sex selger

Enhver bok med litt gnist skal ha sine erotiske innslag.

Forfatteren EW. L. James har solgt mange titalls millioner av sine myk-SM Fifty Shades-bøker. Et relativt unisont kritikerkorps slakter den språklige kvaliteten i bøkene, men gjelder dette bare kiosklitteraturen?

«Han grep henne om det ene håndleddet og førte hånden hennes ned mot det bankende, vrinskende hestehodet han hadde mellom bena (…).»

Denne forsøksvis erotiske opptakten er skrevet av krimforfatter Gunnar Staalesen, og vil for de langt fleste gi komiske og forstyrrende bilder i hodet for en eventuell opphisselse. Det er vanskelig å skrive god og troverdig erotikk, ofte blir skildringene gudommelig maleriske eller detaljert fysiske og mekaniske. Men likevel vil vi ha det.

«Jeg hadde tidenes harding. Det hadde jeg hver morgen på den tiden.

Dette var ikke stort å gjøre med her og nå, så jeg trakk meg noen centimeter tilbake, og ble liggende og se på Juana. Det hjalp i hvert fall ikke.

Madrassen var såpass hard at den venstre hoften hennes ikke hadde sunket mer enn en halv tomme. I stedet var det ryggsøylen som bøyde av, som krummet seg svakt og fikk meg til å tenke på en brun, saftig stilk. I den andre enden av stilken hvilte verdens vakreste, mest fullendte og saftige pære.»

Torgrim Eggen fikk bøttevis av kjeft for sine sexskildringer i Cuba-romanen «Hermanas» fra 2006. Også Jan Kjærtstad har fått skarp kritikk for sine litterære erotiske scener.

Gjenkjennende. Sex har sprengkraft. Bare ordet fremkaller følelsesmessige reaksjoner hos oss. Alle har sitt private forhold til hva som tenner, det varierer, er situasjonsbetinget og gjør det desto vanskeligere å fange litterært. Litterære karakterer bygges opp rundt sympati, avsky, medlidenhet eller forståelse, følelser leseren på et eller annet nivå finner gjenkjennende. Begjærets utgang styres av ørsmå nyanser. Forfatteren må klare å skru på lysten og sanseligheten hos leseren også før selve beskrivelsene for å skape troverdighet.

Tangere tabuer. Forfatteren Vigdis Hjorth bruker gjerne tid på oppbyggingen av de intime i sine karakterer før bekrivelse av selve akten og blir ofte omtalt som en erotisk forfatter på grunn av sine sterke kvinnelige hovedpersoner selv om hun ikke skriver mer om sex enn sine mannlige kolleger.

«Jeg skriver om seksualiteten fordi det er vanskelig. Var det enkelt, var det ikke noe å finne ut av», sier hun i et intervju med «Vinduet» i 2005. «Jeg tror det mannlige begjæret er skremmende for mange kvinner. Men av og til kan man tenke: Kom med det! Slipp ut alle disse mektige kreftene, disse dype avgrunnene. Jeg kan ta det. Så kom igjen! Men disse spenningene er altså stedet hvor menn og kvinner møtes, det som gjør seksualiteten så spennende.»

Yngre forfattere som Trude marstein og Edy Poppy pakker ikke inn erotikken i blomster og bier, de skreller vekk klisjeene og skriver direkte ofte ubehagelig om sex uten å virke for utleverende, og kanskje ligger hemmeligheten der, å skrive på kanten av det utleverende, det tabubelagte, tangere skammen i oss, fordi det ligger i seksualitetens utforskende vesen.

Opprørssex. Erotiske skildringer har alltid vært en måte å utfordre det bestående på. Hans Jæger ble i 1885 dømt til seksti dagers fengsel for sine skildringer av hovedpersonens møter med prostituerte og hans forsvar for den «frie kjærligheten» i «Fra Kristiania-Bohemen». Året etter fikk Christian Krogh sin bok «Albertine» inndratt, en bok Hans Jæger syntes var sjablongmessig og altfor tam. I 1967 ble Jens Bjørneboes «Uten en tråd» inndratt og forfatteren dømt for utukt. Elleve år ble Agnar Mykle siktet for usedelighet i sin rom an «Sangen om den røde rubin» om Ask Burlefots liv og seksuelle erfaring. Forfatteren ble til slutt frikjent, men boken inndratt. En bok som i ettertid ses på som en av norske bøker med best litterært erotisk innhold, da den til slutt ble frigitt, havnet den på titusenvis av nattbord.

Her et utdrag fra en 1-setnings-sekvens i et møte mellom Ask og Wilhelmine:

«Slik går de et par skritt, i dette sekund hadde han følt hennes hofte rulle mot sitt lår og han hadde armen om hennes myke liv, nu har han lagt hånden under hennes bryst og det er så tungt, tungt som et modent eple, og hun må bare ha den tynne musselinskjolen på og intet under, han kjenner brystets fasong og masse og formen på brystvorten tydeligere enn om han hadde hatt hennes nakne bryst i sin hånd, og dirrende snur han henne mot seg, og hans kyss må være hårdt fordi hennes lepper er harde og krummet litt inn over tennene, han holder hennes hode for å få fatt i hennes tunge, han stiller henne mot et tre og med den tynne kjolen virker hun dobbelt naken, han legger hånden sitrende på hennes venusbjerg og kjenner hennes små hår gjennom kjolestoffet, hun hvisker nei og setter skjødet frem, hun hvisker nei og han famler kjoleskjørtet opp, hun har ikke hofteholder og bare en silkebukse så liten at den er en vits, uten overgang og uten kamp står han med hånden under hennes skjøds fersken og tvinger fingeren letende inn, hun er overraskende tørr ytterst i kjønnsleppene, men dette gir ham bare en dobbelt sanselig glede når han kjenner at hennes skjøds vin flyter hvor den skal, det er så han må kalle dette det riktigste kvinneskjød han har vært ute for, det er som en julegave i den nydeligste innpakning, nu er hans hender grove og hans hjerte bulter, nei sier hun og hun arbeider avsindig med underlivet, hun holder om ham og hvisker nei, nei, og et hastig øyeblikk stopper han, såret og skuffet, han vet ikke om hun mener det, nei sier hun da han slipper henne med den ene hånd…»

Les også «Smalfilm»

pea byline