forfatterkveld-4-nett

POETISK OM SMERTE: Ingrid Melfald Hafredals Harehjerte en lavmælt bok om livet på en institusjon for ungdom med psykiske plager. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

Harehjerte er en sår og vakker roman om hvor skjørt livet kan være. En roman som viser at livene våre oftere er en mosaikk av sammenlimte skår enn en feilfri overflate. Ingrid Melfald Hafredal viser frem historier til unge mennesker hvor kollisjonen mellom ytre press og indre forventning blir til en fortvilet tilstand med spiseforstyrrelser, selvskading og dødsønsker.

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

Institusjonen er navet i Ingrid Melfald Hafredals andre roman. Den lille institusjonen for ungdom i utkanten av en liten by. Det er rent, det er system og strikse regler, men frykten og angsten sitter i veggene. Vi kan lukte den, som et sprengridd dyr, skriver forfatteren. Som et galopperende harehjerte. Noen ganger løper den nedover gangene eller rømmer ut en ulåst dør. Andre ganger knuser den en lyspære og blir til blod.

Setter seg i kroppen

Hafredal har skrevet en lavmælt bok. Språket, bildene og fremdriften er dvelende. Korte kapitler, fragmenter med forskjellige synsvinkler veves nennsomt sammen til et bilde. Det tar tid å pakke ut et menneske, og enda lengre tid å lime det sammen igjen. Et sted i boka reflekterer en av de ansatte over at tiden på institusjonen setter seg fysisk i kroppen. Med minner og tanker om ungdommene som har bodd der. I Harehjerte møter vi June som ikke lenger vil spise, pliktoppfyllende Ida som kanskje har paset mer på moren sin enn seg selv, Pål som spilte dataspill til han hoppet fra en bru, og Thale som har blitt utsatt for grove overgrep. Det varsomme i Hafredals litterære grep gjør historiene troverdige og sterke. Forfatteren peker ikke, rangerer ikke, dømmer ikke.

harehjerte.jpg

HAREHJERTE. Forlaget Oktober 2017

Tynne vegger

Vi møter også Solveig som har vært med i styringen av institusjonen fra starten av, psykiateren Ørjan og den relativt nyansatte miljøarbeideren Anna. Også disse har mangler og dramatikk i sine liv. Historiene utenfor institusjonen blir ikke satt opp mot ungdommenes opplevelser. Det er i det fragmentariske Hafredal viser at livet er skjørt, livet er mye. Det kan være tynne vegger mellom å være pasient, pårørende eller behandler. Harehjerte sier også noe om at å leve er en kontinuerlig prosess for å lime oss sammen til å bli hele, og at våre egne brister kan påføre andre smerte. Et sted i boka sies det slik:

de  subtile forventningene, kravene mange av ungdommene føler de må leve opp til, kan være vel så vanskelige å forholde seg til. Det skal ikke så mye til før barn blir usynlige for voksne, og …særlig jentene har en tendens til å forsvinne. Bare de som gjør problemet synlig kommer hit. De som kutter eller sulter seg, eller er så vanskelige at foreldrene ikke kan håndtere dem.

De unges uro

Harehjerte er poetisk og varsom i formen. Den er dokumentarisk i innhold. Det gjør at den griper. Ingrid Melfald Hafredal viser innsiktsfullt en del av vårt tidsbilde. På institusjonen opplever vi de yngre generasjoners uro. De sosiale mediers bakside. Helga Flatland gjorde noe av det samme med sin Vingebelastning i 2016. Hafredals Harehjerte gir smerten kropper og ansikter. Hun nærmer seg problemstillingen med det den består av, følelser og tanker. Det er et grep hun lykkes med. Harehjerte er en roman som indikerer et spennende og interessant forfatterskap.