Bestemmer Gud alt? Er fri vilje og det selvstendige menneske en synd? Hundreogfemti år etter utgivelsen, setter Ida Høy og Thomas Bye opp Henrik Ibsens kontroversielle Brand i kirker i Telemark. Det brenner.
Tekst: Per Erik Buchanan Andersen og Astrid Borchgrevink Lund.
Foto: Dag Jenssen.
«Brand er eit makalaust Dikt i sit Slag» skrev Olav Aasmundson Vinje i sin anmeldelse av Brand da stykket ble utgitt i 1866. Stykket var opprinnelig ikke skrevet for scenen, men som et lesedrama den 37 år gamle Henrik Ibsen skrev under et opphold i Roma.
Saa gik jeg en Dag i Peterskirken – jeg var et Erinde i Rom – og der gik der med engang op for mig en stærk og klar Form for hvad jeg havde at sige. Jeg arbejder baade Formiddag og Eftermiddag hvilket jeg før aldrig har kunnet. Herude er velsignet fredeligt, ingen Bekjendtskaber, jeg læser ikke andet end Bibelen, – den er kraftig og stærk!
(Henrik Ibsen i brev til Bjørnstjerne Bjørnson om Brand)
Brand er ung prest med sterkt kall. Han mener at kristendommen har blitt utvannet. De kristne er slappe og fylte av kompromisser. Brand krever at tro og liv må henge sammen. Viljen til å følge Guds plan må være det bærende i menneskets liv. Intet eller alt som Ibsen skriver i stykket.
Hvis alt du gav foruten livet, da vit at du har intet givet
Noen har sammenlignet Børre Knudsen med Brand, noen sier Edward Snowden, noen nevner fremmedkrigere og selvmordsbombere. Det er saken som gjelder i Brand. Han er fundamentalist. Ingen menneskelige hensyn kan tas. Overgi deg helt til saken. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. Som publikum eller leser er Brand gjenkjennende, sannsynligvis inspirerende, sikkert ubehagelig og kanskje farlig. Ibsens stykke fra 1866 borer i et tidløst spørsmål. Hva vil jeg tro på? Hva er min hensikt, hva er min sak? I Brand er saken Gud.
Bye som Brand
Datidens mest kjente kulturanmelder, Georg Brandes skrev om Ibsen og Brand da den ble utgitt: Den sande Poesi har en dobbelt Egenskab: den bevæger og den beroliger, den vækker og den forsoner.
Byes Brand tordner lite, men er likevel urokkelig. Versediktets dialog, replikker og taler er imponerende i teknikalitet og omfang. Thomas Bye gestalter Brand på en troverdig måte. Brand er en fundamental idealist. Bye tilfører ham empati.
Genialt scenerom
Teateroppsetningen av Brand hadde sin urpremiere på Nya Teatern i Stockholm 24. mars i 1885. Stykket blir jevnlig satt opp på norske og utenlandske, scener, men ingen har tidligere tatt i bruk kirker som scenerom for forestillingen slik instruktør Ida Høy og skuespiller/teatersjef Thomas Bye gjør i Teater Ibsens nyeste oppsetning. Premieren ble lagt til Skien kirke den 21. oktober 2016. Valget er genialt og enkelt. Skien kirke sto ferdig i 1894, bygget i nygotisk stil. Kirkerommet gir stykket en religiøs og eksistensiell ramme. Det er bruken av kirkerommet som gjør denne oppsetningen original.
Som publikum opplever man kirken som en selvfølgelig og naturlig plass for stykket. Og det spilles på grandios gudstro og gudsfrykt – opplyste blyglassmosaikk som lyner og tordner i stormen. Ekko, og tunge lyder av dører som åpnes og lukkes. Lange skygger og sterk lyssetting av kors og alter. Brand som bekjenner og taler fra prekestolen.
Lys og lyd er det Erik Spets Sandvik og Gunnar Innvær som står for. Og bak det hele, organist Kåre Nordstoga som ulmer, buldrer, brenner, smyger og kaster orgeltoner over forestillingen. Denne oppsetningen av Brand skal utelukkende spilles i kirker. I første omgang i Telemark og Vestfold, men større byer og kirker står nok for tur.
Sylskarpt fra Salvesen
Forestillingen bæres av Thomas Bye. Publikum kan føle de kvaler Brand har. Spesielt sterk vises dette mot slutten av stykket hvor Brand spiller flygel og alt vi ser er skyggen av den sorte, lidende skikkelsen djevelaktig bøyd over tangentene i relieff mot kirkeveggen.
Et av forestillingens høydepunkt er når Brands mor, spilt av Sylvia Salvesen kommer slepende oppover kirkegulvet for å tale med sin sønn. Moren er like steil som Brand. Hun vil la ham arve sin formue hvis han gir henne en sønnesønn og fører slekten videre. Brand setter som krav at hun må angre sin pengegriskhet, be om tilgivelse og overgi seg til Gud. Salvesens skikkelse er som et skrømt fra Åsgårdsreia. Blek og halvgal av mammons krefter. Sylvia Salvesens som Brands mor er klassisk teater på sitt beste.
Kanskje kunne prologscenen som spilles mens publikum setter seg kuttes noe ned, kanskje kunne bakgrunnsmusikken til figuren og fremstilling av stykkets fogd vært gjort noe mindre parodisk. Teater Ibsens 150-års versjon av skjebnesymfonien Brand fremstår uansett som helstøpt og høyst levende.
Nytt liv i Ibsen
Thomas Bye har i halvannet år som sjef ved Teater Ibsen i Skien sprøytet vitalitet og nytenking inn i teatret som speiling av samtiden. Han utgjør en forskjell. Byes hovedrolle som Brand er en kulminasjon av en rekke oppsetninger hvor det banale tro og tvil, håp og kjærlighet har blitt sett på med friskt blikk. Spesielt tro virker å oppta teatersjefen.
Telemarkspublikummet diskuterer mer teater enn før og kommer for å se forestillingene. Med sin nysgjerrighet omkring tro og tvil, er Thomas i ferd med å sette en Bye i Brand.
Litteraturgarasjen 