De siste to årene har skuespillerne på Teater Ibsen stadig tatt et skritt nærmere scenekanten, henvendt seg til publikum og spurt «Hva mener du?». I «Juklerødsaken – Hvem er den gale?» er det norsk psykiatri som stilles til debatt.
Tekst: Per Erik Buchanan Andersen
Arnold Juklerød var sprengebasen fra Frasjø og Kragerø som kranglet seg inn og ut av Gaustad i 25 år. Han nektet å forlate sykehuset før hans diagnose «kverulant paranoia» ble fjernet, noe som ifølge psykiater Retterstøl bare bekreftet diagnosen. Juklerød mente det var psykiaterne, behandlingen og medikamentene som gjorde ham og andre syke. Er man «gal» fordi man har en sterk tro og overbevisning og ikke viker fra sine prinsipper. Hvem har makt til å definere hva som er normalt, rett og galt?
Regissør Morten Cranner bruker flere dogme-ideer for å pakke stykket inn i en dokumentarisk ramme. «Direktesending» av stykket med håndholdt kamera, få rekvisitter og effekter. Ola Otnes spiller Juklerød med stor troverdighet og selvtillit. Regien er enkel og elegant. Juklerødsaken er fascinerende og på mange måter enestående på grunn av mediedekningen Juklerød fikk «Hei, du, nå skal jeg bæres igjen klokka tolv, kan ikke ta med en fotograf og komme» (replikk fra stykket). Juklerød mente han sto opp for mange, at hans sak ikke var enestående, men at norsk psykiatri eksperimenterte med menneskeliv. Noe som sannsynligvis ville ha gitt enda mer tyngde til stykket hvis Juklerøds antagonistpsykiater Retterstøl hadde blitt fremstilt som mindre gal og klovneaktig.
Er psykiske diagnoser selvoppfyllende profetier. En mann blir lagt inn etter å ha blitt forlatt av sin kone. Er han frisk eller bare i sorg? Han mister sitt hjem, sine sprengningspapirer, sitt yrke, sin inntekt, får ikke lov til å være sammen med sine barn. Han taper alle rettsaker om å få diagnosen fjernet. Til slutt er den alt han har igjen. Da Juklerød ble skrevet ut 1985 som «uhelbredelig og alvorlig sinnslidende», nektet han å forlate Gaustad, og okkuperte plenen på utsiden. Der bodde han i telt og brakker til han døde på post for sin sak ti år senere.
Justismord er et av teatersjef Thomas Byes brennende engasjementer. Tanken om å være skeptisk til autoriteter, hva makt og posisjon gjør med individet, har han gjort til en underliggende visjon for valg av oppsetninger. Brand, Snåsamannen, Torgersen-saken, Jobs bok. Hva skjer med dem som ikke faller inn under normalitetsbegrepet, og ikke tilpasser seg? Varslerne, oppviglerne, de som skaper problemer. De vi ikke liker. Hva gjør vi med dem? Hva koster det å stå alene? De siste par årene har Bye gjort det spennende å gå i teatret. Stolene er like vonde å sitte på, men forestillingene engasjerer ved å henvende seg til publikum og spørre «Hva mener du?».
Litteraturgarasjen 