«Alle vil leve lenge – men ingen vil bli gamle» er tittelen på dosent Runar Bakkens nyeste sakprosabok. Han har i en årrekke forsket på vår egen aldringsprosess og det å bli gammel. De fleste har en forståelse av at vi skal dø en gang, men ikke at vi må bli gamle først.
Tekst: Per Erik Andersen. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.
I sin nyeste bok, gitt ut på Fagbokforlaget mai 2018, skriver Runar Bakken om konsekvensene av vestens ungdoms- og skjønnhetsideal. Hans forrige utgivelse «Frykten for alderdommen» i 2014, omhandlet temaer om nettopp det, redselen for å bli gammel. Nå har han flyttet seg fra geriatriske fenomener til å studere gerontologien, læren om den friske alderdommen. Paradokset i tittelen «Alle vil leve lenge – men ingen vil bli gamle» er ikke nytt, det var visstnok Cicero som gikk rundt i Roma rett før år null, og grublet over problemstillingen.
Snowbirds
Bakken skriver at vår egen forståelse av å være gammel har endret seg. Forståelig nok. Levealderen har blitt høyere, helse og kosthold bedre, sykdommene færre og det fysiske kroppsarbeidet mindre belastende. Men vi vil gjerne fremstå som enda yngre enn vi er. Som et eksempel bruker Bakken den kanadiske gerontologen Stephen Katz som i 1999 gjorde feltstudier på rike pensjonister som tilbringer vinterhalvåret i Florida og Texas. Såkalte «Snowbirds». Ikke ulikt norske og skandinaviske pensjonister på solkysten i Spania. Da han henvendte seg til de gamle pensjonistene oppfattet ingen av dem seg selv som gamle. Ingen brukte ordet gammel om seg selv. De henviste ham til naboen oppi gata, og slik fortsatte det. Ingen mente de virkelig var gamle.
Vil ikke være som de andre
En slik oppfatning av seg selv er kanskje ikke så unaturlig i et samfunn som har idealisert selvrealisering og ungdomsidealer. Når man gjennom sytti eller åtti år har hatt selvstendighet og egenutvikling som viktige verdier, har man uvilje mot å bli satt sammen til én homogen gruppe med relativt lav status – de gamle.
Simone de Beauvoirs tanker
Som en av flere innfallsvinkler bruker Bakken et resonnement fra Simone de Beauvoirs bok «Alderdommen» fra 1970; alderdommen eksisterer for andre, men ikke for oss selv. Derfor er vi alle fremmede for vår egen aldring. Det andre rundt ser oss som, er på en måte oss, og likevel ikke. Inni alle gamle mennesker finnes en yngre utgave av dem selv.
Transhumanisme
Der hvor Alle vil leve lenge – men ingen vil bli gamle blir ekstra interessant, er når Bakken omhandler transhumanisme, en relativt moderne ideologi som mener at man skal påskynde evolusjonens gang, radikalt forbedre menneskets kår ved hjelp av vitenskapelige midler. Han skriver om genetikeren Aubrey de Grey som arbeider for å stanse ufrivillig aldring (!), og som hevder det allerede finnes mennesker som kan bli tusen år. Noen av pådriverne innenfor transhumanismen er pengesterke menn med bakgrunn i data- og teknologibransjen. Som Bakken skriver i dette kapittelet – Når Gud er død er allting tillatt. Interessant blir det når forfatteren viser at mennesket er biologisk og genetisk så opptatt av sin egen evolusjon at vi fornekter alderdommen for å leve lenge. Digital selvhevdelse og selvbekreftelse i tillegg til den biologiske og økonomiske styrkingen det vestlige menneske har hatt de siste 150 årene får transhumanistene/oss til å både håpe og tro på det ultimale mål. Evig skjønnhet, evig ungdom, evig liv.
Litteraturgarasjen 