sannhetenerverre2

SMUGLER OG FORFATTER: Lars Vik og Leif Winther lager forestilling av Arthur Omres noveller i Ælvespeilet 29. oktober.

«Vekkerklokken ringer klokken fem, jeg rekker hånden bort og vrir på bryteren og setter i stikkontakten for kokeplaten. Brødboksen står under bordet like ved divanen, det er for hånden alt sammen. Men det ligger bare en appelsin og tre hveteboller i boksen, det får greie seg til en tidlig frokost.»

Slik åpner en av norgeshistoriens mest autentiske, sagnomsuste og anerkjente kriminalromaner. «Smuglere» av Arthur Omre fra 1935.

I høstregnet, ute på pynten på Moldhaugen, i hagen til Storveien 7 står skuespiller Lars Vik og musiker Leif Winther iført dobbelspente trettitallsdresser og nedtrukne hattebremmer. Utsikten til elva er god, og på veggen henger en messingplakett med Omres navn. Det var her han bodde i etterkrigstiden og frem til han døde i 1967.

-Omre var fantastisk til å skrøne, sier Vik. Han var en forfatter med lokal forankring og nasjonal betydning. Han skrev bøker med særegen driv og spenning. Omre er kanskje mest kjent for sine tidlige romaner, men novellene hans er glitrende skrivekunst – og det er det vi har lyst til å løfte frem i en forestilling i foajeen i Ælvespeilet i slutten av oktober.

Arthur Omre var storkar og kjeltring i hovedstaden på tjuetallet. Han ledet byggeprosjekter, drev med salg av ved, og organiserte store laster med smuglersprit fra Sverige, alt under forskjellige navn. Inn og ut av kasjotten og stadige nye prosjekter. Hans egentlige navn Ole Arthur Antonisen hadde han for lengst forlatt.

Grenland Fritester har tidligere laget oppsetninger av Omres to første romaner, «Smuglere» med regi Vik og Tor Arne Ursin, og «Flukten» (regi Ursin) på bryggeområdene langs bredden av Porsgrunnselven, nå er det Omres noveller som står for tur.

-Jeg tror faktisk han ble lovlydig, mens han skrev «Smuglere» i fengsel på midten av trettitallet, sier Vik. Han ble Gyldendals bestselger i mange år. Under krigen var han i all hemmelighet med i kampene oppe i Vinjesvingen sammen med sønnen Sven. Han hjalp til med transporter over til Sverige og havnet på Grini. Etterpå bosatte han seg i Porsgrunn sammen med kona Ruth Evensen og fortsatte skrivingen.

Lovlydig, men ikke helt stueren, sigarlukten og skrønene hans henger fortsatt igjen i vegger både på Moldhaugen og i brune kneiper rundt i byen. Mot slutten av sitt uttalte Omre i sedvanlig, dramtiak stil. «Mitt liv har vært for jævlig»…»Kanskje blir jeg så gammel at jeg blir helt snill igjen. Men aldri så dumsnill at jeg gir ut min egen selvbiografi. Den romanen ville bli for beveget.»

-I vår lille forestilling «Sannheten er mye verre» vil vi gi et innblikk i Arthur Omres skarpe noveller. Mange av dem er skrevet i annekset i hagen her. Han er rett på og tett på i fortellingene sine, ikke noe utenomsnakk. Han står seg fortsatt.

Mer om Arthur Omre på Litteraturgarasjen finner du her: Kunsten å skrøne.

 

Tekst og foto: P. E. Andersen