fredrik b

Essay av Fredrik Brattberg

Jeg leste en artig kronikk her om dagen, av kulturredaktør i NRK Hege Duckert, hvor hun forteller om sin store kjærlighet til boken ”Hundre års ensomhet” av Gabriel Garcia Marquez, en bok hun hevder hun ikke forstår. Hun spinner rundt spørsmålet ”Er det mulig å elske en bok uten å forstå den?” I skrivende stund leser jeg samme bok, og har om lag femti sider igjen. Og jeg forstår boken. Det høres kanskje blærete ut, men da må du henge med videre, for det har sin forklaring. Jeg mener nemlig at Hege Duckert også forstår den. Hun vet det bare ikke.

”Hundre års ensomhet” handler om slekten Buendía, som vi følger gjennom syv generasjoner. Og fordi de mangler kjærlighet er de dømt til hundre års ensomhet. Mange av familiens medlemmer gjør fantastiske bragder, men alt løper ut i sanden, av samme grunn: Mangel på kjærlighet. En annen ingrediens, som også berører tema ensomhet, er gammel tid som møte ny tid, som da en av karakterene regner ut at jorden må være rundt, og finner så ut at det hele er oppdaget tidligere. Vi møter et samfunn på siden av verden, som ikke har tatt del i den vitenskapelige og teknologiske utvikling. Måten dette skildres på, de formmessige grep som ligger til grunn i skildringen av dette, kan man kalle bokens slagkraft. Det er en slagkraft alle blir grepet av, uunngåelig sniker den seg inn i leseren og etablerer en følelse av håpløshet og ensomhet. Likevel, grepet av dette, er det fremdeles mange som vil hevde at de ikke forstår. De vil gjerne ha noe mer, noe håndfast. De vil ha klinkende klare svar på spørsmål som: Hva er det Gabriel Garcia Marquez mener? Hvorfor skrev han boken osv. osv.?

 

Vi kan si at Beethovens femte symfoni sentrerer seg rundt enkelte temaer, vi kan si at første sats sentrerer seg rundt tema frykt og at fjerde sats handler om glede. Man kan si at Beethovens femte symfoni går fra nederlag til seier og skildrer ulike følelser i menneskesinnet på dets vei ut av angsten. Alle forstår at en symfonien er abstrakt, fordi toner er abstrakte, og at å forstå musikk i grove trekk er synonymt med å like. Litteratur, derimot, er også abstrakt, men det er ikke like lett å fatte. Litteratur bygger på ord, og ord er konkrete. Og det skaper forvirring. Med litteratur nøyer vi oss ofte ikke med å beskrive hvilke temaer som berøres, nei der ønsker vi som regel noe mer konkret. Der ønsker vi å koke verket ned til en setning, som liksom skal være verkets minste fellesnevner. Kan man si at ”Hundre års ensomhet” handler om at fravær av kjærlighet fører til ensomhet? Og Hamlet, tidenes kanskje største litterære sensasjon, med den komplekse hovedpersonen som ikke klarer å hevne seg på onkelen, kanskje vi kan si at Hamlet handler om at man ikke skal utsette til i morgen det man kan gjøre i dag? Og svaret er nei. Selv kompleks litteratur ender opp som banaliteter hvis det blir kokt for mye ned, igjen er kun setninger som minner om gamle ordtak; sjelsettende verk lærer oss da ikke mer enn selvfølgeligheter, om å gå over bekken for å hente vann, eller at det er bedre med ti fugler hånden.

 

Jon Fosse skriver i sitt essay ”Skrivingas gnosis” at han ”…skriv fram eit språk som ikkje først og fremst betyr, men som først og sist er, ja er seg sjølv…” Og dette berører ved kjernen av det. Et kunstverk er noe først og fremst. Det er noe primært, og fordi det er noe, betyr det også noe. Som fugler, som trær, som elver og sjøer. Og som et menneske. Et menneske er noe, først og fremst, og fordi et menneske er noe, så betyr det også noe. Hva et menneske er kan man enkelt svare på, men hva et menneske betyr, ja det er vanskeligere. Likevel er alle enige i at et menneske betyr noe. For betyr man ikke noe, så er man ikke verdt noe. Og et menneske er verdt noe. Det betyr noe. Det føler man. Og betydningen ligger under der på en måte, uhåndgripelig. Og samme med et kunstverk. Hva betyr ”Hundre års ensomhet”? Det betyr noe. Alle som leser teksten får følelsen av det , at det ligger en slags viktig betydning bakom teksten. Men nøyaktig hva, ja, det er det umulig å svare på.

Med en artikkel er det motsatt. En artikkel er ikke et kunstverk. Og en artikkel betyr noe først og fremst. Det er artikkelens viktigste oppgave, den skal formidle et budskap. Og jo klarere budskapet er, jo mer vellykket er den. Men fordi artikkelen betyr noe, ja så er den også noe. Men hva den er for noe, ja, det er det er det ikke like lett å si. All betydning, alle de meninger artikkelen måtte fremme, kan eksistere uavhengig av artikkelen og er ikke på samme måte avhengig av artikkelens væren. Likevel har artikkelen en selvstendighet. Den er noe. Men hva?

Det hele er et spørsmål om form og innhold. I en artikkel er hva man sier det viktigste, og hvordan man sier det er sekundært. Alle verdens artikler må gjerne ha samme form, så sant innholdet er nytt. I et litterært kunstverk må ikke innholdet være nytt. Skriver man en roman om en som spises opp av byråkratiet, så kan man godt gjøre det, vel vitende om at Frans Kafka har behandlet dette tema i kunstlitteraturen tidligere. Man kan ta for seg akkurat det samme innholdet, men på en betingelse, at man presenterer innholdet på en helt ny måte. Måten å gjøre det på, altså formen, må være ny. Og form er i slekt med å være. Formen er håndgripelig. Den kan tas på og forklares. Den er nesten fysisk. Derfor er et kunstverk, først og fremst. Som steiner, som trær. Mens en artikkel, med dens tanker og meninger, er først og fremst ikke-fysisk og da primært betyr.

gabriel-garcia-marquez-hundre-aars-ensomhet

Det er umulig å si hva et kunstverk betyr, og det er også umulig å forklare hvorfor et kunstverk er vellykket. Man liker noe, men man vet ikke hvorfor. Som Hege Duckert, som sier hun elsker ”Hundre års ensomhet” samtidig som hun sier hun ikke forstår. I all kunst finnes en X-faktor, noe mystisk. Noe som ikke kan forklares. I musikk kalles dette for Beatleseffekten. For noen år siden ble det gjort et forskningsprosjekt, hvor en gjeng musikkprofessorer gikk sammen for å forske på Beatles sin musikk. Bakgrunnen var: De syntes alle The Beatles var fantastisk, men ingen kunne forklare hvorfor. Da de plukket låtene fra hverandre fant de bare alminnelige ingredienser, alminnelige akkorder og akkordrekkefølger. Og alminnelige tonearter, med få overraskende modulasjoner. Alt vanlig. Alt brukt tusener av ganger tidligere. Og når det kommer til teksten, ja da fant de lite annet enn banaliteter. Enkle klisjeer. Likevel, musikken rørte dem til tårer. Hvorfor?

Da sangene var plukket fra hverandre og ingen mystikk var avslørt, så var det bare en ting igjen: Å se på forholdet mellom elementene. De hevdet at X-faktoren oppstå i forholdet mellom de alminnelige akkordene og de alminnelige melodiene. Og i forholdet mellom tekst (innhold) og musikk (form). Selv om teksten var aldri så klisjefull og musikken aldri så enkel, så var det den perfekte tekst til den perfekte musikk. Selv om elementene i ”Hundre års ensomhet” er langt mer kompliserte og originale enn hos The Beatles, så er det like fullt i skjæringspunktet mellom elementene at magien oppstår. Det finnes mange bøker med vel så avanserte og originale ingredienser, men som knapt evner å berøre oss.

 

Skjæringspunktet mellom elementene er vi ikke i stand til å fatte med vår bevissthet. Bevisstheten kan kun konsentrere seg om et element av gangen. For eksempel, hører man på et tostemmig musikkstykke, hvor to selvstendige melodier spilles samtidig, så kan bevisstheten kun innta en melodi av gangen. Den andre melodien, som bevisstheten ikke konsentrerer seg om, blir inntatt ubevisst. Og inntar man stykke, slik det er ment, hvor man ikke konsentrerer seg om en av melodiene, men hører de to melodiene som en enhet, da kobler man inn ubevisstheten. Det samme skjer i forholdet mellom form og innhold. Vi evner ikke å styre bevisstheten mot mer enn et element av gangen, enten mot formen eller mot innholdet. Enten mot informasjonen teksten har eller mot måten informasjonen er presentert på.  Og samme som med de to melodiene, leser man teksten slik den er ment, hvor man inntar både formen og innholdet samtidig, ja da er vi nødt til å koble inn ubevisstheten og da opplever vi denne X-faktoren som bevisstheten ikke klarer å fange.

Og hvordan klarer kunstneren å skape slike avanserte skjæringspunkter? Vel, medlemmene i The Beatles var omkring 18 år da de skrev mange av sangene, og jeg kan ikke forestille meg annet enn at dette bare ble til. Et produkt av magefølelse. Intuisjon. Ingen bakenforliggende analyse. Og likedan med Marquez. Skjæringspunktene har blitt til ved intuisjon. Ved ikke-analyse. Og nettopp slik bør Hege Ducker innta boken, slik den ble skapet, med magefølelsen. Og hun bør ikke anklage seg selv for ikke å forstå.