marvpostei2

Det var først da farmor begynte å skjelve skikkelig på handa, at vi tok turen ned til EPA for å kjøpe fyrstekake. Farmor likte å stelle. Hun likte karer som jobba med hendene og som kom innom for en blings og litt kaffe i pausa. Farmor likte cowboyfilmer. Og så bakte hun marvpostei. Noen ord er rare. Marvpostei.

Kjøpesenteret hadde bytta navn for tjue år siden, men farmor kalte det fortsatt for EPA. Helst ville hun handle hos Tørdal på hjørnet nedi Kirkegata, men han hadde stengt for godt han også. Fyrstekaka var litt tørr, men god. Skjelvinga var en lei greie for farmor de siste åra. Hun snakka ikke så mye om det.

På «Ikke bare brød» handler du over disk. Det lille bakeriet ligger i første etasje på Keims gård, en sving opp fra Storgata i Porsgrunn. Rustikt med svalgang. Åpningstidene er malt for hånd på et treskilt utafor døra.

marvpostei 1

Han jeg kjøper skoleboller og frukt- og nøttebrød av, har kraftige armer, skjegg og han smiler. På t-skjorta står det «Alt håp er ute». Bak ham står flere deiger til heving. Han sier jeg bør være litt forsiktig med nøttebrødet. «Det er mye frukt der. Tunge saker. Fyller godt opp». Fra andre etasje blander en svak duft av nybrent kaffe seg med lukta av ferskt brød. Brenneren på loftet har skjegg han også.

«Mandelterte» står det på et fat på disken. I et glimt tenker jeg på farmor som skjelvende tar en slurk kaffe.
«Hvis du liker fyrstekake og marvpostei og sånne greier, så er dette i gata,» sier bakeekspeditøren i det Siv Svolsbru kommer svinsende inn døra. Det er Siv som er sjefen på «Ikke bare Brød». Det er ikke noe tvil om det.

«Melet er emmer,» sier Siv.
«Og smøret er fra rørosmeieriet, mandlene er skikkelig gode, og helt ferske egg fra Holte gård. Mandeltertene er egentlig jakten på et barndomsminne. Da jeg var barn bakte mormor marvpostei. De lærte jeg dessverre aldri å lage sjøl, men hos min store bakehelt; Bertinet, i Bath, lærte jeg disse. Du burde prøve.»

Det er mye gammeldags som har blitt in igjen. Gamle metoder, gamle ideer. For ikke lenge siden traff jeg en ålreit fyr borte på kulturhuset. Han kalte seg for ostekakebakeren på instagram. Hadde hipsterskjegg. Ostekakene så flotte ut.

Siv er alt annet enn hipster, men hun er gammeldags og moderne på én gang. Hun drar med seg hundreår med kunnskap og historie inn i oppskriftene sine. Og nostalgi. Hun har tenkt forbi kjøpesenteret og minner om den gamle kjøpmannen på hjørnet. Spesialisten, håndverkeren.

Det er noe med mandelflakene og duften som minner meg om noe.
Jeg vet hva det er.
Et enkelt kjøkken med respatexbord, hvor kaffen alltid sto på.

Jeg liker sånne som Siv.

«Jeg tar to,» sier jeg. Én til meg, og én til farmor.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
Foto: Astrid Borchgrevink Lund