STENBERG I STORFORM: Glad, god og samlende fascist. Foto: Dag Jenssen.

Slipp ut driten! Teater Ibsens oppsetning «Min venn fascisten» er frekk og forløsende satire pakket inn i pastell på sommerbrygga.

Teateranmeldelse: Per Erik Buchanan Andersen

Forestillingen er et samarbeid mellom Teater Ibsen og Det Vestnorske teatret. De musikalske høydepunktene står i kø, kommer tilbake til det, men det er Lars Lillo Stenbergs tolkning av den naive og glade fascisten som gjør teateropplevelsen ekstraordinær.

Bakkebygrenda 2019
Tormod Lindgrens scenografi viser en brygge ved et sommersted innerst i fjorden. Det rigges til festen vi alle vil ha. Koselig kveld i koselige venners lag som det heter. Vennene er Lasse, Bosse, Britta, Anna, Olle og Lisa, navn hentet fra Astrid Lindgrens sukkersøte lykkeidyll i Bakkkebygrenda. De er tydeligvis både nyrike, har utdanning, båt og hytte. Den overfladiske, knisende sommerfasaden i Lindgrens scenografi og Unni Bang Andersens kostymer, gir assosiasjoner til den svenske serien «Solsidan» eller Aqa’s «Barbie girl».

Oppsetningen er en musikal. Fra første låt får vi den forfriskende kontrasten, hvor folka synger det de tenker og mener. Fordommene skummer ut av cava-glassene. Det renner over av spydigheter og karakteristikker du bare finner i ditt eget hode, men som du vanligvis pakker vekk i et insta-smil. De er like ufordragelige og ærlige hele gjengen. Ler og smisker i lyse farger, mens de egentlig er misfornøyd med alt og alle på en bortskjemt og gjenkjennende måte. Akkurat jeg fortjener noe mer, jeg er spesiell. Jeg burde vært bedre enn «middelklasse».

FASADEN SPREKKER: Vi er ikke de vi gir oss ut for å være. Foto Dag Jenssen.

Synger gørra ut
Sangtekstene, med dagligtale og sladder om kommunereform, privatisering, fattige og feite blir absurde og morsomme når de synges til catchy melodier og refreng. Hilde Sol Erdals koreografi sitter som et skudd i sommerkvelden. Ida Torsdatter Ursin-Holm og André Søfteland synger imponerende, spesielt i den smått crazy «Slipp ut driten!» Og alle ønsker seg vel et Lobster-band i hagen eller på brygga.  

«Min venn fascisten» hadde urpremiere i Malmø i 2012. Klas Abrahamsson og Erik Gedeon sto for manus. På Teater Ibsen synger alle vestlandsk/nynorsk bortsett fra Stenberg, han får gjøre akkurat som han pleier. For vi venter på når han skal komme. Vennen, fascisten, Lars Lillo Stenberg. Vi vet jo at det er han som har hovedrollen. Og jaggu, akkurat når vi begynner å bli utålmodige kommer han som et skudd i sommernatten han også.

Sympati for nazisten
Det er et fikst, nærmest genialt grep å hente inn Lars Lillo som en god og glad fascist. Han kan gjøre akkurat det han har gjort i 35 år. Synge enkle tekster hvor alvoret lurer under. Suge til seg oppmerksomheten med fomlete beskjedenhet og troverdighet. Stemmen bærer og knekker som alltid. Men denne gangen i naziunform. Skrudd og herlig. Om han er en god skuespiller kan sikkert diskuteres, men han har flere sceneopptredener enn de andre til sammen og formidler presist det han skal. Vi får jo sympati for den stakkars nazisten.

DRØYT OG DEILIG: Andreas Hoff presenterer Kristelig Folkeparti. Foto: Dag Jenssen.

Porsgrunnsgutten Andreas Hoff er hentet inn på grunn av sangstemmen til forestillingen. Det merkes. Og hans musikalske og verbale tolkning av Kristelig Folkeparti glemmer du aldri.

Slik har vi blitt
«Min venn fascisten» viser hvem vi er og hva vi har blitt. Selvopptatte individualister som bryr seg om verden og fred og sånn, men som med leppestift, brede brystkasser og v-gensere fyrer opp bålet som kommer til å ta knekken på oss alle. Selvgodheten og forakten for de andre.