danseskole

(illustrasjonsfoto)

Hver fredag frem til jul vil Litteraturgarasjen presentere små perler fra boka Porsgrunnshistorier – Baker’n som kunne mer enn sitt fadervår. Forfatteren er Erik Jensen fra Porsgrunn. De lokalhistoriske ankedotene har en litterær snert av de sjeldne og en god klunk med humor.

Holmboes danseskole

Min snublende inntreden i dansens verden starta på Bratsberg Bruk på slutten av femtitallet.  Der var trappetrinnene høye og mange før du kom opp i toppetasjen og trådte inn i salen der fru Anundsen satt bak pianoet.  Fru Anundsen hadde bakgrunn som stumfilmpianist og holdt det gående på pianokrakken så lenge hun kunne sitte oppreist og hadde fingrer som husket melodiene. Og fru Holmboe selv, alltid i sentrum, liten og nett, med sin major i bakgrunnen, sjåfør og altmuligmann. Du sprang aldri over gulvet i fru Holmboes påsyn, eller slentra, for den saks skyld. Nei, du gikk med faste skritt, skuldrene tilbake, hodet opp. Og, det viktigste av alt, du måtte lære å bukke. Nybegynnere gjorde ofte den feilen å bøye seg i støvet, bokstavelig talt. Eller de la simpelthen haka mot brystet. Et riktig utført bukk begynner i hoftene, overkroppen lett forover, så en liten bøy i nakken. Poenget er å ikke overdrive. Bukket er mer en antydning, en utøvelse av verdighet.

Etter perioden på Bratsberg bruk, flyttet danseskolen til kjelleren på Hotell Vic, etter manges mening et mer passende sted for en danseskole. Her var omgivelsene de rette for ball og elevaftener. Og ballet krevde sin mann fullt ut. Lakkskoene blinka i lampelyset, og jeg iførte meg nyvaska, hvite hansker så jeg ikke risikerte å sette svettemerker på damenes kjoler. Og det gjaldt å skjerpe seg, for nå var det konkurransetid med alt hva det innebar, for eksempel en partner som kunne flytte føttene i samme retning som deg selv. De beste danserne fant gjerne sammen i faste par. Selv kunne jeg ikke alltid skjelne en quickstep fra en foxtrot og var gjerne treg til å engasjere og måtte ta det som satt igjen når jeg endelig manna meg opp til å krysse gulvet for å avlevere et bukk. Og det gikk som det måtte gå, jeg traff ikke rytmen, eller jeg traff ikke dansen i det hele tatt. Dommeren var kjapt over oss med et klapp på skulderen, og vi kunne ta av nummerlappene og trekke oss diskret tilbake til baren for en brus. Om ikke annet så ble vi drevne barløver av disse ballene.

Om rumbaen, sambaen og cha-cha-chaen gikk skeis, så hadde vi alltid francesen å falle tilbake på. Dette var en avansert utgave av lang, lang rekke og gikk som regel greit så lenge du hadde noen å se på foran deg og en arm i nærheten til å dra deg på rett kjøl om alt gikk i stå.  I francaisen var du èn av mange, og du slapp det tunge ansvaret med å føre en dame helt på egenhånd. Likevel var damenes vals høydepunktet for de fleste av gutta.  Venta fruen for lenge med å annonsere den, ble det ramaskrik. Unntaket var min gode venn Arne. Han gjemte seg alltid under nærmeste trapp uansett. Arnes karriere som danseelev ble kort, men du verden som den gutten kunne bukke.

Da det kom så langt at Holmboes danseskole måtte flytte til Folkets Hus, rynka noen i dansemiljøet på nesa. Var nå arbeiderbevegelsens hovedkvarter de rette omgivelsene for en danseskole? Noen syntes ikke det. Tydeligvis heller ikke ledelsen på Folkets Hus, for danseskolen ble en vakker dag kasta regelrett ut av lokalene til fordel for, – ja, nettopp – bingo.

Holmboes danseskole var en institusjon i Porsgrunn på 50 og 60-tallet. Det gode borgerskapet sendte sine barn til fru Holmboe, som hadde startet danseopplæring allerede før krigen. Livsverket hennes ble videreført av Ellen Johanne Krogh så lenge danseskoler av dette slaget hadde livets rett.  Dersom Holmboe og Krogh hadde hatt som ambisjon å utdanne unge folk til selskapsløver som elegant beherska de mest eksotiske danser, så ville begge antakelig tatt sin død av skuffelse i ung alder. En danselærer har vel som håp, i likhet med foreldrene til disse barna, at danseskolen har en viss oppdragende virkning. Og det var nok ikke helt uten betydning, antakelig, å lære seg å ta på et menneske av det motsatte kjønn i den alderen. Attpåtil med fasthet, for oss gutter sin del, og med den bestemte mening å føre en dame av kjøtt og blod i bestemte posisjoner.  I mine beste øyeblikk må jeg innrømme at dette har kommet meg til nytte.