Litteraturgarasjen

Etter tjue år møttes de igjen.

Jean Vincent Kerebels lysdesign er utsøkt. Der folk sitter stimlet sammen utenfor Sorte Sara (Sjøfartsmuseet) og venter på åpningsscenen, hvisker sidemannen min til kona si.

-Så heldig de er med været. Se på det kveldslyset. Det er virkelig fint her nede.

Kona vir hodet skrått mot elven.

-Det er ikke kveldslyset, det er lyskastere.

Bak en dør ser vi skyggen av Anton Juul med trettitallshatt vandre rastløs frem og tilbake.

-Men på husveggen der, det må jo være sola.

-Nei, det er teater.

Det er vanskelig å huske hvordan 1995-utgaven av Smuglere faktisk var, men noen av inntrykkene som festet seg best var bruken av kaia, elva, gamle bygårder og uterom, og at lyssettingen i noir-stil var tøff og hardkokt. Disse elementene har Grenland Friteater i tjue år foredlet og utviklet til å bli et varemerke. Man kan gjenkjenne regissør Tor Arne Ursins forestillinger også på det stilistiske. Det er et pluss. Den gangen ble forestillingen sett av ganske få og ble en snakkis. Nå er ti forestillinger utsolgt på forhånd.

Streaming fra tjuetallet
Åpningsscenen, sommerfesten på Sorte Sara, er idémessig en fortettet, mer intim og mangfoldig utgave av Menstadslaget i fjorårets forestilling, PS-14. Mange småscener samtidig; dansing, flørting, sykkeltyveri, lengting, snusking, fyll og pågripelser før første replikk. Tidsbildet er riktig. Blikket må være flere steder på en gang. Direktestreaming fra tjuetallet. Logistikken og timingen fortsetter gjennom forestillingen. Gamle båter, veteranbiler og motorsykler glir inn, forsvinner ut og utvider scenerommene.

(saken fortsetter under billedgalleriet)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Subjekt og predikat
Arthur Omre er kanskje norsk litteraturs største røver. Han satt ved kjøkkenbordet borte på Moldhaugen, mens unge Lars Vik suste forbi på sykkel ned Byebakken eller kasta på stikka på Lysthusåsen uten at han visste at han skulle spille ut forfatterens liv på scenen. Omre innførte den Hemingwayske skrivemåten i norske bøker. Korte setninger, subjekt og predikat, ikke noe utenomsnakk. Replikkene i forestillingen holder stilen. Her er arbeiderklasse, underdogs, enkle slutninger og kjappe vittigheter. Joakim Dan Jørgensen er fin i rollen som skjørtejegeren Hugo Larsen.

Porsgrunnsfolk
Det går en slags tråd gjennom tjue år med vandrende forestillinger fra Grenland Friteater – «Slik var’e for vanlige folk». Enten utgangspunktet har vært Georg Johannesen, Kjartan Fløgstad eller som i Flukten og Smuglere, Arthur Omre, så har har tilværelsen blitt sett med arbeiderklassens blikk, Hydroarbeideren, opprøreren. spritsmugleren. Folk fra Porsgrunn. Mot slutten av forestillingen kysser endelig Klara sin Anton Juul. Kveldshimmelen toner mot lilla, og fra andre siden av elven lyser det fra vinduene i en omgjort slipesteinsfabrikk.

Lært oss å leke
2015-utgaven av Smuglere er en stilistisk sommerfest med flotte scener. Noe av de fine med forestillingen er likevel den folkelige tilnærmingen. Rundt og i forestillingen vrimler det av frivillige og statister. Byens innbyggere som synes det er stas å kle seg i kostyme og være med på et sommereventyr. Teatertruppen i Huken har gjennom tjue år med festivalforestillinger gjort Porsgrunnsfolk mer lekne. Det er bra for en by.

Per Erik Andersen