Så måtte det altså en nevrotisk, ustabil romanfigur og en langhåret raddis til for å brøyte nye veier for norsk forlags- og bokbransje.
Tekst: Per Erik Andersen
Elling er tilbake. Den annerledestenkende surkålpoeten vokste seg ut av Ingvar Ambjørnsens fire bøker til filmlerretet og teaterscener verden over, og ble et allemannseie. Et begrep, en tilstand. Alle skjønner hva det er å være ‘litt Elling’. I avslutningen av «Elsk meg i morgen» (1999) sender forfatteren Elling ut i en ny psykose. Han forlater ham ikke, men mister ham av syne. Og nå, femten år etter, er han tilbake og sender sine bloggtekster til forfatteren. – Jeg var sikker på at han var borte, sier Ambjørnsen. -Men med sin sedvanlige insisterende tro på egen sannhet, krever han nå på nytt sin plass.
Leserne først
Kjelleren på Grand Hotell i Larvik er fylt til randen på andre forestillingsdag. Ved et skrivebord sitter Ingvar Ambjørnsen og leser et utvalg av bloggtekstene han har mottatt fra Elling det siste året. – Dette er back to basic, sier Ambjørnsen fra pulten med surkålpakker og fyrstikkesker. – Dere er de første som får høre dette. Dette er et litterært prosjekt jeg tester ut direkte til leserne, og et spark til forlagsbransjen og bokhandelkjedene. De har laget noen nye ordninger som gjør at bøker som forfattere har holdt på med i kanskje ti år, kun selges til full pris fra november til mai. Deretter er det fritt frem for dumping og billigpriser. De tar fra oss levebrødet. Jeg kan ikke stoppe den ordningen, men jeg kan gjøre ting på min måte, og det gjør jeg nå – leserne først, forlaget etterpå.
Den menneskelige psyke er en vill og farlig jungel.
Elling
Ekte
Fra sin utkikkspost i Hamburg har Ambjørnsen lenge kommet med skrå korrektiver og påminnelser til utviklingen i det norske samfunnet i tillegg til romanskrivingen. – Men jeg vil jo ikke være en slik rikssynser som skal uttale seg om alt. Jeg mener noe når jeg mener noe, og så er det først og fremst forfatter jeg er. Alle som har møtt Ambjørnsen får hel-ved-følelsen. Han kjører greia si, og det virker ikke som han er komfortabel med å tilhøre noen spesiell klikk eller bli satt i bås. Og selv om han sier at det kom helt overraskende på ham at Elling dukket opp igjen, så kan man ane en Ambjørnsen som på finurlig måte påpeker at en del saker har gått helt av skaftet her i landet. Han både mener og og antimener gjennom Ellings bloggtekster.
Ustoppelig
For det Elling som blogger. Fra sin sokkelleilighet i Oslo (han er selv veldig tydelig på at det er en sokkelleilighet, ikke kjellerleilighet) publiserer han sine bloggtekster og sender til forfatteren. –Da jeg først begynte å skrive om Elling, var det for å vise hvor sårbare vi er, sier Ambjørnsen. – Etterhvert så jeg at jeg egentlig hadde skrevet en psykopatenes hakkespettbok. I nittien vandret jeg nattestid frem og tilbake i leiligheten min i Hamburg og grublet på en romanidè. Jeg kikket over på Grindelblokkene på andre siden av den femfelts motorveien og følte meg iakttatt. Det var et lys i et av vinduene der oppe, og plutselig så jeg det for meg. En person der opp som fulgte med på meg og hva jeg gjorde. Jeg så det med hans øyne. Og med førstesetningen i Utsikt til paradiset; «Mor døde.», var Elling i gang. Nå er han tilbake og han er ustoppelig. Han mener noe om det meste, og det er temaer jeg vet kommer, men som jeg gruer meg til.
(Saken fortsetter under bildet)
Leker og sparker
Ambjørnsen leser et utdrag av Ellings funderinger fra september og oktober 2013 med titler som «Yoko Ono er en sjarlatan», «Frosne hemmeligheter», «Homofili på trikken» og «Dill og dall fra Dalai Lama». Forfatteren sprudler av nysgjerrighet og overskudd, og de til tider burleske og vittige tekstene har hele tiden en underliggende brodd. Ambjørnsen leker, sparker, underholder og mener sterkt på samme tid. Man må tenke seg om flere ganger før man helt skjønner hva man blir truffet av.
Tar en Hamsun
Hamsun er en av de få forfatterne som holder seg, sa Ambjørnsen til Litteraturgarasjen tidligere i år. Bortsett fra Victoria som er noe søl, står hans første bøker som påler fortsatt.
Og uten sammenligning for øvrig, gjør Ambjørnsen noe av det samme opprøret mot det bestående litterære regimet som Hamsun gjorde for 120 år siden. Han planlegger en norgesturné med Ellings tekster før forlagene får dem. Etter forestilling ytret sidemannen min at «…ja, ja, når du heter Ingvar Ambjørnsen kan du få til å gjøre slikt. Han trekker jo folk.» Men det er vel det stikk motsatte som gir dette prosjektet hold. At en så profilert forfatter som Ambjørnsen fortsatt har krigslyst nok til å påta seg et ansvar og gjøre noe. – Det er jo et lite opprør dette prosjektet, sier Ambjørnsen. – Men det handler også om å finne nye måter og presentere stoffet sitt på. Både forfatterforening og forlag følger spent med på Ingvars revestreker. Blir det hans siste? Neppe.
Litteraturgarasjen 