likerikkelikes

Kanskje var det fordi noen lo på radioen klokka halv sju, den tomme boksen med pulverkaffe, katta som maste eller klesvasken som lå utover gulvet. Vet ikke, jeg våknet helt bakpå, så det trøtte trynet mitt i speilet og var plutselig dønn lei av smilefjes, fellesskap og framsnakking. «Vi må være rause på sosiale medier og knytte bånd,» hørte jeg fra radioen på nattbordet. Jeg vil hverken være raus eller sosial; ikke på nettet, ikke med meg selv engang. Jeg stakk føttene i de brune skoa uten lisser.

«Fotball er fellesskap og stammekultur» sa ledelsesbøkene fra begynnelsen av totusentallet. «knytt bånd», heter det nå. «Hold deg til flokken din».

Flokken går Birken. I fellesskap. Direktøren først, kvinne eller mann – med salgssjefen på bakskia med enda nyere utstyr. Resten av administrasjonen følger i feltet bak. Sheeple kalles det visst. «Den kompakte majoritet,» sa Ibsen. Menneskemengde med saueflokkmentalitet. De går av personlige grunner selvfølgelig. Femtifire kilometer av fri vilje. Med indre utvikling, relasjonsbygging, instagram, pulvercoating og to øl fra et mikrobryggeri på afterski. Ikke noe i veien med Birken, men det står respekt av folk som går 10-toppern også. Til Vealøs, Blåfjell, Melakollen og Narefjell. Alene. Med olabukse og ullgenser. Uten å skrive i boka. Mellom Rena og Lillehammer handler det om Arne Paasche Aasen, om «De nære ting», de viktige verdiene i livet som må deles på twitter og facebook på direkten. Man må være på!

Bakpå og irritert, og uten brød. Det spiller ingen rolle for jeg spiser ikke frokost. Fortsatt irritert over marsipanlokket av likes og smilefjes som skal tres ned over livets trivialiteter. Hei heller på en einstøing. Jeg tar en kortreist og hurtigstekt bolle og et pappkrus med kaffe på Shell.

Damer med likes & smileys er in nå. Med mange vokaler og utropstegn. «You go, Girl!» Jobbskifter og lederforedrag applauderes på samme måte som facebookbilder fra hagen og statusoppdateringer fra kjøkkenet. «Herlig!!», «Wow for noen nyyydelige vafler!!». Og alle de andre damene er fineste og vakreste. De står sammen. For kvinner har et fellesskap. De er kvinner. Female Future. Alle kan bli ledere og grûndere å få høyere lønn hvis du klikker på en tommel, forteller historien din og retweeter andres. «Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen».

Fra kontorvinduet blir jeg stående å se på elven. Det er fascinerende hvor klar speilingen av husene på den andre siden er slike stille morgener i mars. Lyset faller flatt inn. Får nesten lyst til å ta et bilde.

Det handler ikke om kjønnskamp. For hvis kvinnene er teite med sitt feiltastiske fellesskap, så er mennene bare dumme med bølling og brøling. For på puben er den sterke mannen leken. Der er det fritt for koseprat og ølet er dansk. Storskjermen er grønn eller hvit og lokalet så fullt av testosteron og støy at du pådrar deg tinnitus og helskjegg før pause. Med ski- og fotballkommentatorer som tror grammatikk er et bydelslag i Praha, og som tømmer sekken for superlativer allerede etter tredje stavtak eller første finte. Det er episke og astrale tilstander utpå der; hendelser for historiebøkene, gullføtter, stjerneskudd og gladiatorer. Fotball er stammekultur. Publikum brøler. Mesternes liga. Du forlater aldri laget ditt. Northug er et overjordisk dyr helt til det viser seg at han kom på niende plass. Eller når Messi misser. Da er det katastrofer, slutten på en æra og undergang for både den første, andre og syvende verden. Og så er de genier alle sammen. Utøverne, trenerne, smørerne, Judas, Jesus og José Mourinho. Eller svikere. Alt avhengig av et baklengsmål eller is i rubben. «Er det ikke deilig å ha noen å hate!»

I bilen hjem tenker jeg på oppvask og kattemat. Det er ikke godt å vite. Kanskje det bare er utenpå. Det kan jo hende at salgssjefen virkelig var stolt av at han klarte å komme i mål den lørdagen. At han hadde gruet seg i ukevis, og at det å mestre en sånn tur ble et vendepunkt. Kanskje ble han bedre både kjæreste og kollega. Eller hun som fikk ekstra mange tommelklikk på den tweeten, kanskje gjorde twittermeldingenog tomlene en forskjell. Som for han som småsjanglet ned fra Damilers til husbåten ved elva. Som syntes det var deilig å bare treffe litt folk en kveld. Ikke godt å vite, veldig lett å dømme. Vern om flokken din. Det tikker inn en sms. Noen har laget kveldsmat og lurer på om vi skal spise sammen. Et ansikt som ler avslutter meldingen. Jeg blinker og svinger til venstre. I like.

Tekst: Per Erik Andersen