jørn roeim 3

I anledning 1. april har Litteraturgarasjen fått gjesteskribent og Norges vitsebokkonge, Jørn Roeim til å publisere sin tekst om vitsen i vårt nettmagasin.

Vitsen er en av de eldste litterære sjangrer som finnes, beslektet med eventyr, sagn og myter. Vitser ble fortalt rundt leirbål i steinalderen og av hoffnarrene i middelalderen. Den eldste vitseboka vi kjenner til, Philogelos («latterelskeren»), stammer fra de gamle grekere.

I dag finner vi vitser i alle varianter i underholdningsliv og medier. Vi finner dem ikke minst i litteraturen, i alt fra rene vitsebøker til høyverdig litteratur. James Joyce, Samuel Beckett og vår egen Kjartan Fløgstad er eksempler på anerkjente forfattere som ikke går av veien for å bruke velkjente vitser i sine litterære verker. Det er sikkert ikke lenge siden du selv hørte eller fortalte en vits — alle kan vi noen, selv om vi klager over at vi aldri husker dem. De er en del av vår felles kulturelle ballast.

Men hva er vitsen med vitsen? Et vittig hode har sagt at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Likevel forskes det på humor og latter generelt og på vitsen spesielt innen et vidt spekter av fagområder. Psykologer, hjerneforskere, lingvister og folklorister — humor er et mangesidig fenomen med mange innfallsvinkler, og humorforskning er langt fra noen eksakt vitenskap. Og like lite som blomstene trenger botanikk for å vokse, trenger vi teorier eller forklaringer om humor for å vite hva vi opplever som morsomt, eller for den saks skyld hva som er «meningen» med en vits.

For mange er det ukjent at selveste Freud skrev en hel bok om vitser — Vitsen og dens forhold til det ubevisste. Freud fremhever vitsen og dens lek med ord først og fremst som en kilde til lyst, og som en «frisone» på linje med drømmene, der vi kan unndra oss overjegets strenge kontroll og la hemningene fare. Lystprinsippet og realitetsprinsippet er motsetninger, og nettopp motsetninger er selve vitsens vesen, det er gjennom motsetninger — inkongruenser — at vitsens poeng oppstår. Motsetninger mellom hva vi forventer og hva vi får høre, motsetninger mellom ulike betydninger av ord, motsetninger mellom det normative og det ukorrekte.

Når jeg blir spurt om jeg har en yndlingsvits, tar jeg ofte den om mannen som er inne i en musikkbutikk for å kikke på pianoer, og som spør ekspeditøren: «Si meg — dette pianoet her, er det med garanti?» «Ja visst,» svarer ekspeditøren, «vi garanterer at det er et piano.» I enhver normal samtale ville det være underforstått hva slags garanti det var snakk om, men i vitsen snakker de to medvirkende ut fra vidt forskjellige premisser og dermed forbi hverandre. En absurd, lattervekkende motsetning oppstår.

Kan man spøke med alt? er et spørsmål som ofte stilles. Svaret er ja i den forstand at intet menneskelig er vitsen fremmed. Det oppstår vitser om absolutt alt, fra de mest uskyldige temaer til tabubelagte temaer som sex, død og katastrofer.

Men spørsmålet kan også besvares med et nei i den forstand at man ikke bør fortelle en hvilken som helst vits om et hvilket som helst tema til hvem som helst når som helst og hvor som helst. En velvalgt vits til de rette tilhørerne i det rette øyeblikk kan spre glede og latter, mens det motsatte kan skape pinlig og trykket stemning eller bent frem såre og fornærme. De fleste mennesker reserverer instinktivt «fæle» vitser til familie- eller vennekretsen hvor man enten er trygg på reaksjonen eller eventuelle anstøt nøytraliseres av nære personlige relasjoner.

faktaboks jørn roeim

«Fæle» vitser er alt annet enn politisk korrekte, men vi ler av dem likevel, om enn med dårlig samvittighet og kanskje med skamfølelse. Men når vi ler for eksempel av vitsen om Hitler som beklager seg over den høye gassregningen, betyr ikke det at vi er rasister eller onde mennesker. Vi ler ikke fordi vi selv er onde, men fordi vi reagerer på det absurde motsetningsforholdet mellom vitsens kynisme og vår egen viten om hva som er ondt og godt.

Vitsen er som sagt en litterær sjanger med mange fasetter, og det gjelder å se sitt publikum an. Som forfatter av vitsebøker for barn har jeg så å si oppfunnet min egen sjanger som jeg kaller «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur». Det vil si at jeg bruker barns muntlige tradisjonslitteratur, først og fremst vitser og gåter, som et råstoff som jeg bearbeider gjennom utvelgelse, tematisering og utforming. Vitsene i mine bøker inneholder ikke kontroversielle temaer, de skal først og fremst more. Og å more, det er et edelt fag, som Goethe sier i Faust. Men vitsen er litteratur med lav status, og barn er en målgruppe med tilsvarende lav status.

Barns fortellertradisjon, det vil si deres vitser og beslektede litterære sjangrer (gåter, spøkelseshistorier, ordleker, regler og rim) begynte man først å ta alvorlig i annen halvdel av 1900-tallet. En norsk pioner på området er Åse Enerstvedt, som i sin bok Kongen over gata (Universitetsforlaget 1971) presenterte den første store studien av barns lek, inkludert deres muntlige fortellertradisjon, det vil si deres ordlek. De senere årene er det særlig professor Frode Søbstad og førsteamanuensis Ivar Selmer-Olsen ved Høgskolen for førskolelærerutdanning i Trondheim som har forsket på dette feltet her i Norge.

Når det gjelder barns vitser, kan vi igjen stille spørsmålet om de har noen mening. De fleste voksne vil nok mene at det er bare tull og tøys. Og på en måte har de rett, for barns vitser har, i likhet med det meste av humor, som sin primære funksjon å more. Men som vi vet — spøk er ikke alltid bare spøk, og alvor ikke alltid bare alvor.

At vitsebøker for barn ikke har en pedagogisk hensikt eller mening, betyr ikke at de ikke har en pedagogisk virkning. Blant annet er gode vitsebøker ypperlig egnet for å oppøve leserferdigheten fordi tekstene er korte og i tillegg til lesemestringen også gir en bonus i form av å forstå vitsens poeng.

Men viktigere er det at skjult i alt sitt nonsens formidler barns vitser en mengde språklig, kulturell og sosial kompetanse. En vits som:

 

Adam: Elsker du meg?

Eva: Ja, hvem ellers?

 

gir bare mening når man har den nødvendige kulturhistoriske kunnskapen for å forstå den, det vil si kjennskap til Bibelens skapelsesberetning.

Vitsen om pinnsvinet som ikke følte seg helt pigg,

formidler kunnskap om at ord kan ha flere betydninger.

Atskillig kunnskap om språk og ord er det også i denne:

 

— Hei, jeg hørte at du var syk. Er du bra igjen nå?

— Jeg er ikke bra, men bedre.

— Så bra at du er bedre!

— Ja, men det hadde vært bedre om jeg var bra.

 

Og denne vitsen:

 

Moren: — Det var to sjokoladekaker i skapet, men nå er det bare én. Har du noen forklaring på det?

Sønnen: — Det var så mørkt at jeg ikke så den andre.

 

forteller at det ikke er pent å stjele, at anledning gjør tyv, og at det er upraktisk å ha det så mørkt at man ikke ser hva man gjør!

Et opprørsk element kan det også være i vitser. I de voksnes verden kan vitsen være både protest og overlevelsesmekanisme, enten mot autoriteter eller mot enda alvorligere forhold som krig og undertrykkelse. Med en vits som denne:

 

Oppgitt mor: — Har jeg ikke sagt tusen millioner ganger at du ikke skal overdrive sånn!

 

viser barn at de gjennomskuer at voksne autoriteter ikke alltid lever som de lærer. Den forteller også at ikke alle idealer og normer her i verden lar seg etterleve i det virkelige liv.

Et viktig aspekt ved vitser og formidling er selvsagt at de formidler kunnskap til seg selv. Det å kjenne vitser, gåter, spøkelseshistorier og lignende fortellinger, er i seg selv en viktig litterær og kulturell kompetanse.

 

Vil du høre en vits?

Katte med slips.

Vil du høre resten?

Rumpa til presten.

 

Dette er et vers vi alle kan. En eller annen gang, et eller annet sted, bare hører vi det — av en eller annen. Og så kan vi det. Dette nonsens-verset er like utbredt som den mest tradisjonelle julesang. Er det noe annet enn tull og tøys, en lek med ord og rim? Tja, dette verset inneholder mange tradisjonelle vitseelementer, som inkongruens (katt med slips), tabu (rumpe) og autoritet (presten). Og det har spørsmål og svar-form, slik vi kjenner fra gåter og gåtevitser, til tross for at det egentlig er mer en fortelling enn en gåte.

I motsetning til alt det barn lærer av voksne, får de den kunnskapen som vitser formidler, stort sett av hverandre. Og vitser er en litterær sjanger som bokstavelig talt er som skapt til å deles, siden den opprinnelig er en muntlig tradisjon. Når vi leser en vitsebok, kan vi godt sitte og humre og le for oss selv, men enda morsommere blir det når vi kan lese høyt for andre, ikke minst fordi mange vitser i dag har form av gåter. (Hvorfor ble det så mørkt i fruktfatet? Fordi pæra gikk.) Delt latter er dobbel glede.

Og dermed er ringen sluttet i den forstand at det eneste svaret vi egentlig kan gi på hva som er vitsen med vitsen, er at spørsmålet unndrar seg et konkret svar. Vi kan peke på en del betydninger vitsen har, men ikke noen dypereliggende mening som sådan. Som forfatteren Tor Ulven sier i forordet til den norske oversettelsen av Freuds bok om vitsen: «Hva er vitsen med vitsen? For de fleste er spørsmålet overflødig, ettersom meningen med en vits opplagt er å få tilhørerne til å le. Og hva er meningen med å le? Å føle lyst. Og hva er meningen med å føle lyst? Spørsmålsrekken fører åpenbart ut i det absurde.»

Og er ikke det greit — at ikke alt har en mening, at vi ikke kan forklare alt? Er ikke det ganske morsomt i seg selv? En meningsfylt meningsløshet, nærmest på vitsens egne premisser!

 

Tekst: Jørn Roeim