Thomas Byes bearbeidelse og revitalisering av Henrik Ibsens «Vildanden» treffer tidsånden som et pistolskudd.
Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
Salen på Teater Ibsen er omgjort til et kaldt rettslokale. En menig jury skal hver kveld ta stilling til om Gregers Werle er skyldig i medvirkning til Hedvigs selvmord. Det føles som en ny episode av en true crime-serie. Hva er sant og hva er fake news? Er metoo-manipulering den egentlige årsaken til ulykken?
Livsløgnen – og en ekte jury
Grepet med å omgjøre «Vildanden» til et rettsdrama er vågalt. Hvis du tar livsløgnen fra et menneske, kan du da bli dømt medskyldig til selvmord? Det er noe av kjernen i Teater Ibsens nyeste oppsetning. Ibsens samtidsdramaer var til forveksling lik kriminaldramaer hvor fordekte motiver avsløres, og sannheten til slutt kommer for en dag. Forhåndsannonseringen av «Vildanden – et rettsdrama» har vært interessant. Teatret har søkt etter folk som vil sitte i juryen, nye hver kveld. Eneste regien de får er hvor de skal sitte på scenen. De skal dømme etter egen overbevisning. Utfallet er uvisst fra forestilling til forestilling.
Det ligger noe under
Rettsalen er designet av den danske scenografen og lysdesigneren Benjamin la Cour. Et kjølig, hvitt og nøytralt rettsrom med juryen i sorte kapper på øverste benk. Tiltalte Gregers Werle og vitnene er bleke i skittengule kostymer. De er ikke rene. De dekker over noe. Noe skjult og dypt tragisk. Eller som Hedvig sa om en av de andre personene i originalstykket i 1884:
«Jeg skal sige dig en Ting, Mor – jeg tror, at han mente noget andet med det.»
Da moren, Gina, spør om hva hun mener, svarer den lille:
«Nej, jeg véd ikke; men det var, ligesom han mente noget andet end det, han sa’ – hele Tiden.»
Skarp scenografi og dirrende lydbilde
La Cours scenografi og Anders Ortmans suggererende musikk spenner en nerve allerede før retten er satt. Noe viktig står på spill. Stian Isaksen spiller Gregers på premieren, og Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno er dommer. De skal veksle på rollene annenhver kveld. Den nøytrale rammen gjør at skuespillerne skaper dynamikk med bevegelser, toneleie og mimikk. De er gode; spesielt Isaksen og Skarpsno, Åsmund-Brede Eike (Relling) og Hanne Amalie Smestad (Gina). Etter vanlige spilleregler vil nok ikke tiltalte få like stor plass og mulighet som Gregers Werle gjør i denne rettsaken. Han kan stille spørsmål til vitnene på samme måte som dommeren. Som motor og fortellergrep fungerer det, selv om det bryter med en rettsal som ramme. Noen av karakterenes motiver er i overkant tydelige, men oppsetningen et stram. Med bare et tydelig dødpunkt, Hedvig.
Moderne klassiker
Teatersjef Thomas Byes bearbeidelse er i utgangspunktet tro mot Ibsens originale tekst, men snudd på hodet i forhold til et vanlig drama. Vi vet utfallet. Nå skal årsaken finnes og skylden plasseres. Ibsens finurlige oppbygging er byttet ut med utspørring av vitner. Karakterene blir gjenkjennelige og moderne. De må stå til rette. De kunne vært oss. Hva og hvem påvirkes vi av, og hvor mye? Hvor stor makt har utenforstående faktorer på våre personlige oppfatninger, handlinger og følelser? I tillegg til teater, har Thomas Bye i mange år engasjert seg i mulige justismord i norsk rettsvesen. Med «Vildanden – et rettsdrama» har han aktualisert et av Ibsens viktigste stykker, og gjort Teater Ibsens versjon til en moderne klassiker.
Litteraturgarasjen 