erik jensens julekalender 2017

Hver uke frem til jul vil Litteraturgarasjen presentere små perler fra boka Porsgrunnshistorier – Baker’n som kunne mer enn sitt fadervår. Forfatteren er Erik Jensen fra Porsgrunn. De lokalhistoriske ankedotene har en litterær snert av de sjeldne og en god klunk med humor.

Av alle de eksistensielle spørsmålene vi balte med i jula i min barndom, var det særlig ett som lå hele familien tungt på hjertet. I det øyeblikket kirkeklokkene begynte å ringe jula inn, og før bestefar slo opp i den slitte bibelen sin, kikket han bort på bestemor og satte ord på det alle rundt bordet hadde i tankene: ”Nå mor, er den sprø?” Dette var før grillelementet kom inn i tilværelsen, og før Ingrid Espelid tok på seg ansvaret for alle landets ribbesvorer. Min

stakkars farmor var helt prisgitt en upålitelig magasinkomfyr. Nå reiste hun seg fra bordenden og gikk ut på kjøkkenet og åpnet steikeovnsdøra. Alle rundt bordet holdt pusten til vi tydelig kunne høre en skrapende lyd av kniv mot svor.  Et kollektivt sukk bredte seg i rommet, smil kom på plass i ansiktene. De tre tantene hadde alt fått seg et lite glass portvin og ville svært gjerne ha ett i det andre beinet også.  Bestefar smilte lunt og slo opp juleevangeliet, mens far min sendte rundt drikkevarene. Julaften var kommet på skinnene. Så lenge svoren var sprø, hjalp jeg gjerne keiser Augustus å innskrive hele verden i manntallet enda en gang. For selve lesingen var min jobb. Jeg hadde skjønt at en god opplesning av juleevangeliet, var en rask opplesning. Duftene fra kjøkkenet innbød ikke til lange kunstpauser.

Første juledag var årets dødeste dag. Å besøke noen var uttafor folkeskikken. Alle utesteder var stengt. Også kinoen. Byen var en spøkelsesby. Det var meningen at du skulle holde deg hjemme på første juledag. Og det gjorde du også, om du ikke var så trengende at du gjorde bruk av den sikkerhetsventilen som faktisk fantes. I en ellers låst by, holdt pussig nok Parkrestauranten oppe noen timer denne dagen. Mellom klokka tolv og tre på ettermiddagen var det mulig for de mest rutinerte å holde sine vaner i hevd. Eller for de familie- og venneløse å få seg et måltid mat. Første juledag fantes det normalt ingen grunn til å bevege seg uttafor husets fire vegger. Annen dag derimot…

Det spesielle ved jula er det som aldri forandrer seg. Som den mekaniske nissen i butikkvinduet i Storgata. Og modelljernbanen. Som guttunge kunne jeg fryse fast botforene i fortauet utenfor dette vinduet, og jeg kunne stå der å betrakte nissen som nikket og nikket og modelltoget som kom ut av tunnelen og gjorde en sirkel om nissen og forsvant inn i tunnelen igjen, og som aldri stoppet. Selv ikke om natta.  Nissen og toget fascinerte meg gjennom både 50-, 60- og 70-tallet, og ville ha gjort det på 2000-tallet om handelsstanden hadde vært til å stole på.

Ved overgangen til 70-tallet prøvde jeg, sammen med andre av byens hippe befolkning, å fylle julaften med nytt innhold. Ut på kvelden lot vi familie være familie og gikk til midnattsmesse i den katolske kirken. Sant og si så var det ikke det religiøse innholdet som trakk, vi lot oss snarere beruse av selve ritualet, røkelsen, presten som messet på latin, – og middelalderssangen. Det var rett og slett en flott avslutning på julaften. For de faste kirkegjengerne må det ha vært et selsomt syn å se denne gjengen, i afganpelser og halskjeder, fnisende og storøyde, trenge seg sammen på de bakre benkeradene. Noen lot seg rive med av stemningen og stilte seg i kø oppe ved alteret etterpå, for en kjeks og en slurk vin og prestens velsignende hand på hue.  Et fint, lite kick på en fin kveld.

Var jula hvitere før? Var brøytekantene høyere, og var det flere dompaper i julenekene? Utvilsomt. Men selbustrømpa på julaftens morgen, den er fremdeles seg sjøl lik. Den inneholder fremdeles en mandarin, valnøtter og hasselnøtter, utvalgte twistbiter, og selvsagt marsipan og sjokolade. Julenissen må være til å stole på denne natta. Og alder har ingenting med saken å gjøre. La nå det være slått fast, èn gang for alle.