Jeg vet ikke hvor han har fått gnisten fra, men etter noen år med en desillusjonert og nesten resignert William Wisting, er det en vital og nysgjerrig etterforsker Jørn Lier Horst gir leserne med «Det innerste rommet».
Bokanmeldelse: Per Erik Buchanan Andersen
Tjueatten utgaven av Wisting-bøkene er den trettende i rekken, og den første Horst gir ut på forlaget han har eierandeler i, Capitana. Og tretten er kanskje et lykketall, for i «Det innerste rommet» går Lier Horst enda mer detaljert til verks med det hans voksenbøker både har blitt kritisert og bejublet for; den realistiske politietterforskningen.
Riksadvokaten endret Horsts planer
I forbindelse med fjorårets bok Katharina-koden, hvor Horst introduserte den pågående etterforskeren for eldre og uløste saker, Adrian Stiller, sa forfatteren at hans nye plan for Wisting-bøkene hadde tatt en ny dreining. Horst var blitt kontaktet av riksadvokat Tor-Aksel Busch, og opplysningene han fikk på riksadvokatens kontor ved Stortorvet i Oslo, danner grunnlaget for «Det innerste rommet».
I boka har Busch blitt til Johan Olav Lyng, og på første side gir han Wiliam Wisting opplysninger som skal vise seg å omhandle store verdier og muligens også rikets sikkerhet.
True crime er en rød tråd
Jørn Lier Horst har vunnet de fleste krimpriser av betydning, både nasjonale og utenlandske, og bøkene hans havner alltid på toppen av salgslistene. Han har samtidig blitt kritisert for at William Wisting er for traust, det er for lite action og blod i bøkene hans. Horst har som kjent bakgrunn som etterforsker, og har flere ganger uttalt at han ikke har stor sans for krimbøker som spekulerer i ekstreme voldsscener. Wisting har fremstått som en godgutt i forhold til mange andre fiktive krimhelter. Men både i fjorårets Katharina-koden og de to foregående bøkene, Når det mørkner (2016) og Blindgang (2015) møtte vi en Wisting som virket resignert og oppgitt når det gjelder å gjøre verden til et bedre sted gjennom å løse krimsaker. I «Det innerste rommet» er det annerledes. Hele Lier Horsts forfattergjerning hviler på interessen for å finne løsningen på gamle krimgåter. Dette temaet møtte vi i debutboka «Nøkkelvitnet» i 2004 som er basert på den faktiske saken om drapet på Ronald Ramm i Larvik, og er en rød tråd gjennom Horsts bøker.
Top of the pops
De siste årene har true-crime-serier og dokumentarer strømmet inn i og ut av tv-kanalene. Måten Horst har skrevet krim på i fjorten år, har plutselig blitt top of the pops. Ekte saker, realistiske metoder og granskning på detaljnivå.
Enda mer realistisk etterforskning
For det er mer av det gamle som gjør «Det innerste rommet» til en vellykket bok. Som leser får jeg inntrykk av at vi kommer enda tettere på Wistings etterforskningsmetoder. Hvordan man kjører og måler opp avstanden fra en skogsvei utenfor Stavern til nærmeste bompassering på E18 for å lete etter en mulig ugjerningsbil, hvordan små hull i en vegg ikke nødvendigvis er kikkehull, men noe annet. Heller ikke «Det innerste rommet» er fylt med actionscener, men bedre enn på lenge, får Horst til å skape spenning av små detaljer. Wistings motstykke, Adrian Stiller, er tilbake, han er frekkere og sleipere enn Wisting. Det funker. Et annet element som også funker i «Det innerste rommet» er samspillet mellom Wisting og datteren Line. I denne boka er hun en viktig brikke, og Horst klarer å tegne et bilde av en far-datter-relasjon som er interessant og troverdig. Rent språklig er han også fiffig når han bruker barnebarnets leking med et puslespill til å sette egne tanker i gang.
Fra å være litt traust og gomodig løser den nøkterne William Wisting nå sakene sine slik publikum vil at de skal løses, basert på fakta og bevis. «Det innerste rommet» er godt håndverk fra forfatter Jørn Lier Horst. Jeg vet ikke om riksadvokaten fikk svar på sine spørsmål, men med Wistings nye vitalitet kommer vi han nok til å etterforske gamle, uløste saker i flere bøker.
Det innerste rommet
Jørn Lier Horst
Catitana forlag 2018
383 sider
Litteraturgarasjen 