thomas bye torgersensaken

Med en formidabel forteller- og formidlingsevne utsetter Thomas Bye meg for de samme mekanismene og virkemidlene som mistenkte, vitner, aktorat og forsvarere opplevde under justismord-sakene han forteller om. Jeg blir manipulert og overbevist.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

Monologen 0+0=4, regi Aslak Moe og fremførelse av teatersjef Thomas Bye handler om justismord i norske rettssaker, om folkeopplysning og om vår evne til å tenke upåvirket og sannferdig.

-Jeg ville ikke lage en personlig forestilling om mitt forhold til Torgersen-saken, sier Thomas Bye om arbeidet med utviklingen av forestillingen. Og så er det akkurat det han gjør. Eller?

Vitnemål
Bye starter sin monolog med å hilse på de fleste av publikum når vi kommer inn i salen på Teater Ibsen. Et gjenkjennende hei, et takk for sist, en smilende kommentar. Monologen ble utviklet ved at Bye og regissør Moe testet ut den muntlige fortellerformen uten manus om kjente justismordsaker i private leiligheter omkring i Oslo. Først Torgersen-saken, deretter Liland, Moen, Tengs og flere. Jeg føler meg velkommen når jeg setter meg. Thomas Bye forteller at han snublet over saken om Fredrik Fasting Torgersen ved en tilfeldighet – og ble oppslukt. Han gjør narr av seg selv som ung, arrogant skuespiller som ville spille teaterstykker som berørte og betydde noe, og at Torgersen-saken forandret noe i ham. Han er selvironisk og personlig. Jeg tror ham.

Fantastiske forklaringer
Første del av monologen er viet Torgersen-saken. Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel pluss ti års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. I ettertid har det vist seg at alle de tekniske bevisene ble feiltolket av datidens sakkyndige, og det ble gjort blemme på blemme under etterforskningen. Saken er fortsatt ikke gjenopptatt.

Bye fremviser en enorm detaljkunnskap om saken. Han formidler fantastiske forklaringer og utrolige antagelser som ikke logisk henger på greip, men som likevel førte til fellende dom. Det er ikke til å fatte. Gjenforteller hendelsesforløp og fakta med en troverdighet som om det var reelle minner fra hans eget liv. Jeg føler jeg som publikum er vitne til sannheten om Torgersen-saken, noe jeg sikkert er, men det er her 0+0=4 som teaterforestilling begynner å bli virkelig interessant. For dette er ikke reelle minner fra Thomas Byes eget liv, jeg bare oppfatter det sånn. Jeg blir grepet og overbevist. Bombarderingen av fakta som jeg kvart, halvt eller ikke kjente til fra før, manipulerer hjernen min. Jeg tror jeg gjør meg opp min selvstendige mening. De fleste i salen gjør det, jeg føler vi står sammen. På et tidspunkt ut i forestillingen kunne Bye ha kommet med anekdoter eller faktaopplysninger som var direkte falske og fordreiende, og jeg ville trodd på det. For resten er jo sant.

Vi gjør det igjen
Alle mener det er feil og urettferdig at noen er uskyldig dømt, det er ikke vanskelig å henge seg på det laget. Monologen 0+0=4 vil lenger enn det. Når Bye forteller om Torgersen, Per Liland og Fritz Moen, rister vi på hodet av aktoratet, systemet og prestisjen. De ble jo tatt for noe de ikke hadde gjort. Lett å mene når fasiten finnes, tretti, førti, femti år i ettertid. Nå er vi i flertall. Få, eller ingen, sa ifra da. Den kollektive sannheten var annerledes.

I tillegg til fakta- og folkeopplysning om historiske justismordsaker pirker Thomas Bye borti samfunnets overordnede ønske om å finne en løsning. Den personlige fortelling veier ofte mer enn faktum. Vi lar oss stadig forlede. Bare indisiene er mange nok så dømmer vi. Vi kommer til å gjøre det igjen.

 

Teater Ibsen
Forestilling: 0+0=4
Regi: Aslak Moe
Monolog fremført av Thomas Bye
Full sal