner som får bli medlem og videre hvilke personer som får muligheten til beskyttelse og opphold. Det var i fjor et enstemmig utvalg for barn, unge og kultur(BUK), vedtok at Porsgrunn ønsket å få til en slik ordning. ICORN sa ja og dermed vil Porsgrunn i første omgang, være vertskommune i to år. Det er Maria Guribye som får ansvaret for oppfølgingen.

Aktivt standpunkt
-Dette er både veldig viktig og veldig stas. Vi snakker her om å verne og heie frem ytringsfriheten, noe som er en opplagt menneskerettighet, understreker hun. I løpet av høsten vil den aktuelle personen bli valgt og få bosted og støtte i Porsgrunn.
-Denne viktige og forpliktende avtalen viser at Porsgrunn tar et aktivt standpunkt i kampen for ytringsfrihet, sa ordfører Andreassen.

-Det er virkelig flott at Porsgrunn er ambassadør for ytringsfrihet og demokrati, poengterte Helge Lunde fra ICORN. Norge har 25 fribyer og totalt er det 85 slike avtaler rundt om i verden.

Også nabobyene Skien og Larvik er offisielle fribyer og forfatter og aktivist fra Wesam Al Madani, forfatter og aktivist fra Palestina, har for tiden Larvik som hjemkommune. På biblioteket leste Wesam Al Madani og biblioteksjef Maria Guribye forfatterens eget dikt, «Usynlig speil», henholdsvis på arabisk og norsk.

STERK TEKST: Fribyforfatter Wesam Al Madani og bibolioteksjef i Porsgrunn, Maria Guribye, leser diktet «Usynlig speil» på henholdsvis ababisk og norsk.

Usynlig speil

Hun ser seg i speilet med et undersøkende blikk.
Børster håret sitt på måfå.
Så lenge krigen har pågått, har det vært slik.
Bryr den seg ikke om bildene?
Hvem vil fortelle historien vår,
spør det døde barnet i frysen på likhuset.
Krigen svarer ikke.

Hun / Han / De, hvilket kjønn har krigen?
Kvinnen som forbereder middag til sine døde barn, svarer:
Krigen har inget kjønn eller religion.
Missiler signert av fremtidige leiemordere,
faller som tunge regndråper.
De vanner ikke jordene, eller holder liv i noen.
Ta meg med deg,
roper et barn og følger etter farens døde kropp.
Den døde faren er bekymret.
Gravplassen er altfor mørk for et så lite barn.
Dommeren står ved veien og teller likene.
Ett tusen, to tusen, tre tusen. Hvem bryr seg?
De er bare noen få dyr
som vi mater krigen med.

En kvinne løfter hodet opp fra kisten,
vil fortelle barnebarnet hva som har skjedd,
men stemmen hennes når aldri frem.
Krigen styrer fjernkontrollen.
Den hever volumet til noens stemmer,
og demper andres.

Husene gråter et stille farvel for sine falne
Jeg tar mer sovemedisin.
Sover mye for tiden.
I drømmene blir jeg en helt som skriker krigen i ansiktet,
men stemmen min er ikke skarp,
bare trist og barnslig.
Dempet
Som hver gang jeg spør
hvorfor verden hater oss, hvorfor den ikke ser oss.
Spørsmålene når aldri fram,
de blir spist av umettelig stillhet.

تنظرُ للمرآةِ في تفحصٍ
تُرتبُ شَعرها بدونِ اكتراث
طالما كانت الحرب كذلك
لا تكترثُ بالصور.
من يروي لنا القصة ؟
يسألُ طفلٌ ميتٌ من ثلاجةِ الموتي
لا تُجيبه الحرب
هي / هو / هم، ما جنسُ الحرب؟
تقولُ السيدةُ التي تُعِدُ العشاء لأطفالها الموتى
 الحربُ لا جنسَ ولا دينَ لها.
صواريخٌ موقعةٌ من قَتلةٍ مستقبليين ، تنهمرُ كالمطر
لا تسقي الزرع ولا تبُقي على أحد.
– خُذني معك
يصرخُ طفلٌ يلاحقُ جثةَ والده.
يشعرُ الوالدُ الميتُ بالقلق
المقبرةُ معتمةٌ جدا لطفل في عمر ابنه.
يقفُ الحكمُ على جانب الطريق يُحصي الجثث
ألف الفين ثلاثةَ ألاف من يكترث.
إنهم بضعُ حيوانات ، نغذي الحرب بهم
ترفعُ امرأةٌ رأسها من التابوتِ لتروي لحفيدها ما حدث
لكن صوتَها ابدا لا يصل
تجلسُ الحربُ على جهازِ الصوتِ
ترفعُ اصواتا وتسكت اصوات
وتبكي البيوتُ صامتةً وهي تُودعُ سكانها وجُدرانها.
أتناول مزيدا من الدواءِ المنوم
أنامُ كثيرا هذه الايام
في نومي ارسمني بطلا
ابارز الحرب بصُراخي
لكن صوتي في النهاية لم يكن مدببا
كان طفوليا حزينا
يُشبهني في كل مرةٍ سألتُ
لماذا يكرهُنا العالم ؟ لماذا لا يرانا العالم؟
ولم يصل السؤال لأحد

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Trender