jørn roeim 1 behandlet

 

 

– Folk ber meg holde taler og fortelle vitser, men jeg er ingen stand up-komiker, sier Jørn Roeim, norges vitsebokkonge. Nå er forfatteren og oversetteren aktuell med et splitter nytt vitseleksikon for barn, «Vitsipedia».

 

«Si meg — dette pianoet her, er det med garanti?» spør kunden i musikkforretningen.
«Ja visst,» svarer ekspeditøren, «vi garanterer at det er et piano.» Jørn Roeim siterer en av sine favoritter fra vitseleksikonet og gliser fornøyd. Vi møtes i det store røde huset på Osebakken i Porsgrunn, omgitt av hage med drivhus og en japansk avdeling med stier og dam. Inne er veggene fylt med bilder og bøker og et skilt i stua påskrevet «Laughter is life», en kopi fra et gammelt engelsk tivoli.

 

Vitses om alt
Roeim debuterte i 1987 med boka «Som året går». Siden det har han skrevet og redigert flere titalls vitse- og sitatbøker, blant annet Alle-barna-bøkene, som totalt har kommet i opplag på ca 60.000. Han har også oversatt godt over 100 bøker for barn og voksne, som Grøsser-serien og en lang rekke krimbøker. I 1997 og 1998 kom «Barnas store vitseleksikon» og «Barnas store gåtebok» med illustrasjoner av Per Dybvig. Disse to bøkene ble til «Barnas store humorbok». Blant de nyeste bøkene fra Roeims hånd er «Sprø historie», som med et humoristisk blikk tar for seg norges- og verdenshistorien, og nå aller sist «Vitsipedia» med over 3000 vitser. Intet menneskelig er vitsen fremmed, ifølge Roeim, men i sine egne bøker er han kresen på utvalget. God humor trenger ikke støte noen.

 

Ingen standup-forfatter
– Vi finner vitser overalt, også i litteraturen. Både James Joyce, Samuel Beckett og vår egen Kjartan Fløgstad er eksempler på anerkjente forfattere som ikke går av veien for å bruke velkjente vitser i sine litterære verk. De er en del av vår felles kulturelle ballast. Det gjelder også vitser formidlet av barn. Det gir dem, ubevisst, en språklig, kulturell og sosial kompetanse, forklarer Roeim mens han skjenker kaffe i koppen til gjesten. Selv drikker han det samme som kallenavnet sitt i bloggen «Aroundbooks» – Tehme Melck. Men hvorfor nettopp vitser, undrer jeg.
-Det begynte med «Alle barna»-vitsene, som var en helt ny sjanger. De var allerede var blitt populære i Danmark da jeg fikk en forespørsel fra et norsk forlag om å lage noe tilsvarende. Det ble til en hel serie. Det var da jeg fattet interesse for barns tradisjonslitteratur, særlig vitser.
Selv om Roeim kanskje har norgesrekord i vitsebøker, hevder han selv bare er morsom mellom to permer. Noen av vitsene lager han nemlig selv. For ham er vitser først og fremst litteratur, og han er ingen utadvendt forfatter som reiser rundt på skoler og bokmøter. Selv foretrekker han gjerne klassikere, og er nettopp ferdig med Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid».

Oppskrytt krim
– Proust er ikke uleselig, og hans 12 bind var en stor leseropplevelse. Hans lange, innfløkte setninger er skrevet for å få ned hastigheten hos leseren. Det gjør noe med opplevelsen av teksten, sier Roeim, som har en fortid som drosjeeier i Oslo. Han har også bodd flere år i Danmark. Som oversetter jobber han med svensk, dansk og engelsk. Det går mye i historiske romaner og psykologisk krim. Men han har lite til overs for krimdominansen i dagens bokmarked.

Verdiløs litteratur
– Krim er forferdelig oppskrytt. Jeg er skuffet over at folk ikke leser mer seriøs litteratur. Moderne krim er ofte altfor bestialsk. Og påstanden om at krim tar opp viktige samfunnsspørsmål er bare et patetisk forsøk på å rettferdiggjøre sjangeren. Jeg ser krim som en motreaksjon mot den seriøse litteraturen, særlig modernismen. Som litteratur betraktet er krim fullstendig verdiløs. Den eneste jeg leser er Jørn Lier Horst, som jeg kjenner litt, og som skriver svært troverdig fordi han har vært politimann. Dessuten foregår bøkene hans så å si i nærområdet. Han er også veldig hjelpsom overfor oss oversettere når det gjelder politifaglige uttrykk.
– Også når det gjelder den seriøse litteraturen er det både hummer og kanari. Jeg synes norsk samtidslitteratur lett blir navlebeskuende — det handler ofte om livet på bygda. Men det er en del bra innimellom. Agnes Ravatns «Fugletribunalet», for eksempel. Glimrende, etter min mening. P2-lytternes romanpris var høyst fortjent. Det kommer også mye god lyrikk fra norske forfattere.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
jørn roeim 2  behandlet

 

Frigjøre seg fra språket
Roeim sitter i Faglig råd i Norsk Oversetterforening og mottok i 2011 Kulturdepartementets pris for oversettelsen av av Tim Bowlers ungdomsserie «Blade», som kom på Gyldendal.
På veggen over sofaen i stua henger en plakat med følgende tekst: «När det finns så många ord, varfor inte använda nogra som säger det jag egentligen menar». Så hva er nøkkelen til en god oversettelse?
– Den norske teksten skal ha det samme meningsinnholdet og stilnivået som originalen, men ha et helt norsk språklig uttrykk. Man skal oversette slik at det virker som om en norsk forfatter hadde skrevet den.

Vil beholde bøkene
Leseglade Roeim drev antikvariatet Oksen i flere år samtidig som kona Ranveig drev galleri vegg i vegg. Men det var vanskelig å forene antikvariatdriften med jobben som forfatter og oversetter.
– Dessuten er jeg en samler, og som antikvarbokhandler kommer man da lett i konflikt mellom behovet for å selge og lysten til å beholde bøkene selv.

Roeim har nettopp ryddet på loftet og sendt et par billass bøker til Gjerpen idrettsforening, men fortsatt er de fleste veggene i huset på Osebakken dekket av bøker fra gulv til tak. Og bøker kan det selvsagt også vitses om, som alt annet:

-Hva driver du med?

– Jeg skriver bøker.

– Hadde det ikke vært lettere å låne dem?

Eller denne:

-Takk for boka vi fikk. Hagbart slukte den.

-Hvem er Hagbart?

-Hunden vår.

Men Roeim forsikrer at hans egen hund, Billie, aldri har spist en eneste bok.

Les Jørn Roeims kronikk «Hva er vitsen?»

astrid byline