Sårt og saftig i skilsmissedalen

Det er bare et dalsøkk mellom villastrøket med eplehager, og de små leilighetene for single og enslige småbarnsforeldre. Men veien er tung og lang fra en vellykket fasade til andre siden av skillsmissedalen. Stian Johansen tar pulsen på slitne småbarnsforeldre og slitte forhold i sin første novellesamling.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

For en flott tittel, «Skillsmissedalen». En vei brolagt med falske forhåpninger om et lettvint liv. Den finnes i alle byer og bygder, men forfatter Stian Johansen tar også denne gangen utgangspunkt i Skien. I 2015 ga han ut diktssamlinga «Feltet – i knehasene til Skien og Porsgrunn siden 1981» på Aschehoug, om byggefeltet Hamsdokka hvor han vokste opp. I 2018 kom roman «Norge og døden» om innflytterne som kom til Porsgrunn og oppbyggingen av Hydro Herøya på femtitallet.

Tøffere språk i livskrisa
Johansens skillsmissedal er kanskje øvre del av Gjerpensdalen. En grop og et sår mellom sentrum, Tesla og glassert takstein på Venstøp og Falkum ene siden, og tett småhusbebyggelse med halv familieinntekt på Limi på andre. 

Johansen har et poetisk språk. Slepent og underfundig med gjennomførte a-endinger. Tidligere utgivelser har vært lavmælte, setningene vakre og mumlende. «Skillsmissedalen» er på kokepunktet av oppdemmet aggresjon, og språket har et hardere uttrykk enn før. Mer insisterende og bittert. Det var noe overraskende ved første gjennomlesing, men formen kler boka. For det er mye svik og sjalusi hos parene i trettiårene vi møter i historiene. Språket er saftigere. Her finner du noveller med titler som «Førsteelleveren og puling», «Kjøtthue kjører til Kongsberg» og «Onsdagskveld i Fittekassene».

Forbanna og fortvila trettiåringer
Det siger inn en tanke når man leser. Johansen beskriver en verden hvor instagram møter virkeligheten. Verden er ikke så glossy og glam som postinga i SoMe. Ferieturene har mer grining og pengesluk enn kule selfies i Sommarland. Kona knuller kameraten din i smug ved Hvitsteintjenna, og småunger er ikke smykker i dyre merkeklær. De er også krevende, masende småjævler som holder deg våken mesteparten av natta. Her møter vi par som har møttes på kaffebarer på Grünerløkka i studietida, men som har flytta tilbake, og prøver å holde lykken gående i hjembyen. Det er ikke lett med tidsklemmer og blekna drømmer. Parene er frustrert, forbanna og fortvila.

Mestrer novelleformen
Det er ganske trasig i skilsmissedalen, egentlig. Som virkemiddel referer Johansen mer av språket vi tenker enn det vi sier. Den innpakkede høfligheten er ofte borte. Det blir både tragikomisk, ærlig og morsomt. Gjenkjennbart til og med? Noen ganger tar det poetiske over, og det kan være vanskelig å etablere hvem som har fortellerperspektivet i innledningen av noen av novellene. Det er også en risikosport å skrive i muntlig form. Det kan fort bli karikert og påtatt. Jeg synes Johansen holder seg akkurat innafor. Johansen har en evne til å løfte trivielle hverdagssituasjoner til symboler for eksistensielle ting. Som for eksempel alt ville ordna seg, bare vi får en skohylle i gangen. Da blir alt på stell.

Novellesjangeren er litteraturens 800-meter. Den vanskelige mellomdistansen, hvor forfatteren må gå ut med trøkk, og bare øke på. Det er ikke tid til hvilerunder. Her skal lange historier fortelles på kort tid. Samtidig må forfatteren ha krefter nok til en skikkelig avslutning.

Fint om livets brutale banaliteter
På sitt beste er Johansen veldig god i «Skillsmissedaelen». Han har meislet ut en egen signatur og språkform. Setningene kan være små dikt eller hele historier. Spesielt er skildringene av barna gode. Det finnes flere perler i «Skilsmissedalen», «Sommerferie på røykeplattinga» er en favoritt, og avslutningsnovellen, «Fred i dalen» er sår, flott og vond om den nyskilte småbarnspappaen Petter, som havner utpå på Lundetangen.

«Musikken til Midnight Choir grein bak stemmesurret på den fulle puben.  Petter skimta en neve bekjente bare ved å se i speilet bak spritflaskene oppetter veggen. Fruktøl, sa han og ba om til da så hvor liten flaska var.»

Stian Johansen er spennende forfatter. Med «Skilsmissedalen» har en videreutviklet et poetisk og observant språk som evner å formidle livets brutale banaliteter også i novelleform.

Bokanmeldelsen ble første gang publisert på Shuddhashar.com