Det kan ha vært det hvite omslaget med svake beige bølgeformer som like mye minnet om et landskap i det fjerne eller en uoppredd dyne som en naken kvinnekropp. Det kan ha vært tittelen, eller at boken sto stilt opp på skrå, litt bortenfor de andre bøkene på disken. «To erotiske fortellinger» av Marguerite Duras. Jeg kjøpte den i alle fall. Det var nok tidlig i juni.
Den første fortellingen, «Mannen i korridoren» er en lyrisk kortprosatekst som viser Duras manende, suggererende, repeterende, særegne måte å skrive på. Ingenting ved Duras var lineært. Tekstene, ordene og bildene har en bølgende form, lik tanker som alltid kommer tilbake, skyene som driver forbi mens de forandres, syklusen i begjæret, skammen og lengselen som vi alle kjenner til. Språket hennes er egenartet, poetisk syngende; noen opplever det besettende, andre mener formen er maniert.
Marguerite Duras ble født 4. april 1914, og ble en av Frankrikes mest omdiskuterte forfattere. Hun vokste opp i den franske kolonien Indokina, nå Vietnam. Hennes kanskje mest kjente bok, «Elskeren» skrev hun som syttiåring, en historie om seg selv som femtenåring og hennes forhold til en mye eldre og mer velstående mann. I innledningen til «Elskeren» skriver hun:
Nå skjønner jeg at jeg var svært ung, mellom femten og atten, da jeg fikk dette ansiktet som varslet om det alkoholen skulle gi meg i moden alder. Alkoholen fikk den funksjon Gud ikke fikk, dens funksjon ble også å drepe meg, å drepe. Jeg fikk alkoholens ansikt før alkoholen. Den kom bare og bekreftet det. Det var satt av rom for den i meg, jeg visste det, pussig nok visste jeg det før tiden. På samme måte som det var rom i meg for begjæret. Da jeg var femten sto vellysten tegnet i ansiktet mitt, uten at jeg kjente til vellyst.
Også dette lille avsnittet viser at tid og kronologi har en bøyelig form, hendelsesforløp er tøyelig og syklisk, og teksten kretser rundt noen av de sentrale temaene i Duras diktingen. Begjæret ubundet av normene, tangeringen av det forbudte, det umoralske, tabuene, renheten, sannheten, døden. Marguerite Duras ble ansett å være en vanskelig og utilgjengelig forfatter, men ble samtidig kultfigur for den opprørske 68’er-generasjonen verden over. Hun kjederøykte og drakk og skrev sine poetiske, eksistensielle tekster med innslag av absurd teater.
I «Elskeren» vender hovedpersonens tanker stadig tilbake til ‘bildet som aldri ble fremkalt’. De bildene vi bærer med oss på netthinnen; et blikk, en lukt, en fornemmelse, en bevegelse. Vår subjektive erindring av opplevelser og situasjoner som har formet oss. Alt fra bestemors underarm mot bakefjøla til opplevelser av frykt og opphisselse. Bildene som aldri ble tatt, men som er der alltid.
«Mannen i korridoren» er en erotisk fortelling hvor Duras dytter på grensene for tid, tanker og seksuelle tabuer. Fortellerstemmen iakttar et par i nabohuset. Novellen har tydelige sadistiske og masochistiske skildringer, språket er ubehagelig og vakkert på samme tid. Fra innledningen:
«Kvinnen har spasert langs bakkekanten foran elven, deretter har hun kommet tilbake der hun nå befinner seg, der hun nå ligger utstrakt, rett foran korridoren, i solskinnet. Hun kan ikke se mannen, hun er adskilt fra skyggen inne i huset, blendet av sommerlyset. Det er umulig å si om henne øyne er halvåpne eller lukket. Det ser ut som hun hviler seg. Solen er allerede veldig sterk. Hun er kledd i en lys kjole, av silke, som er revet i stykker foran slik at den blotter henne. Under silken er kroppen naken. Kjolen kan være hvit, litt gulnet, og gammeldags.»
I tillegg til «Elskeren» regnes «Moderato Cantabile», hennes gjennombruddsroman fra 1958 som et av hennes hovedverker, likeså Emily L, Smerten og Lol Valérie Stein. Marguerite Duras samarbeidet med Sartre og blir betegnet som forfatternes forfatter. Kanskje var det slik. Blant askebeger og vinglass var hun i alle fall en av de største til å mane frem bilder som aldre ble fremkalt.
Litteraturgarasjen 