2016-07-28 06.32.01

Hemingways klippe: Ifach-fjellet i Calpe på den spanske Costa Blanca-kysten.

Verdens bokdag er 23. april
Tekst & foto: P. E. Andersen

Hun ville opp og dusje, men jeg ble værende. Klokka er sju og det er 34 grader. Jeg sitter på en bar ved enden av stranda, Chiringuito. solgangsbrisen løyer. Det siste pensjonistparet pakker parasollen, ei eldre dame vi har sett i flere dager roter i søppelkassene etter mat og ting som kanskje kan selges. Hun mangler noen tenner og har slitte, litt for store crocs med forskjellig farge på hver fot. Rosa og sort. Ellers er stranda tom. Bare et par som kommer frem fra noen lave klipper lenger borte. Hun slår et grønnmønstret omslagsskjørt rundt hoftene, ler når hun setter et strikk i håret, og tar kjærestens hånd. De har sola i ryggen når de setter seg i motsatt ende av strandbaren. Vi hilser.

Når jeg snur meg ser jeg Ifach-klippen i motsatt ende av stranda, nede ved fiskelandbyen. Det står et skilt på en husvegg der nede, ved foten av fjellet. Skiltet peker mot havet. Costa Blanca 0 km. Den fallosformede, vindslitte klippen ser søvnig ut i det siste solskjæret. Jeg hører paret få servert drinkene sine, noen prikker meg på skulderen. «Excuso. Five euros, sir?»

Den eldre dama med sølvgrått hår holder fram en bok og en rose. «El dìa del libros y rosas. Five euros, sir.» Hun smiler så jeg ser stubbene. Huden er brun som melkesjokolade med dype streker. Ligner et solvidd kart. Jeg henter opp en slitt, blå seddel fra lomma på shortsen. Hun tar den, gracias, gir meg rosen og boka. Crocsene sparker opp sand etter henne der hun forsvinner kjapt bortover den tomme enden av stranda. Hun er nok en del yngre enn jeg trodde.

Det er en falmet pocketutgave av «Hundre års ensomhet» av Gabriel García Márquez. Jeg kan ikke spansk. Rosen er rosa, de ytterste kronbladene er tørre i kantene. Så jeg så trist ut? Det var nok pengene. Jeg sitter jo bare alene.

Jeg får en gin tonic til. Varmen holder selv når sola forsvinner. Jeg blar i boka, ser kjærestenes hånd forsvinne oppunder omslagsskjørtet lenger borte langs bardisken. Hemingway sa en gang at toppen av Ifach-klippen var det stedet på spanskekysten som ga ham mest kraft og inspirasjon. Her kan jeg stå alene i timevis, sa han. Jeg tror han sa det om flere steder. Kvinnen med strikk i håret flytter seg på barkrakken. Jeg drikker og later som jeg leser.

Jeg tenker på hun som hviler i leiligheten. Sitter vel på balkongen. Finner fram mobilen og søker på sitater fra Hundre års ensomhet.

«Denne nytente lidenskap var så krevende at de mer enn en gang så hverandre i øynene når de skulle begynne å spise, og uten å si et ord dekket de over tallerkenene og gikk inn for å dø av sult og kjærlighet på soveværelset.»

Noen av de siste sidene i boka mangler, kanskje femti. Slik føles det ofte, de siste sidene mangler. Virkelighetslitteratur tenker jeg, og ser etter stranddama, men hun er forsvunnet i sanda. Paret lenger borte får nye forsyninger. Han ser fornøyd ut. Han ser sulten ut.

Jeg leser tittelen høyt på så godt spansk jeg kan, Cien años de soledad, før jeg forlater krakken. Tar rosen og går mot leiligheten, til kvinnen på balkongen. Sanda er fortsatt varm. På balkongen. Kanskje hun har noen av de siste sidene.