jan-o-wiig

PENSJONERT: Jan Ø. Wiig har fortsatt gnisten.

I monologen om polfareren Hjalmar Johansens siste, tragiske døgn viser Jan Ø. Wiig hvilken karakterskuespiller han er.  

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen

«Jeg skal lesespille,» sier Wiig og presenterer seg som pensjonert skuespiller. Han gikk av etter tretti år på Teater Ibsen/Telemark Teater i fjor. Manuskriptet ligger i en mappe på et skrivebord. En konvolutt, et brev, et tent stearinlys og stumtjener med en pels er scenografien.

I forbindelse med 150-års markeringen av Hjalmar Johansens fødsel, arrangerer Hjalmarlosjen og Skien kommune polfarerkveld på Menstad Bydelshus. En av pådriverne i losjen, Espen Ihlen, serverer Biff á la Lindstrøm og lokalbrygget Hjalmar-øl fra Veholt Mikrobryggeri. Ølet heter 86° 14’ etter Hjalmar Johansens reise mot Nordpolen fra 1893-96 med Fridtjof Nansen og hans skip, Fram. Hjalmarlosjen er femten fotballinteresserte mannfolk som siden 2006 har drevet en forening for å støtte Odds Ballklubb, klubbens stifter og fotballagets historie.

Hjalmar Johansen var mannen i skyggen, først Nansens trofaste assistent, deretter sentral i Amundsens ekspedisjon mot sydpolen. Han advarte Amundsen mot å trosse kulden og ble sendt hjem, anklaget for mytteri. Det tok knekken på ham.

Alene ved skrivebordet leverer Jan Ø. Wiig et utdrag fra Terje Lindbergs monolog «I djevelens dansesal». Mer enn de sparsommelige rekvisitter trenger ikke Wiig. Selv delvis lesende fra manuskriptet maner han frem følelsesspennet i eventyreren, polfareren, alkoholikeren og selvmorderen Hjalmar Johansen med nyanser i stemmen, små bevegelser og timing. Pensjonist, javel, men det kan være mye saft i gamle gubber. Denne skuespilleren danser og spiller fortsatt som djevelen selv.