Litteraturgarasjen

«Ikke gå fra oss nå. Vi to er kanskje de mest ulykkelige menneskene i verden.»

Veslemøy Mørkrid som Alice er en gnistrende bruk av utropstegn og punktum. Hatet har satt seg i kroppen. Hun er så infam at det er deilig å se på.

Teater Ibsens oppsetning av August Strindbergs «Dødsdansen» hadde premiere i Skien 17. november. Martin Lotherington er instruktør, Signe Gerda Landfald scenograf, og Erik Spets Sandvik har en lekker lysdesign. Men tilbake til Alice, det er hun som er den interessante her.

En fryd å se ondskapen
Mørkrid slentrer rundt på en tidløs scene, med bakfyllas likegyldige, befriende og bitende replikker. Alice har vært innstengt i ekteskapet med Edgar i mange år, det nærmer seg sølvbryllup.

-Da vi var forlovet skilte vi oss to ganger, og etter vi ble gift, har vi forsøkt å skille oss hver dag, sier Alice.

Edgar er fortsatt en narsissist og hissigpropp, men hos Alice har raseriets damp forlatt henne. Hun er ikke slem lenger. Slem holder ikke. Hatet er nedkokt til en essens av ondskap og bitre dråper. Hun stikker, forulemper og krenker ektemannen med sylskarp presisjon. De er avhengige av det. Og når hun med hånende blikk gir publikum på første rad grove karakteristikker, er det en fryd å være til stede.

Galskap & drømmespill
Strindberg skrev «Dødsdansen» i 1900/1901 og den ble fremført første gang på hans eget Intima Teatern i 1909. Stykket er bygget opp rundt Strindbergs drømmespillteknikk; assosiasjoner og subjektiv opplevelse fremfor objektivitet, ulogiske handlingsmønstre og fantasi fremfor fornuft og rasjonalitet. Med andre ord – få galskapen frem. Ikke rart at Strindberg og Hamsun var både svirebrødre og fiender på 1890-tallet. Begge hadde forresten et elsk-hat-forhold til Ibsen. Mest hat egentlig.

Faenskapet er det samme
Lotherington sier i sin oppsetning ikke noe om tid og lite om sted. Det er energien og det grenseløse i det destruktive forholdet han vil vise. Forholdet som fortærer alle som kommer i nærheten av det. Selv med mye bruk av røykmaskin lykkes Lotherington med det. Litt vampyrisme og kannibalisme får vi også, ellers er dødsdansen frisk og ny. Scenografien er nedstrippet, enkel og bygger fint oppunder det tidløse. Vi kjenner oss igjen alle sammen. Faenskapen er den samme nå som før.

Kjærlighethatets svarte hull
Frank Ole Sætrang er fin som Edgar. I denne oppsetningen er kaptein Edgar moroklumpen. Han er håpløs, syk og dum. Kurt (Jo Adrian Haavind) er vennen som vender tilbake fra fortiden og er akkurat den tennvæsken det skakkkjørte ekteskapet mellom Alice og Edgar trenger. Det gir dem næring. De sliter ham mellom seg. Betror seg, forfører, speiler og lyver helt til han fortæres i kjærlighetshatets svarte hull.

Ekteskap er ren pinsel
Da Strindberg skrev «Dødsdansen» hadde han to skilsmisser bak seg og var i ferd med å gifte seg med Harriet Bosse. Det gikk ikke bra det heller. Han sa at ekteskapets natur er ren pinsel – han hadde digget å se Veslemøy Mørkrid som Alice.

Per Erik Buchanan Andersen

Dødsdansen – Teater Ibsen
Premiere 17. november 2017
Instruktør – Martin Lotherington
Scenograf – Signe Gerda Landafald.