Litteraturgarasjen

(HISTORIEFORTELLER: Forfatteren Arthur Omre bodde på Moldhaugen i Porsgrunn, romandebuterte med ”Smuglere” og var samtidig dømt for både smugling og bedrageri.)

Det handler om krydder. Ja, i tilværelsen. Det å pynte på, trekke fra, fortelle gode historier som ikke nødvendigvis er sanne. Det er ikke å ljuge akkurat, men noen ganger blir man ett med sin egen, knakende gode fortelling. Lever seg inn i rollen, så å si. Noen gjør det. Ser de en film kan de lett gå inn i helterollen og la den bli der flere timer etter at kinoforestillingen er ferdig. Eller hvorfor ikke late som om man er Ernest Hemingway, Elvis med sin sorte skinndress eller en røver med sans for smugling.
Arthur Omre gjorde det.

Nå hadde ikke han latt seg inspirerende av en film, akkurat. Omre som opprinnelig het Antonisen, hadde mange yrker, men kjempegjeld førte ham inn i smuglertilværelsen og ulovlig import av sprit. Han tjente grovt, men ble da også tatt for smugling, angrep på politiet og bedrageri. Noen ganger ble det fengsel, andre ganger slapp han unna.
Da han satt inne for smugling på botsen på trettitallet, skrønte han seg helt inn til politimesterens kontor. Fortalte at han hadde opplysninger dersom han fikk kortere straff. Fikk kaffe og delte en pipe. Hele politistyrken på Østlandet lå i to døgn på land og vann utenfor Horten og ventet på smuglerlast. Omre og politisjefen satt side om side i skjul i regneværet. Lasten kom aldri. Samtidig hadde Omre arrangert et parti med titusener liter sprit fra Sverige til Drøbak. Han ble ikke tatt.

Sånt blir det bøker av. Omre hadde alltid likt å skrive, men romandebuterte først som 48-åring med ”Smuglere” i 1935 og ”Flukten” året etter. Hva var det som gjorde at gutten fra Nevlunghavn som senere giftet seg med porsgrunnsjenta Ruth Evensen og flyttet til byen, valgte å skrive røverhistorier som viste seg å inneholde en stor dose sannhet. Forfatteren ble engang oppfordret til å skrive sine memoarer, men la det bort.
”Mitt liv har vært for jævlig”…”Kanskje blir jeg så gammel at jeg blir helt snill igjen. Men aldri så dumsnill at jeg gir ut min egen selvbiografi. Den romanen ville bli for beveget”, var svaret hans.

Vi lar oss fascinere av historier, og de bør gjerne være litt på kanten, spektakulære eller med et snev av frykt. Det er forresten ekstra trygt å lese om sånt når man kan sitte i sofakroken og la seg rive med av spenning og samtidig nippe til en pjolter som minner om korall. Og vil vi lære Omre å kjenne, er det nok av romaner og noveller å studere. I ”En magisk koffert” skriver han om kampen for tilværelsen i New York. Det er beinhard jobbjakt og terningspill i butikkene. Det fører til at hovedpersonen både blir en skinnkoffert rikere og sigarselger. Når Omre senere forteller om sitt opphold i Amerika, legger han ikke skjul på hvordan han solgte banale historier til avisen ”New York Herald” og fikk 20 dollar i betaling. Jeg vet ikke om jeg tror helt på forfatteren der. Jeg tror han solgte sigarer.

En ting er å tro på historiene vi får servert. Det kan være underholdende nok. En annen ting er å fortelle dem. Det kan være en sann fornøyelse. Jeg tror Omre humret en del over nettopp det. Som en hilsen i debutromanen, skrev han følgende til min far ”… med hilsen fra Smugleren og fra Arthur Omre”.
Noen ganger er det umulig å skille hva som er hva.

Astrid Borchgrevink Lund

 http://www.varden.no/meninger/p%C3%A5-dagsorden/kunsten-a-skrone-1.7417175