(Av P. E. Andersen)

Det er lenge siden telefonen ringte og det var deg
men fortsatt kommer bunker av bilder
fra et kamera som går et sted
i hodet sannsynligvis

Fra da du ringte ofte – og navnet ditt og ringetonen og mobilen og hver melding var en egen enhet eller et dyrt metall som bestemte luften og tiden. Sånn som gull. Eller fremtiden.

Mange av bildene har sol på,
lavt vinterlys mot et svaberg ved rognsfjorden i januar,
liljer i juni, du naken i hagen,
med lakkede negler, olje og solbriller på en slitt terrasse
men de fleste bildene er fra stua, fra kjøkkenet,
fra senga di.

Og selv om vi ikke ringer, så skjeler jeg stadig opp mot hjørnet av hjernen hvor filmen går

Du er med på dem alle sammen, alle bildene, ikke jeg
ler gjør du,
blåfargen i øynene glir fra kobolt mot turkis,
du drikker vin ved peisen, og du synger sanger du har i hodet i en oransje kjole

Eller hud med blank honning, og flere lag med klær som vil av på sofaen.
Jeg ser fargene på putene og sofaen hadde kattehår
og stearin

og på samme måte som med mobilen og navnet og ringetonen
så er bildene mest en følelse,
de kler på seg og lukter som armen din om kvelden, har samme søvnige krøller
som brukte stretchlaken
smaker som deg under dyna
badeskum og tannpuss med rødvin i fugene

Sangene i hodet ditt
som du nynner over frokost med juice og ferskt brød
og syltetøy på fingrene

noen av bildene, når du er pyntet til et annet sted
er tatt lenger borte,
smalere
enn salater med sopp og avocado, det nysgjerrige blikket under skrålua
de varer lenge
nesten som nærbildene av du som sover urørlig
søndag morgen
i det hvite rommet
med bustete hår
og ryggen til

Og nå ringer du,
nå, mens filmen går og nummeret ditt er ikke engang lagret på den nye mobilen
Nå ringer du, og bildene ruller enda raskere
Smyger deg rett inn, forbi alle spørsmålstegnene, all stumheten
skyver alt jeg har lurt på til side

Nå ringer du
og jeg trykker

‘yes’

Per Fronth Ut

(Per Fronth – Fotolito – Tittel: Ut)