IMG_6961

MENNESKESAK: Henrik Ibsen sa at han ikke skrev om kvinnesak, men om menneskesak. Samtalen på Henrik Ibsen Museum ble ledet av Litteraturgarasjens Astrid Borchgrevink(f.v.) og og Ibsenmuseets Bergjlot Øyrehagen Geist og regissør Ida Høy hadde mange meninger om Ibsens dramatikk. Foto: Silje Honningdal.

Henrik Ibsens fascinerende kvinneunivers var tema på Ibsens Venstøp nylig. Disse snille, slemme, fattige, viljesterke og ikke minst furiene av noen hunnkjønn. Eller som mødre, elskerinner, engler og djevler.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

I den rødmalte låven på idylliske Venstøp samtalte Bergljot Øyrehagen Geist, fagkonsulent på Ibsenmuseet i Oslo og regissør Ida Høy de kvinnelige karakterene i Ibsens stykker, deres roller og betydning. Samtalen ble ledet av Litteraturgarasjens Astrid Borchgrevink Lund.

Ibsen elsket kvinner og kvinnene elsket ham. Og det er kanskje først og fremst kvinnene som gjør at vi har så stor sans for Henrik Ibsen. I hvert fall skaper de stor dramatikk i hans solide forfatterskap. På privaten spilte også kvinnene en stor rolle – ikke bare kona Susannah, men også alle hans beundrere.

Kvinnene som går, skyter eller blir
For det er vanskelig å være likegyldig til Ibsens kvinner – de går som Nora i Et Dukkehjem, de skyter som Hedvig i Vildanden og Hedda Gabler, de velger å bli som Ellida Wangel i Fruen fra havet og, de ofrer mye – som Agnes i Brand, er frisk og freidig som Hilde Wangel i Byggmester Solness, og står overfor vanskelige valg som Fru Alving i Gjengangere.

Skrev om menneskesak
Mennene har også tydelige roller, men Ibsen var altså spesielt opptatt av kvinnene. Ikke nødvendigvis som kvinnesak, men menneskeskesak. Men hvordan kom han dit – med tanke på tiden han levde i?
Verken Geist eller Høy mente at Ibsen var utpreget feminist. Han har da også selv uttalt at han ikke skrev om kvinnesak, men om menneskesak.

Et samfunn laget av og for menn
-Men hvordan var kvinners stilling i andre halvdel av 1800- tallet?
Ibsen sa jo selv han ikke skrev om kvinnesak, men menneskesak. Kvinner hadde ikke valg eller myndighet, derfor må Nora gå uten sine barn. Hun eier dem ikke, de er mannens eiendom. Og siden hun ikke er myndig kan hun heller ikke ta opp lån og må forfalske underskrift, forklarte Geist og fortsetter:
– I Fruen fra havet får Elida valget mellom å følge den fremmede eller bli hos sin mann. Da hun får ta det valget under frihet og ansvar, velger hun sin mann.
Men det kvinnene har felles er at de er grensesprengende. Ibsen skrev i forarbeidet til Et dukkehjem at dette er et samfunn for menn, med lover laget av menn for menn. Kvinner og barn har ingen plass. Det er dette blant annet Hedda Gabler sliter med, Rebekka West, Nora, Selma.

Stor variasjon
Ibsens kvinner er komplekse – hvordan vil dere beskrive dem?
De er målretta, ulogiske, irrasjonelle, femme fatale, kloke, pågående, modige og støttende, oppofrende. Og ofte finner man den lyse og mørke kvinnen i stykkene. Dette startet Ibsen med allerede i sitt første stykke Catilina med Furia og Aurelia og vi finner det gjennom hele skuespillerrekka helt til det siste Når vi døde vågner i 1899. Furia den mørke, erotiske, begjærte, farlige som er motsatsen til Aurelia, den lyse, rene, jomfruelige, religiøse opphøyde.
Eksempler på den mørke er Hedda Gabler, Hilde Wangel (Byggmester Solness), Rebekka West for å nevne noen. Eksempler på den lyse er det også flerre av, som Solveig, Thea i Hedda Gabler og Beate, mener Bergljot Geist.

De erotiske kvinnene
Ibsens kvinner er også erotiske, sier Ida Høy og siterer Herbert Fritsch som blant annet trekker frem Nora i Et dukkehjem.
– Flere av kvinneskikkelsene er nok erotiske. Ibsen gikk foran både i forhold til tematikk og en rekke tabuer. Hans dramatikk er fantastisk å jobbe med, understreket Høy som har regissert både Vildanden og senest Teater Ibsens Brand. Hun har også jobbet med og bearbeidet for DKS et opplegg som regissør om Dikterens hemmeligheter (Solness og Hedda).
-Det er mange måter å sette opp Ibsen på. Men å sette opp Brand i Skien kirke og deretter i flere kirkerom var både spennende og utfordrende, understreket Ida Høy.

I tur og rekkefølge
Ibsen mente at stykkene hans burde leses kronologisk. Det er Ibsenmuseets Bergljot Geist enig i.
– Når en gjør det finner man at det går en rød tråd gjennom forfatterskapet og vi kan se rollefigurene igjen flere steder. Så da bør vel sommerlektyren være klar.