Litteraturgarasjen

Gåra kirke i Bø tapte til slutt kampen mot framskrittet. I 1850 ble stavkirken revet etter en lang og hard kamp i formannskap og departement. «For fattige 300 spesidaler blev dette mer end 1000 år gamle fremende vanartet og forlydt af etterslekten». Slik oppsummerte G. O. Nordbø striden. I dag fins det ikke en gang et skilt som viser veg til en av de eldste kirkene i Norge.

Astrid Borchgrevink Lund

Historien er en av flere i praktboka «Telemark fra fjell til fjære» av Eivind Blikstad og Per-Eirik Hekkelstrand. Boka er den andre i rekken fra fylket og inneholder til sammen 51 historier og over 400 bilder. Nå graver de blant annet frem denne historien om steinmerra:
Den var ikke stor den stavkirken som ble reist på den frittliggende høyden som blir kalt Gårahaug, og med utsikt i alle retninger. Kirken, som var innvidd til Jomfru Maria, er anslått til å ha vært omlag 8.5 meter lang og 5 meter bred. Da den ble revet i 1850 fant man mynter fra 1280 under gulvet, men kirken er sannsynligvis mye eldre. Og historikerne er enige om at gudshuset i utgangspunktet sto på et sted hvor det hadde vært et gudehov, og at kirken hadde vært i privat eie og tilhørte Gåra gård. På et langt senere tidspunkt ble den overtatt av Løvenskiold familien.

Hard fødsel

I følge sagnet var det ikke alle som var like begeistret for den Gåra-kirken. På andre siden av byga satt huldra, eller jygra, i sin stol og hun likte ikke den nye guden, Kvite-Krist. Da folkeminnesamleren Moltke Moe besøkte Bø sommeren 1878, møtte han Liv Bratterud som ble en av hans viktigste kilder i Telemark. Hun fortalte han at jygra hadde kastet stein etter Gåra-kirken, men uten å treffe.

Kirken var beskjeden, men vi har enkelte gjenstander etter den som har fått en viktig status i norsk kirkehistorie. Den såkalte «Gåra-stolen» trodde man stammet fra 1200-tallet, men akk, ja. Moderne datering viser at 1600-tallet er rett århundre. Døpefont og kirkenøkkel havnet i Universitetets oldsaksamling. Der er også kirkens utskårne stolper. Dessuten fant man en runeinskripsjon fra rundt 1350. «Kåre Neridsson risset meg» er den oversatte teksten.

Men så var det «steinmerra», da.

Merra som ingen ville ri

Det er ikke til å stikke under en stol at begrepet «straff» sto sentralt i kirkens budskap opp gjennom århundrene. Med staten som pådriver, selvsagt. I Norge ble det kirkene pålagt å ha en gapestokk hvor de arme synderne skulle henges ut til spott og spe, og allmenn forlystelse. Påbudet var nesten overflødig, da de fleste kirken på eget initiativ alt hadde montert slike innretninger på 1650-tallet. Men gårsdagens menneskevenner hadde et poeng. Gapestokken var en langt mer human straff enn å ri stein- eller tremerra.

Merra var en steinhelle som var satt på høykant. Steinryggen var spiss, og synderen måtte sitte skrevs over. Tunge lodd ble festet rundt anklene slik at han eller hun ikke kunne falle ned.  Steinmerra på Gåra er et skikkelig torturinstrument. Dessuten er det plass til flere av gangen. Opp til fem kunne sales på dersom det var nødvendig.

Både gapestokk og steinmerr står igjen som en skulpturgruppe. Alle andre spor er borte. Det er også sporene etter den runde kirkegården som en gang sto her. Det var særlig i Irland man fant slike, men også i Russland og deler av Norden. Kanskje skyldes dette fenomenet at man for eksempel hadde keltiske misjonærer på besøk.

Tanker ved et bortgjemt minne

Ingen keltisk misjonær hadde funnet tuftene etter Gåra kirke i 2015. Vi fant ingen form for skilting eller opplysningstavler noe sted. Kanskje vil bøheringene ha den nå fredlige pletten for seg selv?

Vi tyster imidlertid gladelig. Kjør Valenveg østover fra Bø sentrum, over Gåra bru og fortsett til du kommer til vegkrysset med skiltene Gåravegen til høyre og Ågetveitvegen til venstre. Ta  Ågetveitvegen et lite stykke opp bakken. På toppen vil du se merra og gapestokken til venstre. Utsikten sørover er ikke som den nok engang var, men om det ikke er utsikt gir stedet kanskje noe innsikt?

Bokmanus: Eivind Blikstad/foto: Per-Eirik Hekkelstrand