LINDA NESBY P13A1752

PIONER: – Knut Hamsun var en pioner på mange områder, også i forhold til psykisk sykdom slik det fremkommer i «På gjengrodde stier», sier førsteamanuensis ved Institutt for kultur og litteratur ved Universitetet i Tromsø, Linda Nesby. (Foto: Stig Brøndbo, UiT)

– Man trenger en form for hudløshet for å skrive stor kunst. Knut Hamsuns forfatterskap bærer preg av inntrykksømhet samtidig som han beskrev sine opplevelser som pasient. Det sier Linda Nesby, førsteamanuensis ved Institutt for kultur og litteratur ved Universitetet i Tromsø.

Av Astrid Borchgrevink Lund

Hun mener man kan trekke en linje mellom dagens pasientblogger og Hamsuns siste roman. «På gjengrodde stier» (1949) der han skriver selvbiografisk om sine erfaringer som pasient. Hamsuns øvrige fiksjonelle forfatterskap tok også for seg både kritikk mot sykehus og helsepersonell, ironisering av behandlingstilbud og forslag til alternative behandlingsmåter. Særlig finner vi dette tematisert i romanen «Siste kapittel» fra 1923.

 

Det ubevisste sjeleliv
– Hvordan vil du definere inntrykksømhet?
– Jeg oppfatter det som evnen til å se innover slik Hamsun også selv gjør i et intervju fra 1941. Bortsett fra denne ene gangen bruker han ikke ordet «inntrykksømhet» selv, men praktiserer det, blant annet i «Sult» fra 1890 der han beskriver det ubevisste sjeleliv. Vi møter her om en person som er full av inntrykk og følelser, og som er vár for både egne og andres stemninger. Boken er en illustrasjon av Hamsuns egne litterære program der han ønsker å vende interessen bort fra samfunnsmessige utfordringer og over mot det komplekse sjelelivet. For å beskrive dette, var hans egen inntrykksømhet helt klart et pre. Hamsun skrev intenst og mye i litterære raptuser som resulterte i «Mysterier»(1892), «Pan»(1894) og «Sult» i tillegg til vandretriologien. Han står bak et omfattende forfatterskap som ble rundet av med «På gjengrodde stier» . Den hadde helt klart selvbiografiske trekk, blant annet om egen sykdomstilstand og Hamsuns pasienterfaringer. Det er en moderne bok der han tør å blottstille seg om oppholdet på psykiatrisk klinikk, sier Nesby. Hun mener Hamsun hadde to litterære prosjekter.

 

Var en pioner
– Han har den samfunnskritiske delen der han pirker borti det bestående samtidig som han er sensibel for karakterenes ulike stemningsskifter.
– Mener du Hamsun gikk foran i forhold til andre forfattere i egen samtid?
– Han var en pioner på mange områder, også i forhold til psykisk sykdom slik det fremkommer i «På gjengrodde stier». Hamsun opplevde i sin barndom at familien hadde nerveproblemer, noe som opplevdes som skamfullt. Hamsun opplevde ikke seg selv som syk utover at han var nærmest døv, men gikk til litterært angrep på Psykiatrisk klinikk, direktør Gabriel Langfeldt og det å være innlagt. Knut Hamsuns siste roman er blitt kalt både et forsvarsskrift og et bekjennelsesskrift. Men boken er også en pasientfortelling. Den forteller historien om å være tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon i fire måneder. Psykolog Gunvald Hermundstad har omtalt «På gjengrodde stier» som et «av de viktigste skriftene for å forstå hvordan en observand kan oppleve rettspsykiatrien».

 

Vanskelig å leve med
Linda Nesby tror det å skrive ned pasienterfaringer kan være positivt.
– Her kan det ligge en terapeutisk avbalansering. Vi vet at korte skrivesekvenser blant annet kan redusere stress. Det å få uttrykke sansene på forskjellige kunstneriske måter, er viktig for mange. Knut Hamsun var nok en vanskelig person å leve med, men han kunne virkelig beskrive det såre og vare, mener Nesby.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Erfaringskompetanse.no