IMG_8308

Ferskentre på Moldhaugen, Porsgrunn sep. 2018.

Jeg var for det meste hjemme i sommer. Noen småturer til Olavsberget, Stavern, Risør, Rognstranda, ferjene i Breviksfjorden, en øy utenfor Helgeroa. Joda jeg rakk å få en fartsbot i Oslo også, men jeg trenger ikke ramse opp hele dagboka. Mest på terrassen. Mest i Porsgrunn. Rundt omkring på Vestsida. Lysthusåsen, strandpromenaden og oppover. Merkelig hva som skjer når heten blir liggende som et teppe. Når det er tjuesju grader klokka ti på kvelden flere uker på rad og ikke et vindpust. Man bytter til utenlandsfilter. Et mildt sepiatonet, sløret filter.

Det man finner pittoresk og eksotisk i småbyer langs Middelhavet ser man plutselig i nabolaget på grunn av varmen. Krysset mellom Byebakken og Fredbohavna ser italiensk ut i middelhavsfilteret. Den gamle dokka på Porsgrunn Mek blir gresk. Smugene og bakgårdene oppover Storgata kanskje franske i kveldslyset. Elva ser utenlandsk ut den også ved Osebro, med tørt gress langs bredden og seilbåter oppover kanalen.  Blomsterbedene i sentrum, kaffen og smårettene på uterestaurantene ber om fiolin og musette.

Duftene av mat, og summingen av stemmer som snakker og humrer til over midnatt på en onsdag, er jo ikke vanlig her i byen. Til og med arkitekturen endrer seg når temperaturen på betong og murstein stiger. Forblendingssteinen på Plentybygget gløder mer rosa, og det nye Skomværkvartalet ser spansk ut (minus fortauskafeene) i sola. Så det var fint å være mest hjemme. Det var et skriveprosjekt, et ferskentre og en vinranke som skulle vannes, i tillegg til tomatplantene. Gud som den drueplanta vokste, selv i krukke på terrassen. Trur den fikk tjue liter vann i døgnet på det varmeste. Det ble ikke noen druer i år, men du verden for noen flotte blader.

Jeg skjønner jo at det går den gærne veien, at ekstremvær ikke er bra. Ikke for miljøet, ikke for kloden, og slett ikke for oss som har skapt skiten. Det er vi som ryker først. Det skulle bare mangle. Men jeg må innrømme jeg likte det likevel. Nesten tre måneder med hetebølge i lille Porsgrunn. Vi fikk båtturister fra Bamble og helt fra Danmark. Som spurte om vi hadde do på brygga. Det har vi jo ikke, men jøss det la turister til ved rådhuskaia. Flere ganger. Rekesmørbrødet på Ælvespeilet var enda høyere og jeg er sikker på jeg hørte noen snakke spansk utenfor porselensfabrikken. Nesten sikker, jeg sykla bare kjapt forbi. Det var i alle fall stadig fullt på Seylmageren.

mini fersken

Ferskentre, Moldhaugen, Porsgrunn, april 2018

Mini ferskentre stod det på lappen fra Hageland i april. Astrid pollinerte blomstene med q-tips. Jeg kjøpte det andre påskedag for å være grei, og på grunn av at det blomstra så tidlig. Vi hadde ikke noen særlig tru på at det skulle bli noe ut av det, men siden vi altså var mest hjemme i sommer, og mye på terrassen, så ble det stelt godt med. Jeg flytta det også, fra den varmeste veggen til ytterst mot rekkverket. Slik at de som gikk forbi skulle skjønne at her er det eksotisk, her blir det fersken. Og det blir det. Ti, tolv stykker. På grunn av sommervarmen. Vi har ikke smakt ennå, har ikke høstet, men kommer til å skryte uansett. Vinranka vokste seg langt innover pergolaen, mye større enn vi håpet på, men ingen druer denne sesongen altså. Neinei.
Men nå som september har sniki seg på, så tenker jeg at neste år tar jeg gjerne en runde til. Med softis på brygga, unger som bader i elva nedenfor Kafe K, og fem seks uker med tjuefem. Ikke for at jeg regner med at vi har bedre tilbud til trengte båtturister, men bare for egen del. For å føle meg litt utenlandsk selv om jeg bare er hjemme på las verandas. Oppleve like varm asfalt en gang til. Få ferskenene til å rødme og vindruene til å bugne på Vestsida. Men hvis det svir for mye for den globale oppvarminga får jeg heller kjøpe frukt på PP-senteret, å late som.

Per Erik Andersen