Tekst: Per Erik Andersen
Foto: Astrid Borchgrevink Lund
—
-Jasså, William. Du skal inn å høre på Lier Horst du også.
-Vi deler jo kontor, så jeg synes jeg må følge opp.
-Men, det er jo han andre, Enger, som har bok i høst. Det er Horst som skal intervjue.
-Jeg vet det. Det er derfor jeg kommer.
Wisting ser oppover gaten. Det er tomt på Skipperstua nå. Løv og våt asfalt i stedet for blomsterurner utenfor butikkene. Stavern er ikke like smilende i oktober. Malingen på flere av de hvite husene er slitt. Vi forfaller, tenker Wisting. Vi har så mye bra her. Folk, skjærgården, festningen, historien, sommergjestene. Så snart vi tipper september går byen inn i en gråere fase. Blindgang.
Inne på det ‘Gule galleriet’ er køen lang. Jentene bak disken smiler og lager cappuccino, vinker til William i det han går inn i sidelokalet. Flotte jenter, tenker William.
Det ligger en papirlapp på det store, runde bordet lengst fremme. ‘Reservert- Doble initialer’. Så det er her vi skal sitte, tenker han. Bjørn Beltø, Morten Martens, Mette Minde, Varg V., Harry H. William nikker til de to forfatterne på scenen og setter seg på et mindre bord lenger bak. Tanken på å bytte navn har nok streifet, men man er den man er, doble initialer eller ikke. Det piper en melding i lommen i det Jørn kommer bort for å hilse.
-Pleier aldri være nervøs, jeg William, men dette er litt uvant. Rart å sitte i den andre stolen. Være den som skal spørre.
-Ta det som et avhør da vel. Begynn med personalia. Dette tar du på rutinen. Du har vel googlet Enger?
-Joda. Horst drar en hånd gjennom håret.
Stavern er ikke store byen, men folk kommer. Wisting kjenner de fleste. Jentene på kafeen har vært flinke til å lage atmosfære. Bilder på veggene, fargede bord og tapeter. Selv en regntung torsdagskveld fylles bordene.
Henning Juul setter seg ved siden av ham. –Beklager at jeg ble litt sen, måtte stenge hytta for vinteren. Det var nesten litt skummelt der ute nå.
Henning hutrer, gnir hendene sammen og peker mot det reserverte bordet:
-Skal det være en spøk eller?
-Er vi ikke alle det. William ler.
(Saken fortsetter under bildet)
Forfatterne på scenen snakker om bøkene sine, ‘Våpenskjold’ heter Engers siste. Kan ikke være lett å være forfatter, tenker Wisting. Måtte komme opp med noe nytt hele tiden. Lier Horst spør Thomas Enger om det å skrive kan sammenlignes med å komponere. -Du er jo egentlig musiker. Henning bøyer seg litt fremover når Thomas Enger setter seg til pianoet og spiller noen akkorder. –Musikk er mer en følelse, mer intuitivt – skriving er håndverk, svarer Enger.
Wisting henter opp mobilen fra lommen. Jørn er fin han, tenker han, hel ved. Sitter på scenen som om det skulle være i godstolen hjemme. Rødmer litt når han skal røpe tittelen på den neste boka si. Det er en sånn forfatter man skulle hatt. Et rabalder høres ute ved inngangen når Wisting klikker på ‘1 ny melding’. «Død kvinne funnet ved Olavsruinene ved Bamble kirke». Fra en gammel barndomsvenn fra Rugtvedt.
Inn i lokalet raver en tydelig beruset mann og deiser ned ved det runde bordet. Høy, mager, bredskuldret. Nå begynner det, tenker William og reiser seg og griper Henning lett i armen.
-Blir med meg, hvisker han. -Noe er på gang. De får klare seg uten oss.
I det døren lukker seg bak dem, hører han Harry velte en stol og hoie mot scenen. –Du skal ikke skrive bøker du vet du, Enger. Du skal spille piano! Wisting snur seg mot Juul og viser meldingen. –Er du med? Det kan hende jeg trenger en journalist.
Bakgrunnsinfo:
William Wisting og Henning Juul er hovedpersonene i henholdsvis Jørn Lier Horst og Thomas Enger sine kriminalromaner.
Litteraturgarasjen 