Foto: Per-Åge Eriksen – Omslagsfoto Cappelen Damm

Hans Olav Lahlum virker som en krimforfatter med svært så hederlige motiver. Ifølge ham selv skriver Lahlum gjerne flere bøker for leserne sine, hvis A – han er i live, B –folk kjøper dem og C – hvis han fortsatt har idéer som minst er på høyde med tidligere bøker. Det skriver Lahluhm i etterordet i sin nyeste krimromanen om K2 og Patricia som kom tidligere i høst.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
(Bokomtale i forbindelse med døden på Høyers 2018)

Alle har sin personlighet, oss andre og krimforfattere også faktisk. Det virker som Hans Olav Lahlum er bekvem som den eksentriske, distre, joviale kunnskapsnerden innen norsk krim. Bortsett fra bokstavrimet hos etterforskeren K2 (Kolbjørn Kristiansen) er det ikke så mye som minner om andre enn Lahlum selv i bøkene hans. Som type kan K2 muligens være en ukjent tremenning av Tom Egelands arkeolog Bjørn Beltø, men i stil holder Lahlum på med noe nesten bare han gjør her tilk lands, videreføring av den klassiske krimen.

I «Isbjørngåten»har vi kommet frem til 1973, noe som for øvrig er forfatterens fødselsår. Vi forstår fort at handlingen har et bakteppe med en kidnappingssak på trettitallet, som har likhet med kidnappingen av Charles Lindebergh i 1932. Når historien på flere måter gjentar seg i romanens nåtid, har K2 en sak. Lahlum sier selv at han også har hatt kidnappingen av J. P. Getty i nettopp 1973 i tankene i arbeidet med boken.

«Isbjørngåten» har et godt sammenskrudd plott i Lahlums klassiske stil. Her får du historien servert som et sjakkparti, med en åpningsteori hvor brikkene blir flyttet i posisjon på brettet, mellomspillet hvor Patricia begynner å legge planer, og et forrykende sluttspill, denne gang kanskje også med et tårnoffer.

Vi fornemmer ofte Agatha Christie og Hercule Poirots måte å tilnærme seg mysterier på i Lahlums bøker, men i «Isbjørngåten» finner vi også kjekke, kjappe og hardkokte innslag som minner om Philip Marlowe på førti- og femtitallet. Og helt uvesentlig, selv om forfatteren i flere bøker har påstått at handlingen foregår på syttitallet, så tror jeg mange lesere tenker tjue år tidligere når de leser Lahlums replikker og tidsreferanser.

I «Isbjørngåten» har jeg spesielt sans for K2’s gjentatte raske kjøttkakemiddager på en taverna eller kafé. Et sjarmerende karaktertrekk. (Senere tilbrakte jeg, bare avbrutt av en enkel kjøttbollemiddag på en kafeteria, lørdagskvelden alene hjemme, side 38)

Forfatteren kaller ofte bøkene sine for historisk krim, og historiekunnskapen er en viktig del av troverdigheten også i «Isbjørngåten». Hans Olav Lahlum kan det han skriver om. Likevel er det interessant at radikale Lahlum risser opp et bilde av en hovedperson som ved første øyekast kan ha likheter med Donald Trumps brutale vesen. En hensynsløs forretningsmann, med et helt spesielt forhold til sin egen kone, men underveis i boken stiller forfatteren spørsmålet om førsteinntrykket alltid stemmer, kanskje ting er annerledes enn det opplagte.

Et slags slektskap med Bjørn Beltø har også K2 når det gjelder å omgås kvinner. Han forelsker seg stadig og voldsomt, uten at det blir noe særlig greie på tingene. It’s complicated ville nok K2 si om sitt forhold til supersmarte Patricia, som nok en gang er nøkkelen til å løse de store mysterier.

Man sitter igjen med en godfølelse etter å ha lest «Isbjørngåten.» Lahlum kan trygt fortsette å skrive for sine lesere. Dette er påskekrim, julekrim og kosekrim han behersker til fulle.