Hver fredag frem til jul vil Litteraturgarasjen presentere små perler fra boka Porsgrunnshistorier – Baker’n som kunne mer enn sitt fadervår. Forfatteren er Erik Jensen fra Porsgrunn. De lokalhistoriske ankedotene har en litterær snert av de sjeldne og en god klunk med humor.

-Nei, dere trenger ikke si noe om meg. Jeg er ikke så glad i sånne presentasjoner, sier Erik Jensen når vi spør om noen ord som presentasjon av han som forfatter.

-Det jeg liker minst er fokuset på min person. Jeg kan ikke si noe klokt om hvorfor jeg skriver. Det bare er sånn. I mine beste stunder trur jeg at det er noe jeg kan. Du kan kalle meg «ung og lovende».

Snøen fra i fjor og forfjor
-Dessuten er det fire år siden boka kom ut. Så dette er mer enn snøen fra i fjor og forfjor. Men kanskje kan du gjøre et poeng av akkurat dét, at boka på en måte er gravd fram fra glemselen. Den fikk oppmerksomhet i julesalget den gang, for så å synke som en stein. Nå er en ny interesse dukka opp, jeg har fått flere kåserioppdrag og solgt en del bøker i det siste. Så dett eer gøy det, hvilke historier vil du ha?

Erik Jensen ga ut Porsgrunnshistorier i 2013, og har nok noen eksemplarer på lur om det skulle være av juleinteresse. Her kommer første historie – om gavekjøp i 1966:

Den siste uskyld

Jeg var på vei til byen med bussen for å utføre en handling som skulle bli en av de viktigste i mitt allerede ulidelig lange liv som ung mann. Det var en glovarm sommerettermiddag i 1966, og dypt i lomma lå en pengesum som var møysommelig oppspart etter uker som ferievikar på Hydro.

Der i gården måtte du helst ha bekjentskaper for å komme innafor portene. Mine kontakter var dessverre ikke av det kaliber at de kunne få meg inn på brygga eller på magnesiumen, der de store pengene var. Nei, jeg måtte pent takke ja til en funksjonærjobb. For seks kroner i timen henslepte jeg hele den varme sommeren bak vinduene i den digre kontorbygningen, som assistent på lønningskontoret. Og det er synd å si at jeg var stolt av jobben min. Men jeg satt nå der, bak et digert skrivebord, halveis skjult av bunker med stemplingskort som skulle kontrolleres og summeres og godkjennes med min vesle signatur nederst. Rett som det var så jeg meg nødt til å trekke visse ansatte en halvtime her og en hel time der, for skjødesløs omgang med stemplingsklokka. På sekstitallet var stemplingsklokka selve hjertet i Hydrosystemet. Fabrikkens nye rasjonaliseringsprosjekt besto simpelthen av å telle minutter. Og vi på lønningskontoret telte.  Etter hvert lærte jeg å kjenne mine unnasluntrere, og jeg visste at jeg kom til å få trøbbel når jeg måtte trekke en viss Lauritsen borte på magnesiumen en halvtime fordi han kom for seint på mandagen.  Aldri følte jeg meg så liten, som da jeg på lønningsdagen kom gående gjennom fabrikkgatene med ei plastkasse full av lønningsposer under armen. Jeg gikk opp trappa til spiserommet i magnesiumpakkeriet og låste opp kassa og satte meg til rette ved et bord for å betjene køen som øyeblikkelig hadde formet seg ved synet av lønningsposene. Og forrest i køen, – en diger brande av en kar som skulte ned på meg med et utfordrende grin under den svette barten..  Jeg trakk pusten dypt og rakte fram lønningsposen og sa: ”Vær så god, Lauritsen”.

Jeg gikk av bussen ved brua og skrådde raskt over plassen ved Shell og ned i Skomværsgata. Målet for ekspedisjonen min var Radiotelevisjon, og pengene som brant i lomma var øremerka mitt aller første stereoanlegg. Jeg slo til på et pakketilbud som besto av platespiller, forsterker og høyttalere. Platespilleren var en nydelig Lenco B-52 med Shure pickup og støvdeksel. Jeg hadde ikke råd til toppmodellen fra Lenco, den elegante L-75 som oste av kvalitet og eleganse. Forsterkeren hadde to ganger ti watt, og høyttalerne var store og beregna til å stå på gulvet. Jeg greide dårlig å skjule min opphisselse på bussen hjem, med det ruvende anlegget utover hele baksetet, og jeg skalv på hendene da jeg skulle rigge opp utstyret hjemme. Da jeg til slutt kunne legge en LP-plate på tallerkenen og sakte slippe ned pickupen på plata, var jeg svett av forventning.  Og da stemmen til Leonard Cohen kom ut av høyttalerne, satte jeg meg rett ned og smilte fra øre til øre. Jeg kunne ikke fatte at en visesanger kunne låte så fint her inne på mitt eget gutterom. Livet mitt hadde tatt et kvantesprang inn i framtida.

I Storgata var det tegn til store forandringer i bybildet. Varehuset Plenty skjøt i været og ville bli et av de største varehusene i landet med tre etasjer og kjelleretasje og til og med rulletrapp.  Lenger nede i byen ble det gjort forberedelser til riving av Bryhnes gamle gård, som var en levning fra Porsgrunns storhetstid som trelastby på 1700-tallet. Den måtte vike til fordel for et forretningsbygg som sto mer i stil med det moderne Schankebygget ved siden av. Det var snart bare Hammondgården igjen av de gamle trehusene i Storgata. Det gikk dessuten rykter om at Hammondgården skulle leies ut til klesbutikk.  Og kanskje var det plass til en platebutikk også. Duverden – framtida så lys ut. Jeg strakte ut armen og løftet pickupen fra de innerste rillene og plasserte den ennå en gang foran det første sporet. Armen senket seg og Cohens triste stemme fylte rommet: ”So long, Marianne…”