Kategorier
Anmeldelser Teater

Fantastisk dissing av folkesjela

FORBANNA FELLESKAP: Arbeiderpolitikeren Mona (Lena Barth Aarstad) er er lei av kommunal kaffe og konfekt. Foto: Dag Jenssen.

En musikalsk eksplosjon og herlig samfunnssatire. Smart skuespill med trøkk og knyttede never. Og en dyp fortvilelse over et «palliativt sosialdemokrati». Arbeiderpartiet The Musical røsker befriende i røtter og fordommer. Aslak Moes regi og Klas Abrahamssons tekst noe av det morsomste som er fremført på en norsk teaterscene de siste årene.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen.

«Arbeiderpartiet The musical» er Thomas Byes siste forestilling som sjef på Teater Ibsen. Forestillingen oppsummerer på mange måter koblingen mellom kunst og kunnskap som har vært en rød tråd i hans programmering.

Trasig sosialdemokrati
Lokaldemokratiet har samling i bånn i åpningsscenen. Et konferansebord med pumpekanne, pappkrus, småkaker og gamle bannere med forslitte sosialistiske slagord. Grasrota i Det Norske Arbeiderpartiet, Kjell (Erik Wenberg Jacobsen), Mona (Lena Barth Aarstad), Linda (Mathilde Skarpsno og Amanda (Samantha Gurah) har dårlig motivasjon etter år med tapte valg og sørgelig oppslutning, og Christian (Eirik Risholm Velle) sliter oppskriftsmessig med kommunal teknikk og powerpoint.

Knallbra sangere
Det er et toppa lag med skuespillere på scenen i Skien. Lena Barth Aarstad (Mona) åpner musikalsk med et sterkt ønske om å gi opp samfunnsengasjementet, fellesskapet, den rettferdige fordelinga og hele driten, og Mathilde Skarpsno (Linda) følger opp /Møter i Høyanger, Molde og Bø. Kroppen er nummen, gnisten er død./

Selv om det står dårlig til i Arbeiderpartiet, er Barth Aarstad og Skarpsno i duett og samspill rett og slett knallgode. Selv om karakterene er nedstemte i de første numrene, er det gnist og lekenhet hos skuespillerne. Timingen sitter .Helle Bendixens scenografi, og Åsmund Flatens musikk er fengende. Wenberg Jacobsen og Risholm Velle er gode som klønete kommunalpolitikere, men det er først og fremst damene som styrer showet.

KOMMUNESLAGORD ER VIKTIG: Som her – Fly så høyt du vil, med begge beina på jorda. Foto: Dag Jenssen.

Alle får kjørt seg
Vi dras med brodd gjennom norsk politisk historie de siste hundreogfemti årene fra Tranmæl til Gerhardsen og Bratteli. Hvor var det Arbeiderpartiet mista taket? Men det er ikke bare Ap som får kjørt seg. Kapitalisme, populisme, egoisme, kommuneslagord, Oljefondet og bompenger. Arbeiderpariet The musical pirker og stikker godt i den norske folkesjela og oss publikum. Når endret ideen om samhold og solidaritet seg til selvgodhet og selfies?

«Vi ville alt godt, og kampviljen brant
Hva faen gikk galt da vi forsvant?«

En metapolitisk grensekonflikt i en identitetspolitisk diskurs
Andre del av forestillingen er mindre Arbeiderparti og mer samfunn.
Et samfunn som har blitt kaldere og mer kynisk, hvor fellesskap ikke akkurat trender. Aarstad og Skarpsno har en historie i historien med Navansatte Lottes Blues, men forestillingens beste nummer er hiten med den snertne tittelen «En metapolitisk grensekonflikt i en identitetspolitisk diskurs» hvor Samantha Gurah er en imponerende crossover av Grace Jones og Gerd Liv Valla. Jeg håper den blir en radiohit. Særlig avslutningen med Mathilde Skarpsnos ekstreme musikalske monolog. Den har tempo og ordgyteri som burde få alle norske rappere til å legge fra seg både gullkjeder og tatoveringer. For Abrahamssons tekst og Skarpnos fremføring er The Real Shit.

Håp om å stå opp etter døden

Det er mye gull i satiren som serveres. Ønsket om være et parti med «gode fellesskapsverdier» og «Vi må være tydeligere», taper i kampen mot populisme, platthet og selvsentrering. Arbeiderpartiet The Musical er en nasjonal selvransakelse av hva som skjer med selvgodheten hos mennesker og et land som får for mye velstand. Heldigvis finnes et halmstrå av håp hos arbeiderpartistene mot slutten av forestillingen. Et svakt, men gryende håp om «et gjenoppstått sosialdemokrati.».

Jonas Gahr Støre burde vedta Arbeiderpartiet the Musical som obligatorisk motivasjonsseminar i alle arbeiderpartistyrte kommuner frem mot valget.
Så får vi se om håpet holder, og de røde får tilbake trua, og lysten på lokalpolitisk kaffe og konfekt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..