Geddy Aniksdal har gestaltet flere mannlige roller i sin karriere. Som vismannen og dikteren Tu Fu i oppsetningen «Flyktningens 7 songar» viser hun frem hele sitt register som skuespiller.
Tekst: Per Erik Buchanan Andersen/Foto: Astrid Borchgrevink Lund
Det er en lavmælt og intim forestilling som vises på Friteatrets egen scene i Huken. Det lukter røkelse, rommet er svart, belysningen dunkel. Med en spade i den ene hånden og en stråmatte på skulderen vandrer en eldre kinesisk mann inn på scenen og presenterer seg med grøtet stemme til publikum:
Kall meg Tu, nykomlingen, gamlingen
Han med langt hår, han med hvitt hår
Urtesamleren, han som går bøyd under åsen
Han som står på stupet når det snør
Disse ordene stammer fra dikteren, forfatteren og professoren Georg Johannesen gjendiktning av Tu Fu’s tekster i 1968. Johannesen døde på julaften 2005 under en ferie i Egypt. Under minnehøytideligheten i kirken etterpå leste Jan Erik Vold «Flyktningens syv sanger», Johannesens gjendikting av Tu Fu’s dikt fra 769.
Tu Fu (kinesisk: 杜甫) var en dikter som opplevde Tang-dynasitets storhet og fall på 700-tallet og er kjent for sine shi-dikt, en diktform med åtte parvise linjer med fem eller syv skriftegn. Både tonelag og ordlyd er viktige for formen. Georg Johannesen gjendiktet skriftene gjennom tyske og engelske oversettelser og har ivaretatt den åpne formen. Diktene fremstår som visdomsord og beskrivelser hvor det personlige ‘jeget’ viskes ut til fordel for en mer tidløs fortolkning og betydning.
Fingeren som stryker staven, hånden som griper spydet, nakken når uniformen tres på. Resignasjonen. Med forsiktige grep gir Aniksdal skikkelsen troverdighet og liv.
-Tu Fu er et exemplum, hevdet Johannesen.
-En som demonstrerer hva det vil si å være en stor mann. Tu Fu samler hele samfunnsspekteret i én person, han er konfutseansk i enhver forstand, dessuten buddhist og taoist, han også.
Gjennom hele sitt liv hevdet Johannesen at i en fornuftig verden ville Tu Fu bli trykt hver dag, mens det burde gå 1200 år mellom hver gang VG og Aftenposten kom ut
Sammen med Den norske tenkemåten, 1975 blir Tu Fu sett på som noen av Johannesens viktigste verker. Han plasserte seg konsekvent utenfor og skeptisk til det etablerte og gjenkjente sitt eget blikk og ståsted i Tu Fu’s dikt.
Her har jeg blitt gammel uten å bli noe annet
Tre års hungersnød åt opp tredve år
Jeg har levd av å plukke bær i utmarken
I hovedstaden er embetsmennene ennå unge
Det er vel rimelig at unge folk vil opp og frem
Rundt om i fjellene bor mine lærdeste venner
Ja, dette er syvende sang, den slutter rolig:
Jeg åpnet øynene og så hvor hurtig solen gikk ned
Georg Johannesen har vært viktig for skuespiller Geddy Aniksdal og Grenland Friteater. Utallige forestillinger basert på Johannesens tekster har blitt satt opp av teatret og blitt vist lokalt, i inn- og utland.
Det ligger noe melankolsk, respektfullt og vakkert sørgmodig over Aniksdals tolkning av den kinesiske vismannen, vandreren og flyktningen. Sminken, mimikken og detaljene i Aniksdals bevegelser og holdning tar oss med til et rom fra en forgangen tid, med ideer og tanker som fortsatt er brennaktuelle i forhold til pågående flytningkatastrofer. Fingeren som stryker staven, hånden som griper spydet, nakken når uniformen tres på. Resignasjonen. Med forsiktige grep gir Aniksdal skikkelsen troverdighet og liv. Lavmælt mediterer hun frem tanker om vennskap, forståelse, omsorg, åndelig tomhet og likegyldighet.
Med musikken som går i bakgrunnen under det meste av forestillingen, burde skuespilleren kanskje hatt mikrofon, men med Tor Arne Ursins regi har Aniksdal I Tu Fu funnet en vár forstilling og gripende skikkelse hun og Grenland Friteater helt sikkert kommer til lå utvikle videre.
Litteraturgarasjen 