sdr

Så sitter man her da.
I et hjørne av Folkets hus. Det er januar og blank parkeringsplass bortover mot Hammond og Elixia. Det frøys på i kveld også. Vi måtte inn ei dør, opp ei trapp, bortover sånn, gjennom kjøkkenet og innover slik. Det er plass til noenogtjue her. Anders holder på ved grytene. Rigger til første runde, mens Stian gir oss et glass med Prosecco.

Tekst og foto: P. E. Andersen

-Velkommen. Finn dere en plass, sier Stian og bukker.
Jeg drar ut stolen ved et vindusbord for to, men Astrid vil sitte ved et mixed table.
-Vi må være sosiale. Det er jo fredag, sier hun.

Så altså,
plutselig sitter man her da. Sosial og spent på Folkets hus. Hilser på alle rundt bordet med bobler i glasset. Noen fra Bamble, noen fra Kjerkehaugen.
Uttafor er det hålke.
Det er hav og sjø på menyen.

Krabbekroketter og fermentert rødbetdipp er første rett. Anders Kokk, som også heter Pedersen, har tatt med seg atmosfæren fra tiden som kjøkkensjef på Friisebrygga inn i egne lokaler. Det er han som bestemmer menyen, og man kan like godt si det med det samme, Anders er en matartist, en kunstner med smak. Stian Sandersen vil gjerne servere østerisk hvitvin til forretten.

Joda, Porsgrunn er en småby, med spisesteder som småbyer flest – noen ålreite, noen middels.
Men etter først å ha blitt servert røkt villaks fra Langøya på streetfood-måte, i vaffel med dill og pepperrot pakket i takeawaypapir, for så å få hjerteskjell, blåskjell og blekkgnocchi, i kremfløte og grønn olje, begynner man å lure. Hva skjer her egentlig? Dette er ikke husmannskost.

Astrid er sosial, hun konverserer til begge sider, mens jeg synes den sorte gnocchien virker litt skummel, men for en konsistens, for en smak mot skjell og olje. Kanskje har det aldri blitt servert så godt mat i disse lokalene før. Folkets hus ble tegnet av Borchsenius, og bygget i 1959. Dette må ha vært kjøkkenet til sagnomsuste Viking og Vikingkjelleren.

(saken fortsetter under bildemontasjen)

Spiller ingen kasserolle heter konseptet Anders nå har etablert. Han er glad i ordspill og enda mer glad i å eksperimentere frem nye retter. Vi hører lidenskapen når han snakker. Han er mat. Planen er visst å poppe opp som restaurant annenhver fredag. Med påmeldinger på facebook og alt det der.

Sandersen vil gjerne vi skal ha fransk rødvin til skreien. Den ble fisket utenfor Lofoten for et par dager siden. Den serveres med, selleri, tang, mandelpotet og olivenolje. Skreien flaker seg perfekt. Kanskje har anretning til tjuefire gjort at temperaturen er noen få grader for lav, men jeg føler meg som en sjømann fra en sjøfartsby. Såpass må man ha i et arkitekttegnet forsamlingslokale.

Astrid hever øyenbrynene når hun tar første slurk av dessertvinen Vin Santo, og ler når sidekavaleren sier at verden har blitt tøffere de siste månedene for han som er mann og single. Han vil prøve seg på Karjolen etterpå.
-Jeg går nok aleine hjem i kveld også, men maten var god, sier han, og spiser ivrig jordskokkis, med anissmakende tang, mandel, karamell og sjokolade.

Så sitter man der da,
på hjørnet av en parkeringsplass i en liten by,
beruset av mat og mett av vin. Snuser inn restene av kvelden og tenker at verden er her, at det er syttifjerde januar, men det nærmer seg vår. Tenker at hit bør man gå selv om det er glatt. Ringer nulltrettifemtrettiseks, sier vi skal til Vessia. Hører at Astrid er fornøyd.
Bilen kommer visst straks.

IMG_5285

INSTA!! Blåskjell, hjerteskjell, blekkgnocchi i kremfløte og grønn olje. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.