Holmen i Mandal

I MINSTE LAGET: Dette er «Holmen» i Skogsfjorden som Aasmund O. Vinje kjøpte for å få stemmerett. Den var så liten at det ble sagt at Vinje bare hadde stemmerett ved fjære sjø…

For munnrappe Aasmund Olavsom Vinje var lyse idéer ingen mangelvare. Han fikk kjøpt seg en holme i Skogsfjorden. Med den fikk han det viktige borgerbrevet ved personlig oppmøte i Kristiansand. Historien om Vinjes borgerbrev skapte stor munterhet i Mandal. På folkemunne het det seg at holmen var så liten at den ble overskyllet ved flo sjø. Vinje hadde derfor bare stemmerett ved fjære sjø. Men før han forlot byen klarte han selvsagt å fornærme noen herremenn.

I forbindelse med at det i april er 200 år siden Vilje ble født på Plassen i Telemark, ble boka «Veiviseren» gikk ut. Den er skrevet av Eivind Blikstad og med fotografier av pressefotografene Per-Eirik Hekkelstrand(Varden) og Inge Fjelddalen(Telemarksavisa). Les Litteraturgarasjens omtale av «Veiviseren: «Kranglefanten som ble nasjonalpoet».
Her er et av kapitlene i boka gjengitt med tillatelse av utgiverne:

Oppvåkningen i Mandal
De kanskje fineste årene i Aasmund Olavsson Vinjes liv, tilbrakte han i Mandal, skjønt det er en tid som liksom har kommet litt i skyggen av det som skulle bli hans glanstid noen år senere. Men tida han var ansatt som timelærer ved Borgerskolen i Mandal fra 1844 til 1848, skulle bli formgivende for det som fulgte.

Aasmund Olsen Plassen havnet i sørlandsbyen ved en tilfeldighet. At jobbsøknaden nok ikke var helt frivillig, er muligens å ta noe forsiktig i. Året før, i 1843, avla han eksamen ved Asker seminar og vikarierte som lærer og klokker i Vinje. Da denne stillingen ble fast utlyst, søkte han, men fikk avslag. Han fridde til ei jente i den samme hjembygda, men fikk et nytt nei. Han ville utvandre til Amerika, men fikk sitt tredje nei, denne gangen av familien. Ved en tilfeldighet oppdaget han en stillingsannonse i Morgenbladet for lærerjobb i Mandal og syntes at han i hvert fall kunne søke. Men ifølge soga var han tilfreds med å bli innstilt til jobben i Mandal. Han takket ja og fikk beskjed om å innfinne seg før 1. mars.  Han lånte fire spesiedaler og la i veg – på ski. Asmunds barndomsvenn, Aslak Vinje, fulgte med på ferden ned til Skafså. Han gikk så alene til Setesdalen og fortsatte til Søgne. På gården Berge i Halse, møtte han et menneske som skulle få stor betydning. Asmund var nå nesten framme, men fullstendig utslitt banket han på døra på garden for å kjøpe litt mat. Her var det gjestebud. En av gjestene var republikaneren og fritenkeren Søren Jaabæk. Han fant umiddelbart tonen med den bolde skiløperen, og resten av dagen og kvelden diskuterte de landets historie og utvekslet meninger om hvordan Norge burde bli styrt.

Lange Olsen Vel installert på skolen fikk han raskt tilnavnet Lange-Olsen for å skille han fra Kort-Olsen. De to bodde forresten sammen en tid i folkeskolebygningen, og følgende ble sagt om hybelen til to blad Olsen: ”..hvor de liden kvindelig Hjælp havde i sit huslige Stell”. Vinjes noe merkverdig utseende gikk heller ikke småbyen hus forbi. I følge hans biograf, Olav Vesaas, ble han omtalt som ”lange Olsen med det eine Aue udapaa”. Men han fikk ord på seg for å være en flink lærer, selv om han kunne være både utålmodig og hissig med elevene. Trivselen var det ingenting å si på, noe han gir klart uttrykk for i sine mange brev.

Full pedal
Livet som lærer ble imidlertid snart for stusselig for den energiske innflytteren. Han begynte å studere. Etter at han var ferdig med å undervise de yngste om formiddagen, satt han seg på skole benken med de eldre elevene om ettermiddagen. Han tok privat timer i fransk, tysk og latin. Kanskje det var denne travelheten som gjorde at Vinje ikke fikk med seg at Ivar Aasen kom til Mandal for å granske språket der. Aasen skrev for øvrig senere at Mandal var et sted ”..der syntes å være fuld af dumme Folk”. Aasen hadde nok fått et annet inntrykk hvis han hadde møtt mannen som sammen med han skulle blir bærebjelkene i det nye landsmålet. For Aasmund skrev senere om betydningen av sitt opphold i Mandal: ”I Mandal samlet jeg den Skat, jeg siden for en stor Del tæret paa, og der foregikk den fulstændige Omveltning av min Verdensanskuelse”. Arbeidet med undervisning og egen dannelse kunne legge beslag på både 15 og 16 timer av døgnet. Kunnskapsappetitten var enorm.

Sjømannen
Men heller ikke studiene var nok. Han ville lenger. Ambisjonene gikk i retning av å ta styrmannseksamen. Etter å ha tilegnet seg alle de teoretiske kunnskapene, kullseilte planene. Han ble så sjøsyk av å klatre i mastene at det ikke gikk. Og så han da, drømme ren som higet etter å få danse med kreolerinnene på Cuba!  Aasmund fikk hyre, men ble satt raskt på land som ubrukelig. Stort bedre gikk det ikke da han i stedet ville slå seg på trelast. Han kjøpte seg en skog som ikke var hogd, men med sitt vanlig hell forble skogen uhogd. Vinje måtte gi opp. Nå var det livet som eiendomsbesitter som lokket. For å kunne stemme ved valg måtte man ha borgerbrev, og for å få borgerbrev måtte man være eiendomsbesitter. Lyse idéer var som kjent ingen mangelvare, og han fikk kjøpt seg en holme i Skogsfjorden. Med den fikk han det viktige brevet ved personlig oppmøte i Kristiansand. Historien om Vinjes borgerbrev skapte for øvrig stor munterhet i Mandal. På folkemunne het det seg at holmen var så liten at den ble overskyllet ved flo sjø. Vinje hadde derfor bare stemmerett ved fjære sjø.

Farvel
Vinjes stilling ble inndratt i 1848. På dette tidspunktet hadde Olsen konvertert til etternavnet Vinje, først med W så med V. Han hadde for lengst markert seg i lokalavisa og i Morgenbladet med meninger om mangt og mye, særlig om religion og politikk. Man ble ikke populær hos de styrende i en liten, småborgerlig sørlandsby med slike meninger som meningsunderskudd. Nye eventyr ventet. Med ti daler i lomma forlot han Mandal. Han tok som sagt med seg mange gode minner, men Vinje hadde ikke vært Vinje hvis han ikke samtidig etterlot seg noen vel valgte sleivspark. Kanskje skyldtes det ren og skjær misunnelse, men han serverte i hvert fall følgende fanfare om byens kvinner etter å ha slått fast at det var meningsløst at byens taslete herrer skulle ha så vakre koner: ”Dei burde utføras til Hovudstaden og faa sig Stormenn der. Det er ein luxus for den næringsdrivande Smaastadsmann at hava so væne Damer; han maatte godt kunne berga seg med det som vandare var”.

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund
Foto: Per-Eirik Hekkelstrand/Inge Fjelddalen
Kilde: «Veiviseren – en hyllest til Aasmund O. Vinje» av Eivind Blikstad, Per-Eirik Hekkelstrand og Inge Fjelddalen

vinje bilde 1

BOK OM AASMUND OLAVSSON VINJE: -Dette er «vår» Vinje gjennom våre bilder og ord, forteller fotograf Inge Fjelddalen(f.v.), forfatter og journalist Eivind Blikstad og fotograf Per-Eirik Hekkelstrand. (Foto: Hanna Hekkelstrand)