Munch_Det_Syke_Barn_1896

Det syke barn. Edvard Munch 1886. Göteborgs kunstmuseum.

Det er tante Karen som sitter med bøyd nakke og holder Sophies hånd. Hennes søster, barnas mor er allerede død. Sophie, femten år gammel, sist sommer gikk hun med parasoll og var på tur til Fredrikstad. De andre i rommet hører korpslegens milde stemme:

-Ville du gjerne leve, Sophie?
-Ja.
Sophie lener seg fremover, sier hun kjenner seg trett, vil tilbake til sengen. I samme øyeblikk er det over. De bærer henne fra stolen hvor hun dør tilbake til sengen.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

Edvard Munch ble født den 12. desember 1863. Når storesøster Sophie dør er han knapt fjorten år gammel. Morens bortgang, hans egen helse og tilstedeværelsen ved storesøsters bortgang etser seg fast i minner og følelsesliv. Hele hans kunstnerskap begynner med, kretser om og vender tilbake til de samme motivet, det samme temaet. Opprinnelig kalte han maleriet betegnende nok «Studie». Hele livet forsøker han av et gnagende driv å male ut sorgen, prøver og prøver.

Da jeg først så Det syge barn – det bleke hode med det stærkt røde hår mod den hvide pude – gav det mig et indtryk som under arbeidet forsvandt. Jeg fik et godt men annet billede frem på lærredet. Billedet late jeg da mangfoldi gange om i løbet avf et år – kradset det ut – lot det flyte du i malermidlet – og forsøgte atter og atter at få det første intryk. Den skjælvende mund – den gjennemsiktige bleke hud – mot lærredet – den skjælvende mund – de skjælvende hænder. Jeg holdt så endeli op – udtrættet.

I 1886 bruker han Betzy Nilsen, tjenestepiken hjemmefra som modell. Han gjør henne til sin egen søster. Søker etter det uttrykk som beveger hans sinn. Han riper med kniv, spaltel. Gir blanke i naturlikhet. Maler på nytt og på nytt. Det er vissheten om døden han vil vise, resignasjonen, den trette bevegelsen som ikke er der, og som likevel utgjør hele bildet.

Maleriet viser søsterens bleke ansikt i profil, med et svakt gjenskinn av ansiktskonturen inn mot den hvite puten. Det siste blikk mot tanten som sitter lutet og holder niesens hånd. Sophie dør i dette øyeblikk, dør inn i putens hvite lys. Det er det Munch maler. Den mørke buen i sengegavlen fortsetter i tantens krummede nakke og skulder og ligger som en dødens ramme rundt det syke barn. Sophie ser ikke på sin tante, men på noe over, noe annet. Tanten er allerede i ferde med å ta den store sorg innover seg.

«Det syke barn» fra 1886 foregriper modernismen og malerkunsten med flere tiår, på samme måte som Knut Hamsuns « Sult « gjorde innenfor litteraturen noen år senere.

Lerretets strenge kvadrat gjentas i puten, og det tilnærmede kvadrat som figurene danner sammen med folden i teppet, hvor diagonalene skjærer hverandre der hendene møtes. Her er detaljene ført ned til et minimum, hendene flyter over i hverandre. Perspektivet i bildet spiller liten rolle, det er figurene som skaper rommet. Fargekontraster og planforskyvninger bygger rommet, og dermed foregriper den unge Munch kubistene. Det er ikke tilfeldig at Munch lenge etter kubistenes storhetstid bruker ordet kubistisk når han mintes ungdomsverket.

Jeg havde utført stolen med glasset for meget – det afledet fra hodet. Da jeg først så billedet skimtede jeg blot glasset og omgivelserne. Skulde jeg ta det bort? Nei det virket til at fordype og fremhæve hovedet. Jeg skarbte omgivelserne halt du og lod alt stå i masser. Man så over bordet og glasset.
Jeg opdaget også at mine egne øienhår havde virket med til billedintrykket. Jeg antydede dem derfor som skygger over bildet. Hodet blev på en måte billedet – der kom frem bølgelinier i billedet – perifireier – med hodet som centrum. Disse bølgelinier benyttet jeg ofte senere.

Ved åpningen av Høstutstillingen i 1886 fikk Det syke barn hard medfart av kritikerne. Anders Aubert kalte maleriet «et halvskrapt, kassert utkast. Bildet er en abort». På vei ut fra utstillingssalen åpningsdagen møtte Munch naturalistmaleren Gustav Wentzel. «Humbugmaler! Skrek han meg i ansiktet», skriver Munch. Kritikken gikk hardt inn på Munch. En periode gikk han tilbake til mer naturalistiske linjer, men motivet, det første inntrykket slapp aldri taket.

«I det syke barn brød jeg mig nye å veie –
det var et gjennembrud i min kunst –
det meste af hva jeg senere har gjort
fik sin fødsel i dette billede.»

«Det syke barn» er et uoverkommelig bilde av en uoverkommelig situasjon. Malt av en indre nødvendighet. Ingen kan være uanfektet av smerten i bildet, men likevel er det ikke sentimentalt. Munch sier selv et sted at når vi dør, dør verden fra oss – smerten er derfor hos den som blir igjen.

Kilder:
Munch med egne ord – Poul Erik Tøjner
Edvard Munch – Mennekset og kunstneren, Ragna Stang
Historien om Edvard Munch, Ketil Bjørnstad.
Sitater i kursiv: Edvard Munch