den gylne drage

Foto: Dag Jenssen.

«Den gylne drage» er perfekt takeaway. Kjøttet er et ensemble oljet og stekt med asiatisk krydder. I tillegg har regissør Maren Bjørseth woket grønnsakene crispy på høy temperatur. Råvarene er økologisk rendyrket teater, surrealisme, publikumsmanipulering, frekk humor blandet med cashewnøtter, schiuansaus og kokker som elsker jobben sin.

Av Per Erik Buchanan Andersen.

Det er førti år siden Ola Otnes fikk jobb som skuespiller på Den Nationale Scene i Bergen, og nesten tretti siden han begynte på Teater Ibsen. Bare gudene og Ola vet hvor mange forestillinger og roller han har spilt. Han har alltid gjort mye spennende, mye tøft og mye rart, Den energien han tilfører siste oppsetning på teatret er likevel imponerende. Det at han spretter opp og rundt og ned av den fikst oppbygde scenen er jo artig med tanke på at han er dobbelt så gammel som resten av skuespillerne, men formen og uttrykket i «Den gylne drage» er vel sannsynligvis noe kjappere og tilsynelatende mer «moderne» enn mange klassiske roller han har hatt. Men Otnes leverer på bestilling i kinarestauranten. Han er like nywoket som resten av gjengen. Dingler med beina og er ung mann, asiatisk mann og flyvertinne uten å forandre en mine.

Akkurat det er et poeng i Bjørseths oppsetning av Roland Schimmelpfennigs gyldne drage. Skuespillerne har tre, fire og fem roller samtidig, uten kostymeskift eller særlige karakterendringer. Det vi ser er ikke hva vi får. Enkle, til tider naivistiske replikker som insisterende repeteres gjør at publikum visualiserer flere historier enn den som fysisk vises på scenen. En tann som flyr gjennom luften, en loftsleilighet, en matvareforretning, en kinarestaurant. Skuespillerne ramser selv opp sine karakterbeskrivelser og sceneanvisninger underveis. Historier inni historier. En kinesisk eske med andre ord.

Tablåene skifter raskt ved bruk av Torgny Amdams lydbilder og Eriks Spets Saandviks lysdesign. Sammen med tirader av oppskrifter på thairetter som blir bestilt på det hektiske, imaginære kjøkkenet blir uttrykket mørkt, morsomt og absurd.

Regissør Maren Bjørseth ble nominert til Heddaprisen i 2016, tidligere i år hadde hun regi på suksessforestillingen «Cally» av Ruth Lillegraven på Det norske teatret. Sammen med scenograf Katrin Bombe har hun skapt en smart festforestilling av «Den gylne drage». Men det er det sammensveisede ensemblet som gjør jobben. Mari Dahl Sæther er alltid god på Teater Ibsen. Patrik Aspelund Stenseth også, denne gang spesielt som dansende gresshoppe. Stian Isaksen og Mathilde Alvilde Jakobsen Skarpsno gjør hovedretten ekstra sterk. Særlig Skarpsno som mann i stripete skjorte. Likevel er det samspillet som gir driv og troverdighet.

Er det så noen vasne nudler her. Nja, noen tekstpartier er nok litt overkokt, og sammenvevingen av historiene litt vel fiffig, men «Den gylne drage» er en frisk miks av sitrongress, løk, tekst, rampete regi og scenografi i hot karrysaus.