I STORFORM: Vigdis Hjorth på Larvik og Stavern litteraturfestival.

Jeg er ganske hyggelig jeg, jeg er bare ikke så god på smalltalk.
Møtet med en energisk Vigdis Hjorth på Larvik og Stavern litteraturfestival ble en fest og en fryd, et fyrverkeri og mye fagkunnskap.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink-Lund

Teltet til hagescenen på Herregården i Larvik fylte seg opp når norsk litteraturs førstedame ble introdusert av Litteraturgarasjens Per Erik Buchanan Andersen.
-Førstedame, det var gode ord, det er ikke ofte i livet jeg har vært det, repliserte forfatteren etter applausen.

Jubileum
Vigdis Hjorth fyller seksti år i juli, og utgangspunktet for samtalen i idylliske Larvik var en gjennomgang av bøker og forfatterkarriere de ti siste årene. Allerede ved «Leve Posthornet!» fra 2012 brukte Hjorth hele scenen i en miks av et enkvinnesshow og filosofisk foredrag om Søren Kierkegaards spissborgere, estetikere og etikere.

«at man aldrig med Sikkerhed kan aflokke dette Instrument den Samme tone; thi det ligger en uendelig Mulighet i et Posthorn».
(Søren Kierkegaard, Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843).

Tror vi gjør frie valg
-Oftest oppfører vi oss som bare en brikke i samfunnsmaskineriet, gestikulerte Hjorth, og viste hvordan spissborgeren tror hun gjør egne valg, men drar på ferie til fjelletopper verden over, kjøper kostbare plagg og varer, spiser på de riktige restaurantene og har den rette bilen, uten å skjønne at dette har noe med eksistens, verdier og frie valg å gjøre.
-Vi er bare nyttige redskap for et samfunn som setter premissene for hvordan man skal være. Å bryte ut av denne tilværelsen er hva «Leve Posthornet!» handler om. Hovedpersonen Ellinor skjønner at hennes egne, små valg er viktig for det å leve et fullt og helt liv. Og Ellinor blir av alle ting hekta på EU’s tredje postdirektiv.

Et blafrende lys
Om Kierkegaards filosofi fortsatte Hjorth.
-Essensen i hans tenkning fikk jeg en gang jeg var på reise. Jeg gikk inn i en kirke og tente et lys for de jeg er glad i slik jeg ofte gjør. Etter noen sekunder blafret stearinlyset. Så noen sekunder senere, en gang til. Jeg kikket etter hvor trekken kom fra, men det var ingen. Lyset blafret igjen, og da skjønte jeg at det var min egen pust. Bare at jeg puster setter ting i bevegelse. Våre enkelthandlinger betyr noe for endringer i verden. Det er hva Kierkegaard skriver om.

Tove Ditlevsen
Cappelen Damm har i forbindelse med Vigdis Hjorths jubileum bedt fem kvinner, tre menn og en datter skrive om Hjorths forfatterskap.
-Slike festskrift blir ofte mye skryt, og lite interessant, så jeg ba forlaget legge inn et spørsmål: Tror dere, som har lest Vigdis Hjorths forfatterskap, at kjærligheten igjen er mulig for forfatteren selv. Da ble det straks litt mer spennende, sa forfatteren til publikum i Larvik, og holdt en leksjon om den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Om hvordan hun fant Ditlevsens «Erindringer Barndom» i besteforeldrenes bokhylle da hun var elleve år, og hvordan setningen «Jeg var syv år da ulykken rammet oss» sank i henne. Ulykken var arbeidsløshet. Vigdis Hjorth sto barbeint og energisk på scenekanten og fortalte med et nesten desperat tonefall om Ditlevsens havarerte ekteskap, om narkomanien, om psykosene og overdosen av sovetabletter.  

Fortsatt håp
Etter en avsluttende fordypning om hvordan både Kierkegaard, Ditlevsen og Hjorths senere forfatterskap naturlig fører frem til Lotte Bøks tanker og valg i «Lærerinnens sang» som kom i 2018, spurte Litteraturgarasjens samtaleleder om forfatteren, som selv har lest Hjorths forfattterskap, om hun tror kjærligheten igjen er mulig for forfatteren selv. Etter å ha tenkt i to sekunder svarte jubilanten.
-Det meste er tatt, det begynner å bli seint, men man velger jo på mange måter livet sitt selv. Så jo, det er fortsatt håp.