I BLÅ DRESS: Hotelldirektør Teo Luisa. Foto: Per-Åge Eriksen

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten «Litterært måltid». Etter de ble utgitt i bokform i 2015 har ingen sett dem. Nå dukker de plutselig og uanmeldt opp ved åpningen av nye Comfort Hotel Porsgrunn. Uttalelser og meninger i sakens anledning samt eventuelle økonomisk, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

-Hvor er den Proseccoen?
Clyde speider utover folkemengden på det nye hotellet. Det hadde stått i PD at det var gratis bløtkake og bobler til alle når Hotell Porsgrunn skulle åpne nå klokka to. Det er stappfullt av folk, flest menn i skjegg og dresser, noen kommunesjefer i høye hæler og flere forretningsdrivende Clyde har uoppgjorte regninger hos. Verdenskongen Tor Willy er også på plass. Clyde nikker, snur seg og gjentar spørsmålet.
-Hva tror du, Bonnie? Hvor er sprudlevannet?
Bonnie peker mot en resepsjon med tre ungdommer med grå hettegensere og id-kort rundt halsen.
-Prøv der borte, og ta med et ekstra glass til meg. Bonnie lener skulderen og hodet mot en betongsøyle ved siden av heisene.
-Chablis ska’ bli jenta mi.

Clyde åler seg mellom silkerygger fra Hugo Boss og italiensk etterbarberingsvann. Støyen fra menneskemengden er voldsom, og ute i det flislagte atriumet spiller en kar saksofon med solbriller i gull. Han klapper, vrikker og vrir og klapper så frenetisk over hodet at selv hektiske hotelldirektør Teo Luisa virker som han har tatt noe beroligende.  

Clyde leser på skiltet over de gråkledde ungdommene. Bareception. Aha! Tenker han. Dette er jo perfekt. Det har vært mye for Bonnie i det siste. Etter han måtte feriere noen måneder på Rødmyr for å ha tømt Shell-stasjonen på Tollnes, har hun ventet på ham i et krypinn i Byebakken på Vessia. Han har planer om å bruke bonuspoeng fra choice-kjeden som han vant i et elegant pokerlag med betjentene på nattskiftet i fengselet. Når det er Bareception i tillegg, skal Bonnie få både helaften og overnatting.

Han spør om tre glass, og er i ferd med å dra frem kortet når den ene hettegutten peker og sier at det er gratis marsipankake og prosecco i breakfast-avdelingen i andre enden av Ground Floor. Det var da jækla så vanskelig det skulle være å få seg et glass.

Clubrytmene og saksofonsoloen er lounge-musikk på speed. Noen sekunder tror Clyde det er Rune Tribune som spiller, men han er jo på tur med trompeten til stafetten i Seefeld. Han kjenner angsten prikke i brystet, men skjønner konseptet og betalingsordningen i baren.

Det er umulig å snike seg forbi adhd-gutta på synth og saks, så Clyde strener likeså godt tvers over dansegulvet. Nikker på siciliansk vis til hotelldirektøren som nesten forsvinner blant de enorme blomsterbukettene i cellofan. Clyde har alltid holdt seg unna italienske familier, men akkurat nå kjenner han at det kunne friste med fast jobb en periode. Don Luisa svarer med uutgrunnelig blikk. Clyde dropper marsipanen, og etter mye fomling og høye armer, leverer han Bonnie to av fire sjampanjeglass ved betongsøylen.

IVRIGE: Clubsound i lobbyen. Foto: Per-Åge Eriksen.

-Værsågod, og skulle du ha lyst på noe annet har jeg kredittkort i lomma.
-Kredittkort? Hvordan har du klart å få kre…
-Whatever you want! Jeg spanderer. Kan trenge noen stive for å døyve duracellene der ute. Han nikker mot musikerne.
-Hysj! Nå skal direktøren tale. Jeg vil høre, sier Bonnie.
-Vil sjekke om han har noen damer på laget. Det kan jo ikke bare være den gutteklubben der.

Mens direktøren hisser opp gjester og ansatte med flammende setninger, glir Clyde umerkelig tilbake til sølvbrettet med smale glass. «Vi er rebellene!» hører han direktøren si. «Her skal de ansatte kunne gå i chinos, jeans og hettegenser! Vi hyller de rebelske.»
Aha! Tenker Clyde igjen mens han bytter glass, åpenbaringene står visst i kø i ettermiddag. Hotelldirektøren skal gi blomster til Tor-Willy! Den eneste rebellen på disse trakter siden Kupper’n satte verdensrekord i Sqaw Valley. Bra gjort! Han sjonglerer med seg ny forsyning italiensk kildevann og to tallerkener med marsipankake tilbake til basen.

Tor-Willy får ingen blomster. Kanskje det er fordi han ikke går med chinos eller jeans. Ingen kvinner som får blomster heller. Eller får lov til å si noe.
-Typisk, freser Bonnie og forsvinner inn i heisen. Clyde rekker akkurat å smette etter.
-Mannfolk i forgrunnen, sier hun og trykker på åttende etasje. Clyde får ikke mer ut av henne før hun tar frem pipa ute på takterrassen med utsikt mot elva.

-Det er slik det er, sier hun og trekker inn Sørensens tobakk.
-Menn heier mest på menn. Rebeller du liksom. En gjeng direktører og utbyggere som bytter blomster, dresser og skjegg seg imellom.

Clyde kjenner kortet brenne i bukselomma for å bøte på situasjonen. Han er glad for bonuspoengene fra pokerlaget. I natt skal de sove godt. De blir stående å se utover byen uten å se noe. Der svinger elva, der er Schankebygget, brua, krana på mekaniske og der ute er Hydro.
-Tenkte vi kunne overnatte, sier Clyde.
-Kredittkort, overnatting. Hvor har du fått penger fra?

Når sølvheisen lander i førsteetasje en halvtime senere, har saksofonisten pakket flisene sine, Tor-Willy har tatt bussen hjem, og de fleste nysgjerrige har forlatt lobbyen. Clyde bestiller to gin & tonic av gutten bak disken, sier han gjør opp seinere. Han og Bonnie setter seg ved vinduet.

Slik flyter fredagen ut. Gode venner fyller etter hvert bordet, en grosserer fra Bamble, en smykkekunstner og juveler, en sjaman fra Finnmark og kona hans. Sjamanen god-ganner Clyde etter tre nye runder. De føler seg rebelske og glade i olabukser og vinterfrakker.
-Jeg er fortsatt litt irritert på at ingen damer fikk tale, sier Bonnie.
-Jeg synes Tor-Willy burde fått blomstene, sier Clyde.
Ja, jo, men han har jo tross alt alle medaljene sine, svarer grossereren fra Rugtvedt og løfter glasset.

Det har blitt mørkt og tunge betongvegger når Clyde skal gjøre opp for kalaset. Han går stram bort til resepsjonisten ved skranken. Slenger det blå Helfokortet på disken.
-Legg på noen hundringser til deg selv, sier han.
-Hva er dette. Europeisk helsetrygdekort?
-Ja, det er Bareception, ikke sant. Clyde tar et ørlite støtteskritt og retter ryggen.
-Jo, men det er ikke penger på dette kortet.
-Stemmer. Jeg var over grensa allerede i slutten av januar jeg. Så nå er det fri flyt resten av året. Veldig fin ordning å ha på et hotell. Dere er smarte.
-Hva mener du?
-Resept-bar! Helsedrinker.
Clyde dytter kortet nærmere resepsjonisten og peker mot skiltet over gutten i hettegenser.
-Det står jo der. Blå resept. Bar-resepter. Bareception.
Et eller annet sted begynner det å blinke. Under disken, ved heisen eller bakerst i hodet. Noe klikker på plass samtidig som han kjenner en hånd på skulderen.
-Hva skjer her? Spør hotelldirektøren med mild stemme.
-Kundene først vet du, blunker han til mannen bak disken.
-Denne herren prøver å betale for drinkene sine med et helsekort.
-Slapp av, sett det på meg, sier hotelldirektøren.
-Jeg kjenner deg, Clyde. Jeg har holdt øye med deg en stund. Nå skal du få et tilbud du ikke kan si nei til. Dere får et rom her i natt. Jeg tar regninga, og du begynner å jobbe for meg.
Bonnie kommer gående, og før Clyde får forklart situasjonen sier hun rolig til hotelldirektøren.
-Hvis du er en rebell slik du sier, så slipper du kvinnene til.
-Altså, Bonnie. Jeg.
-ikke avbryt meg.
Hun fortsetter til hotelldirektøren.
-Du slipper kvinnene til. Du lar dem tale. Ikke bare gutta boys. Og den greia med eget girls-room er fordomsfull og utdatert. Vi drikker vin hvor og når det passer oss. Vi trenger ikke eget rom for det. Bare så du vet det.

Clyde trekker helfokortet diskret til seg, skjuler det i hånda.
-Det må jeg si, sier hotelldirektøren. Rebelsk. Frekk. Rett frem. Du har jobben!
-Nå skjønner jeg ikke helt? Bonnie stopper å snakke for første gang på lenge.
Den italienske bossen kvitterer for drinkene Clyde har bestilt.
-Du skylder meg noen tjenester. Du blir med meg på spesialoppdrag noen uker. Vi to må ordne med finansieringen av dette hotellet. Han vender seg mot Bonnie, rekker henne et nøkkelknippe.
-I mellomtiden har du ny jobb.
-Jobb, jeg? Som hva da?
-Hotelldirektør. Du kan gå i chinos og hettegenser hvis du vil.