Forfatter Aslak Nore fikk tidligere i år Rivertonprisen for «Ulvefellen» (Aschehoug 2017). Romanen er ingen tidstypisk krimbok, og Nore kanskje ikke en tidstypisk forfatter, eller det er kanskje nettopp det han er. Han representerer en generasjon som skriver annerledes om andre verdenskrig. Mer om det senere.
Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
(Bokomtale i forbindelse med Døden på Høyers 2018)
Da Nore stilte seg midt i samfunnsdebatten for omtrent femten års siden, ble det kjapt både applaus og hoderisting av hans kule, spissformulerte polemikk og skråsikre argumentasjon. Etter utgivelsen av «Ekstremistan – Frykt og håp i det flerkulturelle Norge» i 2009 var oppmerksomheten stor og debatten het. Det var derfor ikke uten grunn at han uttalte «Det har vært mye ris, så det er hyggelig med en pris» da han mottok den gylne revolver i mars.
Juryen som besto av Hans H. Skei, Knut Faldbakken og Elin Brend Bjørhei. Leder Skei uttalte blant annet dette om tildelingen. «Ulvefellen er en spionroman av beste merke, velskrevet, godt strukturert, spennende og medrivende. Den skaper autentisitet ved å utnytte store kunnskaper om forholdene under andre verdenskrig, både i Oslo, Berlin og London, og vi får fascinerende innblikk i noe av dynamikken i det tredje rikes krigsmaskineri.»
Wolfsangel eller ulvefelle, er opprinnelig et tysk fangstredskap som bestod av en Z-formet kjøttkrok med mothaker i hver ende. Kroken ble dekket med åte, og når ulven beit på, skulle mothakene feste seg i ulvekjeften. Det er også et grafisk symbol benyttet av flere nazistiske militære enheter, blant andre SS.
Hovedpersonen i «Ulvefellen» er Henry storm som opprinnelig kjemper for Tyskland ved Østfronten, blir skadet, dekorert med Jernkorset før han desillusjonert vender hjem til Norge. Han blir spion for den norske motstandsbevegelsen for å skaffe opplysninger om den tyske utviklingen av V2-raketten, verdens første ballistiske missil.
Selv om Nore koster på seg noen få setninger som «Kulene haglet så tett som snefiller i advent,» er det langt mellom sjangeruttrykk i «Ulvefellen». Her er det liten plass for sentimentalitet. Roman er skrevet i en kjølig tone, og realistisk med realistiske karakterskildringer. Nores skrivestil har en historisk korrekt tilnærming til stoffet. Her er det ikke en sak eller mysterium som skal etterforskes. Leseren opplever å være med på og vitne til faktiske hendelser. Uten å ha noe dypere belegg for det, tenker jeg når jeg leser at Nore ikke egentlig er krimforfatter, det er sjanger han holder på med for tiden.
Hovedpersonens navn er sikkert ikke tilfeldig valgt. Storms nemesis i «Ulvefellen» er Werner Sorge, som han også tapte gull i seiling til under olympiaden i 1936. I løpet av boken møtes de igjen i opprørt vann.
Det er skrivestilen og at hovedpersonen Henry Storm ikke er noen typisk norsk krigshelt som gjør «Ulvefellen» ekstra interessant. Henry Storm var jo i utgangspunktet nazist! Nore tilhører barnebarnsgenerasjonen til tidsvitner, motstandsfolk og frontkjempere. Han virker interessert i å undersøke nyansene i forholdet til Tyskland på tjue- og trettitallet. Hva som var bakteppet for at folk havnet på den ene eller andre siden i krigsårene. Aslak Nore bygger noe av hovedkarakteren Henry Storm på forfatteren, eventyreren og nasjonalsosialister Per Imerslund, en figur det anbefales å sjekke ut nærmere. Plottet i «Ulvefellen» finner også inspirasjon i en historie fra forfatterens families nære omgangskrets, Sverre Bergh, som på dødsleiet fortalte om sin tid som norsk spion i krigs-Tyskland.
Med «Ulvefellen» traff Nore tidsånden i 2017/2018. Denne gangen gjennom en krimbok som åpner for en mer nyansert diskusjon om de politiske strømningene før og under krigsutbruddet i Norge. «Ulvefellen» er kanskje til og med en krok med mothaker som får byttet til å sitte fast. Sjangerbok eller ikke, karakterbyggingen gjør uansett «Ulvefellen» til en tidløs spionthriller.
Litteraturgarasjen 