Etter fredagens legendariske visning av «Fortellinger fra saunaen» i badstua på Skien Fritidspark bør nok all tvil være ryddet av veien. Grenland Filmklubb fortjener en fast pott av budsjettet som Siv og Erna legger frem senere i oktober.
Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
-Ikke så mange, svarer leder, kasserer og billettansvarlig Mette Sandsmark når Litteraturgarasjen spør om hvor mange billetter som var solgt til kveldens forestilling.
-Men nok til at vi fortsetter. Mamma og tante er her, og en nabo av dem. Og noen til. Vi er vant til dette.
Regissør Joonas Berghäll reiste Finland rundt for å dokumentere hvordan menn snakker til hverandre mens de tar badstu.
– Saunaen er et trygt sted for finske menn. Her tør de si ting de ikke tør si utenfor, sa Berghäll, til nrk da «Fortellinger fra saunaen» ble vist på filmfestivalen i Tromsø i 2011. Ideen til filmen kom etter at han jobbet for mye og ble utbrent tilbake i 2005.
For det er noe med å kjenne varmen og lukta i en badstue. Det får slagget til å svette ut.
Da Litteraturgarasjen ankom velværeavdelingen én halvtime før visning sto filmklubbens Jørn Steen og Geir Fløistad i bar overkropp og rigget opp lerret og projektor. Vi snakket litt film og om hverdagslige ting, slik man gjør i badstue.
Litt ut i filmen finner en badstuegjenger som ikke har kjøpt billett seg en øl og en stol. Han setter seg litt bortenfor oss andre og følger med på finske menns historier. På et tidspunkt begynner jeg å tenke på Frode Gryttens siste novellesamling «Menn som ingen treng» når jeg ser filmen og oss som sitter rundt.
Bortsett fra scenen med bjørnen, er det lite action i «Steam of life» som filmen heter på engelsk. Det er vanlige menn som har funnet rom hvor det er greit å prate. Noen skrøner, noen forteller gripende historier, alle virker ærlige. Ifølge regissør Berghäll satt crewet i badstua i tre-fire timer i strekk. Etter hvert brydde ikke mennene seg om kamera og historiene kom.
Midt i filmen forlater jeg plassen og setter meg i den infrarøde badstua i velværeavdelingen. Der treffer jeg på en hyggelig fyr som sitter på nederste rad og leser bok nummer førti av fantasy-forfatteren Terry Pratchett.
-Jeg er småbarnsfar, sier han og fortsetter: -To, tre ganger i uka kommer jeg hit bare for å forsvinne inn i disse bøkene. Ta en timeout. Det jeg liker best ved Pratchett er at bøkene er ikke så mørke. Jeg liker det lyse. Hverdagslivet er slitsomt nok.
Ute i velværeavdelingen blir karen litt bortenfor sittende til rulleteksten er ferdig. Da snur han seg og sier til oss andre. «Det er faen meg den beste filmen jeg har sett på lenge.»
Grenland filmklubb er en omflakkende gjeng som setter opp film på steder som kan passe til innholdet.
-Noen ganger har vi mange besøkende, ofte har vi få. Men vi tror det er fint for de som kommer, sier Mette Sandsmark.
Litteraturgarasjen mener slike ildsjeler er viktige og bør belønnes for viktig arbeid. Får de én person til å oppleve noe nytt og bra, så betyr det noe.
Erna Solberg. Can you hear me!
Litteraturgarasjen 