herbarium orkide

ULOVLIG FANGST: Ti år gamle Erik Jensens ulovlige herbarium-orkide røsket opp på Eidangerhalvøya på slutten av femtitallet.

Hver fredag frem til jul vil Litteraturgarasjen presentere små perler fra boka Porsgrunnshistorier – Baker’n som kunne mer enn sitt fadervår. Forfatteren er Erik Jensen fra Porsgrunn. De lokalhistoriske ankedotene har en litterær snert av de sjeldne og en god klunk med humor.

Herbarium

I en oppsiktsvekkede artikkel fra 1985 om en mosedott fra Porsgrunn, samlet og presset i herbarium for over 300 år siden, ble byen vår satt i et botanisk søkelys som svært få la merke til.  Og det skal innrømmes: Jeg hadde også gjerne sett at det var mer høyreiste planter enn akkurat mose å være stolt av her omkring. Og særlig fordi den mer kjente porsblomsten jo forlengst har ødelagt ryktet sitt som tilsetning i dårlig akevitt. Men dette til tross: den omtalte artikkelen forbinder faktisk en virksomhet på 1600-tallet med noe jeg sjøl foretok meg, mer eller mindre frivillig, som skolegutt.

Mitt eget herbarium inneholder ikke mose. Det er i god forfatning etter snart femti år i en eske på loftet. Og det slår meg nå, at det var nettopp det som var poenget: å beholde fasongen. Det meste råtner og smuldrer og blir borte. Men en presset hvitveis er fremdeles en hvitveis. Forøvrig finnes det ikke blåveiser i norske skoleherbarier fra 50-tallet.  Å plukke freda planter var en vederstyggelighet, herbariet med blåveisen ville blitt underkjent og karakteren i faget ikke bedre enn G.

Som 10-åring og botaniker i felten, var det lett å brenne seg ut tidlig i møtet med det spektakulære plantelivet. For Eidangerhalvøya var sagnomsust for sin sjeldne og praktfulle flora. Og jeg husker ennå beruselsen der jeg sto, med neven full av orkideer, møysommelig gravd opp med rot. En forsker var født. Men akk, hvor lenge var Adam i paradis? Vel hjemme, ble det slått fast at hele min praktfulle fangst var freda arter, forbudt å plukke, forbudt å nevne med ett ord fra nå av. Heretter måtte jeg holde meg til planter som gaukesyre, kneverumpe, rødkløver og lignende unnselige vekster, som dessuten var lett å få tak i på det åpne markedet. Når jeg i dag ser igjen mitt tørkede eksemplar av et svartoreblad av bjørkefamilien, funnet på Lie i Skien i 1959, så er det lett å forstå at min vitenskapelige karriere ikke lot seg redde.

På slutten av 1600-tallet bodde det en kar i Porsgrunn som ikke var plaget med fredningsbestemmelser. Richard Wheeler ble kalt både ”Mester Willer” og ”Willer Engelskmann”. Han var èn av de mange briter som lot seg lokke til Norge av privilegier og skattefritak som danskekongen ga til utlendinger som ville ta borgerskap her på 1600-tallet.  Han drev med trelasthandel, og hadde et hus i Solum, ved Klyvebekken. Og på fritida hadde han en hobby som var sjelden i Norge.  Han samlet nemlig på planter og insekter som han sendte regelmessig til en apoteker i London. Denne apotekeren ga ut flere bøker, og i en av dem omtalte han Wheeler som en kjær venn som sendte ham eksemplarer fra et sted i nærheten av ”Long-Sound” i Norge. Men èn av plantene sto i en særklasse. Denne omtalte han som Muscus Norwegicus umbraculo rubberimo insignito, og han beskrev den som like elegant og egenartet som navnet. Han slo fast at den var plukket nær ”Ports-ground” og mente bestemt at det var passende å omtale den som sin ”sjarmerende norske mose”. Det hjemlige navnet på planten trakk den engelske beskrivelsen ned på jorda.  Navnet var ”norsk møkkmose.”

I botanikerkretser ser det ut til å være enighet om, at til mose å være, så er vår berømte variant både elegant og egenartet, tross navnet. Mosedotten fra 1694 havnet seinere i herbariet til den kjente, tyske botanikeren Dillenius, som i 1728, ble den første professor i botanikk ved universitetet i Oxford. Og i herbariet til Dillenius finnes møkkmosen fra Porsgrunn fremdeles, mer enn 300 år gammel. Den er den eldste oppbevarte mose samlet i Norge.

Ikke vet jeg om denne norgesrekorden er egnet til å øke folks selvfølelse her i Porsgrunn, men oppløftende er det vel kanskje at historien stopper her. I det minste for skoleelever. Tvangspressingen i skolen av et uhorvelig antall planter tok omsider slutt. Og det er tegn som tyder på at herbarium-interessen tar seg opp igjen i våre dager.  Og inspirasjonen, den ligger altså i Oxford.