Kjersti Annesdatter Skomsvolds nyeste roman handler om hvordan ensomhet og isolasjon skaper stengsler til verden utenfor. Hovedpersonen, Peter Venn er en morsom og oppegående fyr. Men vanlig er han ikke. Eller?
Bokomtale av Per Erik Buchanan Andersen.
«I dag jeg, i morgen du», er tittelen på årets bok fra Skomsvold. Det står roman på omslaget, men historien kan like godt kalles en lang novelle. Få personer, kort tidsrom, mye indre handling, og en åpen slutt. Forfatteren besøkte åpningen av Porsgrunn litteraturfestival Bjørg Vik-dagene 17. september for å fortelle om boka si.
Det er få som har et så skarpt bildespråk som Kjersti Annesdatter Skomsvold. Blikket fra en annen vinkel og de undrende metaforene, har vært hennes form siden debuten med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» i 2009. En god Skomsvoldsk setning kan henge igjen i flere dager. Ofte kan få formuleringer være nok til å bære en hel roman.
Gravskrift
Hvem vi blir etter lang tids isolasjon og ensomheten den utvikler, er noe av kjernen i Skomsvolds litterære prosjekt. Ofte har hun skrevet tett på egne erfaringer. «I dag jeg, i morgen du» er annerledes og samtidig gjenkjennelig. Hovedpersonen er en mann i førtiårene. Peter Venns far forsvant da Peter var to år. Moren sa faren bodde inne på det store soverommet i fem år før han døde. Hun og Peter delte det lille. Men var faren egentlig der inne? Tittelen på boka er egentlig en latinsk gravskrift, og det er farens gravskrift Peter Venn leter etter.
Beskyttelse avler hat
Morens beskyttende, avvisende og beskyldende rolle, gjør at Peter Venn hater henne, men klarer ikke løsrive seg. Han bodde hos henne til han var godt voksen. Nå bor han i leiligheten under, sover fortsatt på det lille soverommet. Ser for seg alt moren gjør og tenker. Klarer ikke sovne før det er stille ovenpå. Lar gamle setninger gnage og ser for seg moren død på parkeringsplassen under balkongen. Vi kan kjenne oss igjen i de usynlige bindingene og hindringene som ligger i mange familierelasjoner.
Mester i å beskrive ensomhet
Skomsvold er god på å skape en stemning som sier «dette er ikke bra, her kommer noe forferdelig til å skje». Det ligger en uro og uhygge i starten av «I dag jeg, i morgen du». Noe kaldt og skjult. Videre er det få forfattere som bedre kan beskrive apatien i et ensomt menneskes liv. Hvordan Peter Venn studerer smulene i sprekken på kjøkkenbordet, mens han hører morens tøfler subbe i etasjen over og tenker «Jeg kunne spist en finere frokost, men jeg har hjertet til en fattig person som ikke vet bedre.»
Å håpe gjør oss vanlige.
Peter Venn grubler, tenker og konspirerer. Og han forelsker seg fort. I deler av romanen kan man lure på om handlingen kun skjer i Peter Venns indre; et tilfeldig møte med en kvinne, en fugl i brystlommen, en dress, en kirkegård. Tolker man det som fantasi, kan man fort havne i diagnoser og tvangstanker, men jeg velger å tolke handlingen som reell. At Skomsvold vil vise at vi alle har rare, og noen ganger stygge tanker om andre. At vi er irrasjonelle, og at det ligger i oss alle, håpet om endring og forståelse. At det gjør oss vanlige. Selv om vi er ensomme.
Litteraturgarasjen 