Frederik Svindland: Ærlig, men ikke slem

– Det er klart finnes det vonde ting i alle familier, men må man på død og liv skrive om akkurat det, spør Frederik Svindland som er nominert til Tarjei Vesaas debutantpris. 25. mars får han svaret. I romanen «Pelargonia» skriver han om barndom og oppvekst i Porsgrunn.

-Hva vil du fortelle med denne romanen?
– Jeg vet i grunnen ikke om jeg prøver å si så fryktelig mye. Annet enn takk til foreldrene mine som har gitt meg den oppveksten jeg har fått. Tendensen er gjerne den når man skriver om opphavet sitt, at man skal ta det store oppgjøret med det, blottlegge alskens privat og personlig drit, og henge ut enkeltindivider. Jeg føler nesten at det har blitt et krav når man skriver om oppvekst og familie, at det skal være de vonde tingene man skriver om. Så klart finnes det vonde ting i alle familier, men må man på død og liv skrive om akkurat det, svarer Svindland.

En salig røre
-Boka er blant annet tuftet på minner. Har du spesiell god hukommelse eller har du tatt i bruk gamle fotografier etc.? Hvordan er boka bygd opp og hvilke fortellergrep har du brukt?
-Jeg har ikke tenkt så mye på ting som fortellergrep og struktur når jeg har skrevet denne boken. Jeg har dessverre ikke så god hukommelse heller. Hukommelsen min er et eneste rot. Jeg husker små biter og broker av øyeblikk, situasjoner og hendelser, en middag her, en sykkeltur der, en fotballkamp på banen, det er en salig røre. Det er ingen kronologi i minnene mine, ingen system. Bare erindringer som kolliderer og blander seg med hverandre. Da jeg bestemte meg for å skrive en oppvekstroman, ville jeg at det skulle se ut slik som minnene mine gjør. Usammenhengende, men ikke uten betydning.

Skriver om Porsgrunn
-Du er oppvokst i Porsgrunn. Tar du dette med inn i romanen og i tilfelle hvordan/hvorfor?
-Ja, både Porsgrunn og Telemarksnaturen er tilstede i boken hele tiden. Noen ganger som konkrete beskrivelser av steder, andre ganger som overhengende premiss for bokens estetikk. Disse landskapene er tilstede i meg hele tiden og fungerer som stemmestav for mine estetiske utforskninger. Jeg henvender meg til dem hvis det er noe jeg er usikker på.

Barndomsminner
-Hvorfor tittelen «Pelargonia»?
-Pelargonier er veldig vanlige hageblomster, og en av blomstene moren min dyrker. Jeg hadde ikke tenkt at boken skulle bli som den ble da jeg begynte, men da det likevel ble så mye nærhet til natur og til det hjemlige, falt det seg også naturlig å kalle boken for dette.
-Boka beskriver hovedpersonens barndom og ungdom. Var det et opplagt valg eller kunne du valgt en annen innfallsvinkel?
-Jeg forsto tidlig i skriveprosessen at det kom til å bli en bok om barndom, for det lå så mye ferdig stoff der. Barndomsminner er gjerne av typen som er lagret lenge nok til at det ikke er behov for å tilsette så mye når de skal hentes frem og omgjøres til litteratur. Alt er der nesten allerede.
-Romanen blir beskrevet som en hyllest til mor og far, til hverdagene og naturen, fortalt av en svært følsom hovedperson. Er du en følsom person? Og kan det være en hemsko i vår røffe verden?
-Huff, her berører du et stort og vanskelig tema. Jeg må vel svare ja, at jeg er en følsom person, og at det sikkert kan være utfordrende til tider, men at det også er noe jeg har forstand på å nyte. Følsomheten kan virke veldig belønnende dersom man tillater den armslag, og ikke bare forsøker å styre unna den.

Ikke sette grenser
-Hvor ærlig og personlig ønsker du å fremstå som forfatter?
-Man må gjerne være ærlig og personlig, og jeg tenker at dersom man skriver det frem på riktig måte behøver man ikke å sette grenser for hvor ærlig man kan være. Men privat, det er noe jeg vil unngå å være.
-Hvilke tema er det vanskelig å skrive om og finnes det fortsatt tabuer?
-Ja, det gjør det helt sikkert. I et samfunn styrt av politisk korrekthet er det mye man skal være forsiktig med å snakke om. Men nøyaktig hva disse tingene er, og hvor interessante de er å snakke om, det vet jeg ikke.

Forfatterskolen
-Du har gått på forfatterstudiet i Bø – kunne du skrevet «Pelargonia» uten den erfaringen?
-Ja, jeg kunne nok skrevet den, men om den hadde blitt antatt, er en annen sak. Jeg begynte på forfatterstudiet med innstillingen om at jeg ikke kom til å lære noen ting, men fant fort ut at erfaringene jeg kom dit med ikke var så mye å skryte av.
-Så du mener man kan lære å bli forfatter?
– Kanskje kan man ikke lære å skrive, men en ting man i alle fall lærer der, er å lese. Og det er avgjørende for å kunne skrive godt. Jeg var faktisk en annen person da jeg gikk ut etter det skoleåret.

Se gjennom voksne øyne
-Du er nominert til pris, Tarjei Vesaas debutantpris, hva betyr det for deg som forfatter?
-Det gjør i grunnen ikke så mye med meg, altså. Jeg er temmelig bundet til utgangspunktet mitt, og selv om jeg kan bli opprømt og sveve av gårde noen dager, er jeg raskt tilbake til der jeg kom fra.
-Hva jobber du med nå?
-Jeg jobber med en ny roman, som snart er ferdig. Den kommer ut i høst, håper jeg, og blir en slags forlengelse av Pelargonia. Bare sett gjennom en voksens øyne denne gangen.
-Hvilke litterære ambisjoner har du?
-Jeg håper jeg får til å skrive noe ordentlig bra i løpet av noen år. Jeg vet at det kommer til å ta tid, og kanskje får jeg det aldri til, men jeg skal prøve. Jeg ønsker virkelig å skrive noe som får betydning en gang, sier Frederik Svindland til Litteraturgarasjen.

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund/Foto: Kai Hansen