IMG_5293

FØRSTE ROMAN: Stian Johansen fra Skien har skrevet originalt og nært om livet rundt Hydro på Herøya. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

Norge og døden er ingen episk anlagt roman. Tittelen er så svær og pompøs at den funker. Og den fungerer fordi Johansen opererer på de små flater, språket hans gror i stillbildene, i dialogene og i skråblikket. Under tittelen på coveret ser vi en fabrikk i brun dis, egentlig en skyline bygget av en rykende sigarett, stifter og hårruller. Det store i det små. Noe som også er noe annet.

Anmeldelse: Per Erik Buchanan Andersen

Handlingen i Norge og døden drives av korte tekster hvor fortellerstemmen ligger hos Barnebarnet, Bestemora og Tulla. De to siste av disse er samme person, Bestemora er innlagt på Radiumhospitalet i 2010, og Tulla er den lille jenta som blir satt bort som taus (tjenestejente) på en gård i Nord-Trøndelag i 1937. Boka handler om bestemora og mannen som flytta til Porsgrunn og Hydro på femtitallet, til industrien og framtida, og om barnebarnet som gjerne vil vite mer om hva og hvem som har formet ham, før bestemora forsvinner.

Poetiske grep
Det konkrete blir poesi i Stian Johansens diktning. Prologen på første side er gjort med noe av det mer originale grepet i norsk samtidslitteratur de siste årene.

Som et bilde på hva romanen vil fortelle, beskriver Johansen Porsgrunnsbrua slik på en av de første sidene:

Regnet slår skrått inn på Porsgrunnsbrua som står på alle fire med trynet i elva. Sjaueryggen blir overkjørt forfra og bakfra av en bilpark med høye skuldre og bred bak. Ingen levende går ute i dette været. Bare Dauinger. Dauinger som blåser over brua. Dauinger som forsøker holde hodet over vannet. Dauinger inn og ut av svingdørene i kjøpesentertjukkasen på andre siden av elva.

Det er Barnebarnet som besøker Bestemora oftest når hun ligger på Radiumhospitalet. For han bor i Oslo. Samtidig merker vi at de to har vært tett knyttet siden Barnebarnet var guttunge. Men han vet for lite om hennes historie.

Diktning fra Grenland
Forrige utgivelse fra Stian Johansen var diktsamlingen Feltet – I knehasene til Porsgrunn og Skien siden 1981 (Aschehoug 2015). Vi kan ane at Bestemora og Barnebarnet var med der også, men i Norge og døden er fokuset flyttet fra byggefeltet til fabrikken, og livene som ble bygd rundt den. Vi får lese om ingenting-gjør’ene som bodde i eneboliger med hager, mens de utskjelte arbeiderne fra Nord-Norge bodde i Lofotveggen, et hybelhus på Herøya. Vi blir med innenfor veggene i småhusa, til rulletobakk og svarthvitt-tv.

Etterglød
Norge og døden har god atmosfære. Johansen setter sammen kortprosa og poesi til en roman. Det gjør boka lett å lese, lett å tilnærme seg. Språket gir boka en etterglød av nostalgi og medmenneskelighet. En rykende sigarett fra en bestemor som har slutta å røyke.

Flettverk og beskjedent opprør
Johansen har lykkes i å skildre en epoke da folk fra landbruket og fra utkant-Norge flyttet til fabrikken på Herøya for å bygge landets største arbeidsplass. Best er Johansen i fortellerstemmen som ligger nærmest forfatteren, Barnebarnet. I ham får vi se kontrastene og utviklingen fra industristedene langs kysten til den moderne storbyen. Fra coop-kaffe på boks til cappuccino på Løkka. I ham finner vi det beste blikket om hvordan familier og livshistorier alltid er et flettverk. Stemmene til Bestemora og Tulla er mer konstruert, men vi får et troverdig innblikk i Norges utvikling fra førkrigsårene til i dag. Om kvinnene som ikke stormet barrikadene på syttitallet, men som fortsatte å stelle hjemme. Som nok tenkte sitt om likestilling og undertrykking, men som fortsatt strøk gardinene og gjorde opprør med en liten deltidsjobb hos kjøpmannen i Knardalstrand. Kvinnene som var helter i hjemmet.

Det ligger en kime til et interessant forfatterskap i Norge og døden.

NORGE OG DØDEN
Forfatter: Stian Johansen
Aschehoug 2018
251 sider